Wikipedia

Donnerfølget

en gruppe amerikanske nybyggere som åt sine egne familiemedlemmer for å overleve

Donnerfølget (engelsk: the Donner party) var en gruppe amerikanske nybyggere som migrerte fra Midtvesten til California i vogntog 1846–1847. Flere uhell forsinket dem, så de snødde inne i Sierra Nevada-fjellene og ble nødt til å tilbringe vinteren der. Dette førte til at mange døde av sult og sykdommer, og enkelte måtte ty til kannibalisme for å overleve. Til tross for tre redningsforsøk overlevde kun 48 av de opprinnelige 87 medlemmene i følget.

Skannet dagbokside fra Bancroftbiblioteket, teksten lyder, på originalspråket engelsk: «Thursd. 25th froze hard last night fine & sunshiny to day wind W. Mrs Murphy says the wolves are about to dig up the dead bodies at her shanty, the nights are too cold to watch them, we hear them howl -- -- Frid 26th froze hard last night to day clear & warm Wind S: E: blowing briskly Marthas jaw swelled with the toothache: hungry times in camp, plenty hides but the folks will not eat them we eat them with a tolerable good apetite. Thanks be to Almighty God. Amen Mrs Murphy said here yesterday that thought she would Commence on Milt. & eat him. I dont that she has done so yet, it is distressing. The Donnos told the California folks that they commence to eat the dead people 4 days ago, if they did not succeed that day or next in finding their cattle then under ten or twelve feet of snow & did not know the spot or near it, I suppose they have done so ere this time»
Den 28. siden i Patrick Breens dagbok, hvor han skriver ned observasjonene sine i slutten av februar 1847, blant annet «Fru Murphy sa i går at hun trodde hun ville fortsette med Milt & ete ham. Jeg tror ikke hun har gjort det enda, det gjør meg bekymret» (på originalspråket engelsk: «Mrs Murphy said here yesterday that thought she would Commence on Milt & eat him. I dont that she has done so yet, it is distressing»).

Donnerfølget forlot Missouri på Oregonruten (engelsk: the Oregon Trail) våren 1846, i hælene av mange andre nybyggerfamilier som forsøkte å gjennomføre den samme reisen. Reisen vestover tok vanligvis mellom fire og seks måneder, men Donnerfølget ble forsinket da de valgte å følge en ny rute, the Hastings Cutoff (norsk: «Hastingssnarveien»). Snarveien omgikk etablerte veifar og krysset i stedet Wasatchfjellene, en del av Rocky Mountains, og Great Salt Lake-ørkenen i dagens Utah. Det øde og ulendte terrenget, og vanskelighetene de seinere støtte på da de reiste langs Humboldtelven i dagens Nevada, førte til tap av mange kyr og vogner, og splittelse innad i gruppen.

Tidlig i november hadde nybyggerne kommet frem til Sierra Nevada-fjellene, men snødde inne nær Truckee Lake (nå Donner Lake), høyt oppe i fjellene. De begynte å gå faretruende tomme for mat, og i midten av desember gikk noen av dem videre til fots for å hente hjelp. Folk fra California prøvde å nå dem, men den første redningsgruppen nådde ikke frem før midten av februar 1847. Historikere har beskrevet episoden som en av de mest fascinerende tragediene i Californias historie, og i utvandringshistorien til USAs vestkyst.[1][2]

Bakgrunn rediger

 
En leir med telt og overdekte vogner ved Humboldtelven i Nevada, 1859

I løpet av 1840-tallet økte antallet nybyggere i USA som reiste for å bosette seg i Oregonterritoriet eller California dramatisk. På den tiden var det kun mulig å komme dit via en lang sjøreise eller en krevende reise landveien gjennom det ville vesten. Enkelte så på California som et sted hvor det ville være mulig å leve i en katolsk kultur;[3] andre ble tiltrukket av vestkystens gryende økonomiske muligheter, eller troen på at kontinentet mellom Atlanterhavet og Stillehavet tilhørte europeisk-amerikanere og at de burde befolke det (såkalt manifest destiny).[4] De fleste vogntogene fulgte Oregonruten fra utgangspunktet i Independence, Missouri til det nordamerikanske vannskillet. Dagsetappene var på omtrent 24 kilometer (15 miles)[5] og reisen tok vanligvis mellom fire og seks måneder.[6] Ruten fulgte vanligvis elver til South Pass, et fjellpass i dagens Wyoming, som det var relativt lett å komme gjennom med vogner.[7] Derfra kunne nybyggerne velge mellom flere ruter for å komme videre.[8]

