Wikipedia

Egon Friedell

østerriksk forfatter, kulturhistoriker, kritiker og skuespiller

Egon Friedell (født 21. januar 1878 i Wien, død 16. mars 1938 samme sted) var en ofte sitert østerriksk historiker, skuespiller og kulturskribent, mest kjent for sine verk om kulturhistorie. Tross at han «var kjent for å sludre bort mye tid ved Wiens utallige kafébord», fremsto han som «det rene renessansemenneske med kunnskaper om alle sider av samfunnet».[9]

Egon Friedell
FødtEgon Friedmann
21. jan. 1878[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Wien[5][3][6]
Død16. mars 1938[1][2][3][7]Rediger på Wikidata (60 år)
Wien[8][3]
BeskjeftigelseKulturhistoriker, oversetter, journalist, filosof, skribent, teaterskuespiller, historiker, filmskuespiller Rediger på Wikidata
Akademisk gradPh.d. (1904) (deles ut av: Universitetet i Wien)
Utdannet vedUniversitetet i Wien (1900–1904)
NasjonalitetØsterrike-Ungarn
Østerrike
GravlagtWiener Zentralfriedhof
Egon Friedell på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Egon Friedell var tredje barn av den jødiske silkefabrikanten Moriz Friedmann og hustruen Karoline (født Eisenberger). Etter foreldrenes skilsmisse i 1887 bodde Friedell hos faren. Etter farens død i 1891 bodde Friedell hos en tante i Frankfurt am Main, der han gikk på skolen, hvorfra han imidlertid etter to år ble kastet ut på grunn av «urolig opptreden».[10] Han gikk på flere skoler i Tyskland og Østerrike inntil han etter fire forsøk tok sin Abitur i Bad Hersfeld i 1899.

Før han tok sin Abitur, var han innskrevet som gjestestudent på Universitetet i Berlin, der han studerte tysk litteratur, naturvitenskap og filosofi. I denne periode tok han avstand fra jødedommen og konverterte til lutherdommen. Da han fikk sin Arbitur, ble han innskrevet på universitetet i Heidelberg for å studere hos Kuno Fischer.

Forfatter rediger

I årene 1900 til 1904 leste Egon Friedell tysk litteratur og filosofi i Wien. I 1904 mottok han en tysk doktorgrad for sin disputas Novalis als Philosoph.

Han ble mest kjent for sine verk om kulturhistorie. I den første oversettelse til norsk fra 1933, som Bokklubbene i 1998 hadde blant de hundre viktigste bøker,[11][12] sa historie-professor Jacob S. Worm-Müller i forordet: «I motsetning til Karl Marx, som hevder at de materielle produksjonsforhold er det primære og at idéene og alt annet er avledet av dem, mener Friedell at ånden er det primære både hos den enkelte og i samfunnet, det frø hvorav alt spirer».

 Gjennom verdensrummets uendelighet vandrer talløse stjerner, Guds lysende tanker, salighetens instrumenter, som skaperen selv spiller på. På alle sammen rår lykken, for Gud vil ha verden lykkelig. Bare en av dem er uten lykke. Der bor menneskene. 

Innledning til verket fra 1933

Da Friedell fikk Knut Hamsuns tillatelse til å dediserte sitt verk Oldtidens kulturhistorie til ham i 1936, erklærte Friedell hans verker for «det absolutt fullkomne», og at Hamsun bare kunne sammenlignes med én eneste dikter, Homer. Friedell hadde uttrykt seg sterkt antisemittisk i sitt tidligere verk Vår tids kulturhistorie, og en dedikasjon til Hamsun var et håpefullt steg i retning mot å få innpass i Nazi-Tyskland.[13]

Friedells skriveform var, ifølge Peter Normann Waage, mer diktning enn vitenskap: «Friedell diskuterer med historien, går i rette med den, roser og håner - og trekker paralleller mellom moter, matretter, malerkunst og tidas store representanter».[14] Friedell drev for øvrig kabaretscenen «Flaggermusen» der han selv ledet an i sitt eget skuespill om Goethe.[14]

Av Thomas Mann ble han kalt en av det tyske språks største stilister.[14] I et intervju med Trond Berg Eriksen siterte Jan E. Hansen Friedell på at «sjelevandring er den eneste aktverdige form for idrett».[15] Andre sitater av Friedell er «politikk er de forbudte midlers kunst og prinsippløshetens system» og «salige er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel». Samtidig som Hamsun satt i Dubrovnik i mars 1938 og forgjeves prøvde å skrive ferdig oppfølgeren til Ringen sluttet,[16] hoppet Friedell ut av vinduet i sin leilighet da SA-soldater tok seg inn under Anschluss, invasjonen i Wien i mars 1938.[9]

