Elyséepalasset

Élyséepalasset (fransk: Palais de l'Élysée) er embetsbolig og kontor for Frankrikes presidenter. Palasset ligger med adresse til 55 rue du Faubourg-Saint-Honoré like ved Avenue des Champs-Élysées i Paris8. arrondissement.

Palais de l'Élysée
Élysée Palace 2009.JPG
Beliggenhet
Land FrankrikeRediger på Wikidata
Område8. arrondissement
KommuneParis
Historiske fakta
FormålEmbedsbolig
EierFrankrike
ArkitektArmand Claude Mollet, Pierre-François-Léonard Fontaine
StilretningKlassisistisk
Påbegynt1718
Ferdigstilt1722

Elyséepalasset
48°52′13″N 2°18′59″Ø

Palasset sto ferdig i 1722, men Louis-Napoleon Bonaparte var den første som gjorde det til en presidentresidens (i 1848), før han erklærte seg som keiser under navnet Napoleon III.[1] Etter at den siste franske keiseren måtte abdisere, ble så bygningen tatt varig i bruk som presidentens embedsbolig siden 1874. Flere presidenter har likevel beholdt sin private bolig og kun anvendt palasset til representative formål. President Jacques Chirac bodde derimot der gjennom hele sin embedsperiode. Bygningen inneholder, utenom residensen, presidentens kontorer, republikkens fremste representasjonsrom, og er stedet hvor regjeringen holder sine møter.

HistorieRediger

Arkitekt Armand-Claude Molet[2] eide en eiendom med forsiden ut mot veien til landsbyen Roule, vest for Paris (i dag Rue du Faubourg Saint-Honoré), og tilstøtende til en kongelig eiendom, Grand Cours, via Avenue des Champs-Élysées. Han solgte denne eiendommen i 1718 til Louis Henri de La Tour d'Auvergne, greve av Évreux (familie med hertugene og fyrstene av Bouillon og Sedan: La Marck / von der Marck), med den avtale at Mollet skulle bygge et hôtel particulier (privat herskapshus) for greven, med en stor gårdsplass foran og en hage bak. Hôtel d'Évreux ble ferdig og dekorert i 1722 og selv om det har gjennomgått mange endringer siden da, er det fortsatt et utmerket eksempel på fransk klassisistisk stil. På den tiden han døde i 1753 var Évreux eier av ett av de mest beundrede herskapshus i Paris. Det ble kjøpt av kong Ludvig XV som en bolig for hans elskerinne madame de Pompadour. Kongens motstandere viste deres avsmak for hans regime ved å henge opp skilt ved porten med påskrift som «Hjemmet til kongens hore».[3][1] Etter hennes død ble herskapshuset igjen en del av kronens eiendommer.

I 1773 ble det kjøpt av Nicolas Beaujon, bankier for hoffet og en av de rikeste i Frankrike, som hadde behov for et egnet luksuriøst «landlig palass» (ettersom byen Paris ennå ikke strakte seg hit) for å huse hans storstilte malerisamling av store mestre.[4] Han ansatte arkitekt Étienne-Louis Boullée for å gjøre betydelige endringer av eiendommen, inkludert å utforme et hageanlegg i engelsk stil. Deretter ble huset fylt med velkjente mesterverk som Holbeins Ambassadørene (i dag i Nasjonalgalleriet i England) og Frans HalsBohemienne (eller Sigøynerpiken; i dag ved Louvre). Hans arkitektoniske endringer og kunstgalleriet ga palasset et internasjonalt omdømme som «et av de fremste hus i Paris».[5]

Palasset og hageanleggene ble kjøpt fra Beaujon av Bathilde d'Orléans, hertuginne av Bourbon, i 1787 for 1 300 000 livre.[6] Det var hertuginnen som ga det navnet Élysée etter Elysion, eller de elysiske (elysæiske) marker, som i henhold til greske og romerske mytologier var et paradis, det sted som gode, heroiske og rettskafne mennesker kommer til når de dør.[7] Hun bygget også en gruppe av mindre hus, som hun kalte Hameau de Chantilly, etter den tilsvarende lille landsbyen som lå nær hennes svigerfars eiendom Château de Chantilly. Da den franske revolusjon brøt ut, flyktet hertuginnen fra landet og Élysée-palasset ble konfiskert. Det ble leid ut og hageanleggene ble benyttet som et sted å spise, drikke og danse under navnet Hameau de Chantilly. Rommene ble brukt til gambling.[8]

I 1803 ble Élysée solgt til Joachim Murat, og i 1808 til keiseren. Det ble da kjent som Élysée-Napoléon. Etter slaget ved Waterloo reiste Napoléon tilbake til Élysée, signerte sin abdisering der den 22. juni 1815 og forlot Élysée den 25. juni.[8]

Russiske kosakksoldater slo leir ved Élysée da de okkuperte Paris i 1814. Eiendommen ble deretter tilbakelevert til dens tidligere eier, hertuginne de Bourbon, som deretter solgte den til sin kongelige fetter, Ludvig XVIII, i 1816.[1]

Under den midlertidige regjeringen til den andre republikk, fikk stedet navnet Élysée National, og ble omgjort til den offisielle residens for republikkens president. Presidenten hadde også flere andre offisielle residenser, inkludert Château de Rambouillet, 45 km sørøst for Paris, og Fort de Brégançon i nærheten av Marseille.