Lansford Hastings, en tidlig utvandrer fra Ohio til vestkysten, dro til California i 1842 og så hvor lovende det uutviklede landet var. For å oppmuntre nybyggere til å komme ga han ut The Emigrants' Guide to Oregon and California (bokmål: «Utvandrerens gaid til Oregon og California»).[9] Han foreslo et alternativ til den vanlige Oregonruten gjennom Snake River Plain i Idaho, nemlig en mer direkte (men lengre) rute gjennom the Great Basin, som gikk gjennom Wasatchfjellene og Great Salt Lake-ørkenen.[10] Hastings hadde ikke prøvd sin egen foreslåtte snarvei før tidlig i 1846, da han reiste fra California til Fort Bridger. Fort Bridger var en liten forsyningsstasjon under ledelse av Jim Bridger og parteren Louis Vasquez i Black Fork, Wyoming. Hastings bodde her for å prøve å overbevise reisende om å ta av sørover langs den foreslåtte snarveien hans.[9] I 1846 var Hastings kun den andre personen som beviselig hadde krysset den sørlige delen av Great Salt Lake-ørkenen, men ingen av disse to hadde reist med vogner.[10][note 1]

Det som kan sies å være den vanskeligste delen av reisen til California var de siste 160 km (100 miles) gjennom Sierra Nevada. Fjellkjeden har fem hundre topper over 3,700 meter (12,000 feet)[11] og det faller mer snø enn i de fleste andre fjellområdene i Nord-Amerika, på grunn av høyden over havet og nærheten til Stillehavet. Østsiden av fjellkjeden er svært bratt.[12] Det var viktig at et vogntog reiste på riktig tidspunkt fra Missouri, for at det skulle unngå å bli stående fast i gjørma forårsaket av regnet om våren, eller i snøfonner i fjellene fra september og utover. Trekkdyrene måtte også ha nok gress å ete på veien, så det spilte også inn for avreisetidspunktet.[13]

Familiene rediger

Våren 1846 hadde nesten fem hundre vogner reist vestover fra Independence.[14] Av de bakerste[15] var en gruppe på ni vogner med 32 medlemmer av familiene Reed og Donner, og deres ansatte. De reiste 12. mai.[16] George Donner var født i North Carolina, og hadde steg for steg flyttet vestover til Kentucky, Indiana og Illinois, med et årsopphold i Texas.[17] I 1846 var han rundt 60 år gammel, og bodde i nærheten av Springfield, Illinois. Sammen med ham var kona Thamsen (44 år), deres tre døtre Frances (6), Georgia (4) og Eliza (3) og Georges døtre fra et tidligere ekteskap: Elitha (14) og Leanna (12). Georges yngre bror Jacob (56) var også med, med kona Elizabeth (45), stesønnene Solomon Hook (14) og William Hook (12), og fem barn: George (9), Mary (7), Isaac (6), Lewis (4) og Samuel (1).[18] I tillegg reiste følgende oksekjørere sammen med dem: Hiram O. Miller (29), Samuel Shoemaker (25), Noah James (16), Charles Burger (30), John Denton (28) og Augustus Spitzer (30).[19]