Utgivelser (utdrag) rediger

  • Egon Friedell (1933–34). Vår tids kulturhistorie, kulturstrømninger fra sortedøden til verdenskrigen. Aschehoug.  [Bind I om «Renessanse og reformasjon» (1933), bind II om «Barokk og rokokko, oplysning og revolusjon» (1934) og bind III om «Romantikk og liberalisme, imperialisme og impresjonisme, virkelighetens undergang». Oversatt av Niels J. Mürer tysk Kulturgeschichte der Neuzeit]
  • Egon Friedell (1938–40). Oldtidens kulturhistorie,den førkristne sjels liv og legende. Aschehoug.  [Bind I om Egypt og For-Asia (1938), bind II om Hellas (1940). Oversatt av Niels J. Mürer fra tysk Kulturgeschichte des Altertums]

Litteratur rediger

  • (de) Gertraud Heid: «Friedell, Egon.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, ISBN 3-428-00186-9, s. 446 (digitalisering).
  • Peter Haage: Der Partylöwe, der nur Bücher fraß. Egon Friedell und sein Kreis. Claassen, Hamburg 1971.
  • Klaus Peter Dencker: Der junge Friedell. Dokumente der Ausbildung zum genialen Dilettanten. Beck, München 1977.
  • Heribert Illig: Schriftspieler – Schausteller. Die künstlerischen Aktivitäten Egon Friedells. Dissertation. Löcker, Wien 1987, ISBN 3-85409-105-2.
  • Roland Innerhofer: Kulturgeschichte zwischen den beiden Weltkriegen. Egon Friedell. Böhlau, Wien 1990.
  • Heribert Illig: Karriere ist Armut an Ideen. In Sachen Innerhofer.Mantis Verlag, Gräfelfing 1993, ISBN 3-928852-04-3
    (belegt Innerhofers Plagiate von Illigs Friedell-Buch).
  • Wolfgang Lorenz: Egon Friedell. Momente im Leben eines Ungewöhnlichen. Eine Biographie. Ed. Raetia, Bozen 1994, ISBN 88-7283-054-0.
  • Gernot Friedel: Egon Friedell – Abschiedsspielereien. Romanbiographie. Molden, Wien 2003, ISBN 3-85485-093-X.
  • Bernhard Viel: Egon Friedell: Der geniale Dilettant. C. H. Beck, München 2013, ISBN 978-3-406-63850-3.
  • Hans Veigl: Mit Goethe im Nacht-Cabaret. Egon Friedell zwischen Kleinkunst und Kulturgeschichte. Österreichisches Kabarettarchiv, Graz 2013, ISBN 978-3-9501427-3-0.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Memento Vienna, Memento Vienna person ID 69657[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Sein Leben lang eine Doppelexistenz: Bohemien und Gelehrter: Über Egon Friedell (1878–1938), side(r) 77, «geboren am 21. Januar 1878 in Wien als Sohn eines Tuchfabrikanten»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Sein Leben lang eine Doppelexistenz: Bohemien und Gelehrter: Über Egon Friedell (1878–1938), side(r) 77, «geboren am 21. Januar 1878 in Wien als Sohn eines Tuchfabrikanten»[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 22207[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Rolf Rolfsen (8.9.2000). «Da Hamsun kom for sent». Adresseavisen. 
  10. ^ Urolig opptreden
  11. ^ Øystein Lie (16.8.1998). «Charles Darwin: Hans bok er viktigst». Aftenposten. 
  12. ^ «Tidenes 100 viktigste bøker». Bokklubbene. 29.4.2011. Arkivert fra originalen 25. april 2011. 
  13. ^ Tore Rem: Knut Hamsun; reisen til Hitler (s. 79), forlaget Cappelen Damm 2014, ISBN 978-82-02-42854-9
  14. ^ a b c Peter Normann Waage (29.10.2000). «Mennesket lever!». Dagbladet. 
  15. ^ Jan E. Hansen (12.9.1993). «Arbeidsdagen er en tenkepause». Aftenposten. 
  16. ^ Hamsun i 1938

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Egon_Friedell&oldid=23259088»