Elster (glasial)
Elster glasial var en svært kald periode i midtre pleistocen. I USA trengte isen helt fram til Douglas County, Kansas, i Europa til London og Slovakia. Elster er den eldste glasiale perioden som med sikkerhet kan dokumenteres med avleiringer i Danmark og store deler av Nord- og Midt-Tyskland.
Blå linje: Elster
Gul linje: Saales Drenthe-stadial
Rød linje: Weichsels Brandenburg-stadial
Elster avløste den lange og gjennomsnittlig noe varmere perioden som kalles cromer-komplekset og ble etterfulgt av holstein interglasial. Sammenfallende i tid er Angli i Storbritannia, Kansas i USA og Mindel i Alpene. Dateringen av elster er usikker, men de fleste forskere korrelerer perioden med det globale marine oksygenisotop-stadiet MIS 12 og skal da dateres til tidsrommet fra 478 000 til 424 000 år før vår tid. Thomas Litt og andre tyske forskere mener derimot at elster tilsvarer MIS 10 for 374 000–337 000 år siden.[1]
rediger
Geologen Konrad Keilhack kalte i 1910 opp perioden etter Weiße Elster, en bielv til Saale. Han pekte imidlertid ikke ut en typelokalitet, så den europeiske kvartærstratigrafiske sub-kommisjon fastsatte en profil ved Voigtstedt, Kyffhäuserkreis i Thüringen som en lekto-stratotypelokalitet (dvs. utpekt i ettertid). Siden perioden inneholdt varmere tidsavsnitt snakker enkelte forskere om elster-komplekset, noe andre betrakter som en lite treffende betegnelse da perioden ikke inndeles i interglasialer.[1]
Forløp og inndeling av elster rediger
Etter cromer-kompleksets siste interglasialtid falt temperaturen markert. I lekto-stratotypeprofilen ligger elster-lagene over skiktene fra voigstedt-interglasialen, det siste tidsavsnittet i cromer. Likevel er grensen problematisk; Litt et al. (2007) mener at en del taler for at voigstedt ikke er cromer-kompleksets siste interglasial, men er en eldre interglasialtid innenfor cromer. Er det korrekt må man regne med en større tidsluke mellom voigstedt og elster.
Under elster høyglasial, et tidsavsnitt på 65 000 år, var det minst to store isframstøt som på sine maksima nådde helt fram til tyske Mittelgebirge. Under elster senglasial skjedde det i løpet av 15 000 år en forsiktig oppvarming med tre interstadialer (varmere perioder) hvor furu-, gran- og bjørkeskog bredte seg i Nord-Tyskland. Disse tre interstadialene ble avbrutt av to stadialer (korte isframstøt).
I motsetning til de senere nedisningsperiodene finnes det ikke endemorener som markerer elsterisens maksimale utstrekning. I vest slettet et enda større isframstøt under saale alle spor på jordoverflaten. Lengre øst rakk elsterisen lengre sør enn saaleisen, men her ble endemorenene fra elster jevnet ut av langvarige periglasiale prosesser. Utstrekningen kan likevel rekonstrueres ved hjelp av funn av flintstein som isen fraktet sørover fra Skandinavia.
I Danmark domineres avleiringene fra elster av prekvartære ledeblokker, noe som ikke er tilfelle for avleiringer fra senere istider. Det finnes spor av tre stadialer i Danmark. Den første kom fra Norge og etterlot seg ledeblokker fra Oslofeltet, den neste kom fra Midt-Sverige og etterlot seg kinnediabas, og den siste fra Østersjø-området med paleoceiske bergarter fra Baltikum.
Den såkalte acheuléen-kulturen, som tilskrives Homo ergaster, er kjent fra Europa fra ca. 500 000 år siden til omtrent 135 000 år før vår tid.
Tidslinje rediger
| Geologisk æra: | ← kenozoikum | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Geologisk periode: | ← kvartær | |||||||||
| Subepoke: | ← Tidlig pleistocen | midtre pleistocen | sen pleistocen | holocen | ||||||
| (inter)glasial: | waal | menap | bavel | cromer | elster | holstein | saale | eem | weichsel | nåtid |
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Thomas Litt, Karl-Ernst Behre, Klaus-Dieter Meyer, Hans-Jürgen Stephan og Stefan Wansa: Stratigraphische Begriffe für das Quartär des norddeutschen Vereisungsgebietes. Eiszeitalter und Gegenwart (Quaternary Science Journal), 56(1/2): 7-65, Hannover 2007 ISSN 0424-7116, doi:10.3285/eg.56.1-2.02
- Leopold Benda (red.): Das Quartär Deutschlands. 408 s., Borntraeger, Berlin Stuttgart 1995 ISBN 3-443-01031-8