 
James og Margret Reed

James F. Reed (45) innvandret fra Irland som barn. Med seg på reisen vestover hadde han kona Margret (32), stedatteren Virginia (13), datteren Martha Jane («Patty», 8), sønnene James og Thomas (5 og 3) og Sarah Keyes, mor til Margret. Sarah Keyes hadde fremskreden tæring (tuberkulose),[20] og døde i leiren de kalte Alcove Springs. De gravla henne i nærheten, ved siden av veien, med en grå stein med innskriften «Mrs. Sarah Keyes, Died May 29, 1846; Aged 70» (norsk: «Fru Sarah Keyes, døde 29. mai 1846, 70 år gammel»).[21][22] Reed håpte å legge bak seg økonomiske bekymringer, og at klimaet i California ville hjelpe Margret, som hadde hatt helseproblemer i lang tid.[17] Reedfamilien hadde ansatt tre personer til å kjøre oksespannene: Milford («Milt») Elliott (28), James Smith (25) og Walter Herron (25). Baylis Williams (24) ble med som altmuligmann, og søsteren hans, Eliza (25) ble med som kokke.[23]

Etter å ha reist i en uke slo Reed- og Donnerfamiliene seg sammen med en gruppe på 50 vogner som på papiret var under lederskap av William H. Russell.[15] 16. juni hadde de reist 720 km (350 miles), og hadde igjen 320 km (200 miles) før Fort Laramie, Wyoming. De hadde blitt forsinket av regn og økende vannstand i en elv, men Tamsen Donner skrev til en venn i Springfield: «hvis jeg ikke opplever noe betydelig verre enn det jeg allerede har vært gjennom, må jeg si at det vanskeligste er å komme i gang» (original: «indeed, if I do not experience something far worse than I have yet done, I shall say the trouble is all in getting started»).[24][note 2] Lenge etter mintes unge Virginia Reed at hun var «fullt ut lykkelig» (original: «perfectly happy») på den første delen av reisen.[25]

Flere andre familier hang seg på vogntoget langs veien: Levinah Murphy (37), en enke fra Tennessee, var familieoverhode for en familie på tretten personer. De fem yngste barna hennes var John Landrum (16), Meriam («Mary», 14), Lemuel (12), William (10) og Simon (8). Levinahs to gifte døtre og familiene deres ble også med: Sarah Murphy Foster (19), mannen hennes William M. (30) og sønnen Jeremiah George (1); Harriet Murphy Pike (18), mannen hennes William M. (32) og døtrene deres: Naomi (3) og Catherine (1). William H. Eddy (28), vognmaker fra Illinois, reiste med kona Eleanor (25) og barna James (3) og Margaret (1). Breenfamilien bestod av Patrick Breen (51), gårdbruker fra Iowa, kona Margaret («Peggy», 40) og sju barn: John (14), Edward (13), Patrick, Jr. (9), Simon (8), James (5), Peter (3) og 11 måneder gamle Isabella. Naboen deres, den 40 år gamle ungkaren Patrick Dolan, reiste sammen med dem.[26] Den tyske innvandreren Lewis Keseberg (32), kona Elisabeth Philippine (22) ble også med i følget. De hadde med seg datteren Ada (2) og sønnen Lewis Jr., som hadde blitt født underveis.[27] To ungkarer ved navn Spitzer og Reinhardt reiste sammen med et annet tysk par, Wolfingerfamilien. Det ble sagt at Wolfinger'ne hadde mye penger. De hadde også med seg en innleid oksekjører: «Dutch Charley» Burger. En eldre mann kalt Hardkoop reiste sammen med dem. Luke Halloran, en ung mann med tæring, var ikke lengre i stand til å ri. Familiene han hadde reist med hadde ikke ressurser til å ta vare på ham lengre - men George Donner tok over ansvaret for ham ved Little Sandy River, og han satt på i vogna deres.[28]

Hastingssnarveien rediger

For å skape blest om sin egen nye rute («Hastingssnarveien» eller the Hastings Cutoff) sendte Lansford Hastings ryttere med brev til reisende nybyggere. 12. juli ble Reed- og Donnerfamiliene overrakt et slikt brev.[29] Hastings advarte migrantene om mulig motstand fra Mexicanske myndigheter i California, og rådet dem om å slå seg sammen i større grupper. Han hevdet også å ha «funnet frem til en ny og bedre rute til California» (original: "worked out a new and better road to California»), og sa han kom til å vente på Fort Bridger for å gaide migrantene langs den nye snarveien.[30]

 
Kart som viser ruten Donnerfølget brukte. Hastingssnarveien er markert med rødt ("Hastings Cutoff"). Denne «snarveien» forlenget reiseveien med 240 kilometer (150 miles).

