Elbursmeis

art av spurvefugler

Elbursmeis (Poecile hyrcanus) er en monotypisk art i meisefamilien (Paridae), og én av 15 arter i slekten Poecile. Arten er utbredt i fjellene sørvest, sør og sørøst for det sørlige Kaspihavet, nærmere bestemt i Talysjfjellene i sørøstlige Aserbajdsjan og Elburzfjellene i det nordlige Iran.

Elbursmeis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Poecile hyrcanus
(Zarudny & Loudon, 1905)
Parus hyrcanus
Norsk(e) navn: elbursmeis
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Meisefamilien
Slekt: Poecile
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: blandet løvskog med rik underskog, 400–1 250 moh.
Utbredelse: Talysj- og Elburzfjellene

TaksonomiRediger

Bestanden av elbursmeis ble tidligere regnet til balkanmeis (P. lugubris), men siden 2013 har den i økende grad blitt betraktet som en selvstendig art, basert på molekylære analyser og forskjeller i blant annet sangen.[1][2]

BiologiRediger

Elbursmeis blir cirka 12,5–14 cm lang og veier typisk 13,3–15,4 g.[3] Fjærdrakten har lignende tegninger som granmeisen og flere andre meiser. Hodet har varm nøttebrun til gråbrun hette som ender i nakken ved overgangen til ryggen. Strupen er mørk koksgrå til sort og kinnene hvite til bake i nakken. Oversiden er grålig olivenbrun og mørkere grå til gråsort, mens flankene er oransjeaktig lysebrune og brystet og buken hvit. Stjerten er middels lang og klart kortere enn hos de andre artene i denne slekten, og mørk gråsort i fargen. Nebb, øyne og de undre ekstremitetene er mørke. Det er ingen eller svært liten forskjell på kjønnene.[3]

Det er usikkert om arten er standfugl eller streiffugl, men de fleste regner med at den er standfugl, også i høyden.[3] Arten foretrekker blandet løvskog med rik underskog, i høyder omkring 400–1 250 moh. Med vanlig er den i skog som domineres orientbøk og agnbøk, men de okkuperer også blandingsskoger med kastanjebladeik og balkanlønn. I Aserbajdsjan ligger habitatet i høyder omkring 400–1 250 moh., men den er mest typisk over 1 000 moh.[3]

Lite er kjent om kostholdet til denne arten, men fugler som har blitt undersøkt med hensyn til mageinnholdet om sommeren avslørte larver (Yponomeutidae, Pieridae), biller, terrestriske bløtdyr og frø fra erteblomstfamilien (Fabaceae). Ungene mates med storstankelbein (Tipulidae).[3]

Arten er monogam og territorial, men svært lite er kjent om selve hekkingen. I Aserbajdsjan ser det ut til at eggleggingen skjer i siste halvdel av april, og noe gjerne noe senere (typisk én uke eller så) i høyden (1 150–1 250 moh.) enn i lavere høyder (550–800 moh). Arten er hullruger og fuglene beveger seg sjelden mer enn 120–150 m fra treet med redet i. Denne arten hakker ut hulrommet selv, og begge kjønn deltar, i trær som enten er døde eller på annen på egnet. Det tar normalt 5–14 dager å fullføre reirplassen, som vanligvis ligger 0,7–11 m over bakken. Hunnen legger normal 4–7 egg, som hun ruger ut selv i løpet av 13–14 dager. Hvor lenge ungene blir i redet er ukjent, men begge foreldrene bidrar med mat og stell.[3]

ReferanserRediger

  1. ^ Johansson, U.S., Ekman, J., Bowie, R.C.K., Halvarsson, P., Ohlson, J.I., Price, T.D. and Ericson, P.G.P. (2013). A complete multilocus species phylogeny of the tits and chickadees (Aves: Paridae). Mol. Phylogenet. Evol. 69(3): 852–860.
  2. ^ BirdLife International (2016). «Poecile hyrcanus». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T103761508A104117340.en. 
  3. ^ a b c d e f del Hoyo, J., N. Collar, and G. M. Kirwan (2020). Caspian Tit (Poecile hyrcanus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.castit2.01

Eksterne lenkerRediger