I 1853, som følge av statskuppet som avsluttet den andre republikk, ansatte Louis-Napoleon Bonaparte (Napoleon III) arkitekten Joseph-Eugène Lacroix for å pusse opp og gjøre endringer på eiendommen. [9] Napoleon III flyttet selv til det nærliggende Palais des Tuileries, men beholdt Élysée som et diskret sted for sine elskerinner og besøkte dem via en hemmelig tunnel mellom de to stedene, en tunnel som siden har blitt stengt.[1] Etter utbedringene til Lacroix som ble fullført i 1867 har palassets utseende vært stort sett uendret.[9]

I 1873, under den tredje republikken, ble Élysée den offisielle residensen til den franske presidenten. I 1899 ble Félix Faure den første, og hittil den eneste, franske presidenten som har dødd i palasset (og i hans tilfelle, endog i sin elskerinnes favn).[10][1]

I 1917 rømte en sjimpanse fra et nærliggende menasjeri, kom seg inn i palasset, og det ble sagt at den forsøkte å trekke hustruen til president Raymond Poincaré opp i et tre, men ble forhindret av vaktene ved Élysée.[11] President Paul Deschanel, som gikk av i 1920 grunnet mental sykdom, ble sagt å ha vært så imponert av en orangutangs bedrifter at til sine gjesters forskrekkelse begynte han å hoppe fra tre til tre.

Élysée ble stengt i juni 1940 og forble tomt under den andre verdenskrig. Den første som flyttet inn i det, i 1946, var Vincent Auriol, som på den tid var president i den midlertidige regjering, og deretter ble president av den fjerde republikk fra 1947 til 1954.

Fra 1959 til 1969 stod Élysée til Charles de Gaulles disposisjon, da han var den første president av den femte republikk, men de Gaulle likte ikke mangelen på privatliv og sørget for kjøpet av det luksuriøse Hôtel de Marigny for å innlosjere utenlandske statsgjester til Frankrike. Begrunnelsen var at «Jeg liker ikke ideen på å møte konger gående i mine korridorer i deres pyjamaser.»[12]

På 1970-tallet fikk president Georges Pompidou en del av de opprinnelige rommene i palasset redesignet av Pierre Paulin i moderne stil, men av disse er det kun Salle à Manger Paulin som har overlevd. Den sosialistiske president François Mitterrand, som styrte fra 1981 til 1995, ble det sagt brukte det sjeldent som sin private residens, og foretrakk privatlivet i sitt eget hjem ved venstre bredd. En diskret leilighet i nærheten av presidentens tilbygg Palais de l'Alma, huset hans elskerinne Anne Pingeot, mor til hans utenomekteskapelige datter Mazarine Pingeot. I kontrast bodde hans etterfølger Jacques Chirac i begge perioder som president (1995-2007) i Élysée sammen med sin hustru Bernadette. Chirac økte palassets budsjett med 105 prosent, det vil si 90 millioner euro i året, i henhold til boken L'argent caché de l'Élysée. En million euro per år er brukt på drikke alene for gjester invitert til palasset. 6,9 millioner euro i året er benyttet på bonuser for presidentens stab og 6,1 million i året på 145 ekstra ansatte som Chirac ansatte da han ble valgt i 1995.

I hageanleggene til Élysée er presidenten vert for selskap om kvelden fredag 14. juli som er Frankrikes nasjonaldag. Denne tradisjonen opphørte i 2010 da president Nicolas Sarkozy besluttet å utelate arrangementet grunnet Frankrikes store gjeld og økonomiske krise.

Emmanuel Macron, president i Frankrike siden 2017, bor i palasset.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Edinger, Bernard (16. mai 2007): «France's presidential palace has racy past», Reuters
  2. ^ Armand Claude Molet (1660–1742), fra slekten Mollet tilknyttet til kongelige gartnere, var husarkitekt for Henri-Louis, comte de Dreux. Han delte ansvar for hageanlegget Jardin des Tuileries med Jean Le Nôtre, nevø av landskapsarkitekten André Le Nôtre. Armand-Claude Molet ble akseptert som medlem av Académie royale d'architecture i 1699.
  3. ^ Bertière, Simone (25. november 2007): «La Pompadour a-t-elle mené Louis XV à sa perte?», Secrets d'histoire sur France 2
  4. ^ «History of the Elysée Palace», Présidence de la République; se også «Le Palais de L'Élysée et son histoire», Présidence de la République
  5. ^ «Élysée Palace» Arkivert 29. juli 2017 hos Wayback Machine., OpenBuildings
  6. ^ Leroux-Cesbron, C. (1925): Le palais de l'Élysée, chronique d'un palais national, deuxième édition, s. 76.
  7. ^ «Top 10 things to know about the Élysée Palace in Paris», Frenchmoments
  8. ^ a b Haynie, Henry (1902): Paris: Past & Present 2, New York: F. A. Stokes Company
  9. ^ a b «Élysée Palace» Arkivert 29. juli 2017 hos Wayback Machine., 61 Charron
  10. ^ «Death of French President Felix Faure» Arkivert 29. juli 2017 hos Wayback Machine., Getty Images
  11. ^ Meyer-Stabley, Bertrand (1999): Les dames de l'Élysée, Perrin, ISBN 2262016208, s. 33
  12. ^ Reiss, Levi: «I Love Touring Paris - the Tony Eighth Arrondissement», Streetdirectory

LitteraturRediger

  • Dosière, René (2007): L'argent caché de l'Élysée, Seuil

Eksterne lenkerRediger

(en) Palais de l'Élysée – kategori av bilder, video eller lyd på Commons