Ved Little Sandy River den 20. juli, valgte de fleste i følget å reise videre via den etablerte ruten om Fort Hall. En mindre gruppe bestemte seg for å reiste mot Fort Bridger, og de trengte en leder. De fleste yngre mennene i gruppen var innvandrere fra Europa, og ikke ansett for å være ideelle ledere. James Reed hadde bodd i USA i lengre tid, var eldre, og hadde fartstid i militæret - men han var egenrådig, og hadde ikke gjort seg populær i gruppen. Han ble ansett for å være snobbete og pretensiøs.[31]

Gitt valget mellom Reed og den voksne, erfarne, amerikanskfødte Donner, ble Donner gruppens førstevalg.[32] Gruppemedlemmene var relativt velholdte.[13] Flesteparten manglet erfaringen og kunnskapen til å reise gjennom det tørre og kuperte landskapet. Gruppen hadde også lite kunnskap om hvordan de skulle samhandle med urbefolkningen.[33]

Journalisten Edwin Bryant kom til Blacks Fork en uke før Donnerfølget. Etter å ha reist videre den første delen av ruten ble han bekymret for at den ville komme til å bli vanskelig å traversere for vognene i Donnergruppen, særlig når de var så mange kvinner og barn. Han reiste tilbake til Blacks Fork for å legge igjen advarende brev til flere medlemmer i gruppen om at de ikke burde ta Hastingssnarveien.[34] Da Donnerfølget kom til Blacks Fork den 27. juli hadde Hastings allerede reist, som leder for de førti vognene i Harlan-Young-følget.[30] Fordi Jim Bridgers' handelspost ville gjøre det bedre hvis folk begynte å reise langs Hastingssnarveien, fortalte han følget at snarveien var uproblematisk, uten kupert terreng og fiendtlig innstilte urfolk, og at den ville forkorte reiseveien med 560 kilometer (350 miles). Det ville bli lett å finne vann langs veien, selv om de ville måtte bruke et par dager på å krysse en tørrlagt innsjø på 48–64 km (30–40 miles).

Reed ble veldig imponert over å høre dette og ville gjerne bruke snarveien. Ingen i følget mottok de advarende brevene fra Bryant. I dagboken sin skrev Bryant at han var overbevist om at Bridger med vilje skjulte brevene, dette synet la også Reed seinere for dagen.[30][35][36] I Fort Laramie møtte Reed en gammel venn ved navn James Clyman, han kom reisende fra California. Clyman advarte Reed mot å bruke Hastingssnarveien, han sa vogner ikke kunne bruke den og at informasjonen fra Hastings var unøyaktig.[9] En medreisende nybygger, Jesse Quinn Thornton, reiste deler av veien med Donner og Reed. I boka From Oregon and California in 1848 («Fra Oregon og California i 1848") gav han Hastings betegnelsen "Baron Münchhausen blant reisende i landene her».[37] Ifølge Thornton ble Tamsen Donner «mørk til sinns, trist og motløs» ved tanken på å svinge av fra hovedruten etter råd fra Hastings, som hun anså for å være «en egoistisk eventyrer».[38]

31. juli 1846 forlot reisefølget Blacks Fork etter fire dager med vognreparasjoner og hvile, elleve dager bak Harlan-Young-følget. Donner ansatte en ny oksekjører, og de fikk følge av McCutcheonfamilien, som bestod av 30-årige William, hans 24 år gamle kone Amanda, deres to år gamle datter Harriet, og en 16-åring som het Jean Baptiste Trudeau fra New Mexico. Trudeau hevdet å ha kjennskap til urbefolkningen og terrenget på veien til California.[39]

Wasatchfjellene rediger

 
Utsikt fra toppen av Mount Wire ned over Emigration Canyon, Utah.

Gruppen vendte sørover for å følge Hastingssnarveien. Etter noen få dager fant de at terrenget var mye vanskeligere å reise gjennom enn det som var hevdet. Oksekjørerne måtte låse vognhjulene for å hindre dem i å rulle ned bratte nedoverbakker. Årevis med trafikk langs den vanlige Oregonruten hadde laget et tydelig veifar, mens det var vanskeligere å finne veien langs snarveien. Hastings skreiv ned veianvisninger og hang dem som brev festet til trær. Den 6. august fant gruppen et brev fra ham som oppfordret dem om å vente inntil han kunne vise dem en annen rute enn den Harlan-Young-følget hadde tatt.[note 3] Reed, Charles T. Stanton og William Pike red i forveien for å få tak i Hastings. De støtte på svært vanskelige bergkløfter der kampesteiner måtte flyttes og sidene i kløften gikk bratt ned til en elv i bunnen, en rute som sannsynligvis ville ødelegge vogner. I brevet sitt hadde Hastings lovet å gaide Donnerfølget rundt de vanskeligste strekningene, men han red kun en del av veien tilbake, og ga bare indikasjoner om en generell retning de skulle reise i.[40][41]

 
Charles Tyler Stanton

Stanton og Pike stoppet for å hvile og Reed vendte alene tilbake til gruppen, fire dager etter at de tre rytterne hadde reist ut. Uten gaiden de hadde blitt lovet måtte gruppen avgjøre om de skulle snu og fortsette å følge den vanlige Oregonruten, følge sporene etter Harlan-Young-følget gjennom det vanskelige terrenget i Weber Canyon, eller bane sin egen vei i retningen Harlan hadde indikert for dem. På oppfordring fra Reed valgte gruppen den nye Hastingsruten.[42] De gjorde dårlig fremgang, bare omtrent 2,4 kilometer (1,5 miles) hver dag. Alle arbeidsføre menn måtte hjelpe til å fjerne buskas, felle trær og flytte stein for å gjøre plass for vognene.[note 4]

Etter hvert ble de tatt igjen av en familie ved navn Graves. Denne familien hadde vært del av den siste gruppen som reiste fra Missouri, hvilket viste at Donnerfølget lå langt bak blant nybyggerne som reiste vestover dette året.[43] Gravesfamilien bestod av 57 år gamle Franklin Ward Graves, hans 45 år gamle kone Elizabeth, barna deres Mary (20), William (18), Eleanor (15), Lovina (13), Nancy (9), Jonathan (7), Franklin, Jr. (5) Elizabeth (1) og en gift datter: Sarah (22) og hennes mann Jay Fosdick (23), og en 25 år gammel oksekjører ved navn John Snyder. De reiste sammen i tre vogner. Nå bestod Donnerfølget av 87 personer, fordelt på 60–80 vogner.[44][45]

Det skulle bli 20. august før de kom til et sted hvor de kunne se ned fra fjellene og ut over Store Saltsjø. Deretter brukte de nesten to uker til på å reise ut av Wasatchfjellene. Mennene begynte å krangle om hvor lurt det hadde vært å velge denne ruten. Noen av de mindre bemidlete familien begynte å gå tomme for mat og forsyninger. Stanton og Pike, som hadde ridd i forveien med Reed, hadde gått seg ville på vei tilbake til følget. Da de ble funnet var de én dag unna å spise hestene sine.[46]

Great Salt Lake-ørkenen rediger

 
Great Salt Lake-ørkenen

Luke Halloran døde av tuberkulose 25. august. Et par dager senere fant gruppen et ødelagt og flisete brev fra Hastings. Brevet indikerte at de hadde to vanskelige reisedager og -netter foran seg uten gress eller vann. Følget lot oksene hvile og forberedte seg på etappen.[47] Etter 36 timer ga de seg i vei, og begynte med å komme seg over en ås på 300 meter (1 000 fot). Fra toppen av åsen så de ut over en tørr, tom slette, helt flat og dekket av salt, større enn den de nettopp hadde krysset,[48] og «ett av de mest ugjestmilde stedene på jorden», ifølge Rarick.[10] Oksene var allerede slitne, og de var nesten tomme for vann.[48]

Gruppen fortsatte den 30. august, de hadde ingen andre valg. I varmen om dagen steg fuktigheten under saltskorpen opp og forvandlet den til en klissete grøt. Vognhjulene sank ned i den, noen ganger så dypt som til navene. Dagene var brennhete og nettene kalde. Flere i gruppen hallusinerte sjøer og vogntog og trodde de endelig hadde tatt igjen Hastings. Etter tre dager var det tomt for vann, og enkelte koblet oksene fra vognene for å skynde seg å finne drikke. Noen av krøtterne var så svekkede at de ble forlatt i åkene og oppgitt. Ni av Reed sine ti okser løsreiv seg, gale av tørst, og løp i vei utover i ørkenen. De var ikke den eneste familien som hadde mistet kyr og hester. Strabasene på reisen førte til skader det ikke var mulig å reparere på noen av vognene, men ingen mennesker hadde mistet livet. I stedet for den forespeilede todagersetappen på 64 kilometer (40 miles), hadde reisen gjennom 130 kilometer (80 miles) av Great Salt Lake-ørkenen tatt seks dager.[49][50][note 5]

Ingen av deltakerne hadde lengre tro på Hastingssnarveien da de kom til hektene ved vannkilder på andre siden av ørkenen.[note 6] De tilbrakte flere dager på å prøve å finne igjen kyr, hente vogner som hadde blitt satt igjen i ørkenen, og på å flytte mat og forsyninger over til andre vogner.[note 7] Reeds familie hadde tapt mest, og Reed ble mer pågående og ba alle familiene om å levere en oversikt over eiendeler og mat til ham. Han foreslo at to menn skulle reise til Sutter's Fort i California, for han hadde hørt at John Sutter var svært generøs overfor vanskeligstilte nybyggere og kunne hjelpe dem med ekstra forsyninger. Charles Stanton og William McCutchen meldte seg frivillig til å gjennomføre den farlige reisen.[51] De gjenværende brukbare vognene ble trukket av blandingsspann bestående av kyr, okser og muldyr. Det var midten av september, og to unge menn som hadde lett etter savnede okser meldte at det lå nok en strekning på 64 kilometer (40 miles) ørken foran dem.[52]

Husdyrene var nå utslitte og magre, men Donnerfølget krysset den neste ørkenstrekningen uten større problemer. Reisen så ut til å bli enklere, særlig gjennom dalen langsmed Ruby Mountains. Til tross for at de nå nesten hatet Hastings hadde de ikke noe annet valg enn å følge i sporene hans, som nå var flere uker gamle. 26. september, to måneder etter at de startet på Hastingssnarveien, kom Donnerfølget tilbake til den vanlige Oregonruten langs en elv som skulle bli kjent som Humboldtelven. Snarveien hadde trolig kostet dem én måned.[53][54]

Tilbake langs Oregonruten rediger

Reed blir utstøtt rediger

Langs Humboldtelven møtte gruppen paiuteindianere som slo følge med dem et par dager, men som stjal eller skjøt flere okser og hester. Nå var det oktober, og Donnerfamiliene slo ut for å kunne reise raskere på egen hånd. To av vognene i det gjenværende reisefølget viklet seg inn i hverandre, og i sinne slo John Snyder oksen til Reeds oksekjører Milt Elliott. Da Reed blandet seg inn slo Snyder ham i hodet gjentatte ganger med piskeskaftet sitt. Reeds kone prøvde å bryte inn, men hun fikk også slag mot seg. Reed gjengjeldte ved å kjøre en kniv inn under Snyders kragebein, og det døde Snyder av.[55][54]

Samme kveld møttes vitnene for å prate om hva som skulle gjøres. Loven i USA hadde ikke virkning vest for vannskillet (i det som på den tiden var en del av Mexico), og vogntog tok ofte loven i hånd selv.[56] Nå var riktignok George Donner, sjefen for reisefølget, en hel dag foran resten av karavanen sammen med familien sin.[57] Man hadde sett at Snyder slo James Reed, og noen sa også at han hadde slått Margret Reed,[58] men Snyder hadde vært populær, og det var ikke Reed. Keseberg foreslo at Reed burde henges, men til slutt kom man til enighet om at han skulle få lov til å forlate leiren uten familien sin, de skulle andre ta vare på. Neste morgen reiste Reed ut aleine, uten våpen,[59][60][61][note 8] men stedatteren Virginia red i forveien og ga ham en rifle og mat i hemmelighet.[62]

Følget løses opp rediger

 
Truckee River i vinterdrakt

Prøvelsene som Donnerfølget hadde gått gjennom resulterte i at følget ble delt opp i mindre grupper, som passet på seg selv og var skeptiske til de andre.[63][64] Det begynte å bli smått om gress til beite, og dyra blei stadig svakere. For å gjøre det lettere for trekkdyrene ble det forventet at menneskene gikk selv og ikke satt på i vognene.[65] Keseberg kastet ut Hardkoop fra vogna si, og sa at den eldre mannen måtte gå eller dø. Et par dager seinere satt Hardkoop ved en bekk med føtter som var så hovne at de hadde sprukket opp. De så ham aldri igjen. William Eddy ba de andre bli med å lete etter ham, men alle nektet, og sa de ikke ville bruke flere ressurser på en mann som var nesten 70 år gammel.[66][67]

I mellomtiden hadde Reed tatt igjen Donnergruppen, og red i forveien mot California sammen med en av kvegdriverne, Walter Herron. De delte hest, og klarte dagsetapper på 40–64 km.[68] De øvrige vognene tok igjen Donnergruppen og slo seg på nytt sammen med dem. Medlemmer av urbefolkningen jagde bort alle hestene til Graves, og de blei nødt til å la en vogn stå igjen. Det var lite beite, så dyrene gikk langt for å finne gress. Dette ga paiutene mulighet til å stjele 18 dyr en kveld og noen dager seinere skyte 21 til.[69] Så langt hadde nybyggerne tapt nesten 100 okser og kyr, og var omtrent tomme for forsyninger. Wolfinger hadde mistet nærmest alle sine dyr, så han stoppet ved en tørrlagt sjø (Humboldt Sink) for å grave ned vogna si, for å kunne hente den seinere. Reinhardt og Spitzer ble igjen sammen med ham for å hjelpe til. De kom tilbake til følget uten ham, og kunne fortelle at han hadde blitt drept under et paiuteangrep.[70][71] Det lå enda en ørkenstrekning foran dem. Eddyfamiliens okser hadde blitt drept av urbefolkningen, så de måtte etterlate vogna si. Familien hadde gått tom for mat, men andre nektet å gi barna deres mat. Eddyfamilien måtte gå, bærende på ungene, og svært plaget av tørst. Margret Reed og barna hennes hadde heller ingen vogn på dette tidspunktet.[72][70] Ørkenen tok omsider slutt, og følget kom til Truckee River og et frodig landskap.[72]

De hadde ikke mye tid til å hvile, men fortsatte for å prøve å krysse Sierra Nevada før snøen kom. Stanton, en av de to som hadde ridd i forveien en måned tidligere for å prøve å skaffe hjelp i California, kom tilbake. Han hadde med seg muldyr, mat og to miwokindianere ved navn Luis og Salvador.[note 9] Han kunne fortelle at Reed og Herron hadde nådd fram til Sutter's Fort i California, utslitte og utsultede.[73][74] Rarick skriver at "for de nærmest utsultede nybyggerne i Donnerfølget må det ha virket som om de verste problemene nå lå bak dem. De hadde allerede utholdt mer enn mange nybyggere gjorde."[75]

Innesnødd rediger

Donnerpasset rediger

 
Fjellpasset 2 160 meter over havet, i nærheten av det som tidligere het Truckee Lake, ble tidlig blokkert av snø i november 1846 (her fotografert i 1870-årene). Både passet og sjøen er nå oppkalt etter Donnerfølget (Donner Pass og Donner Lake).

Donnerfølget måtte nå velge om de skulle fortsette så raskt som mulig, eller gi dyrene sine mulighet til å hvile. Foran seg hadde de en fjelletappe som var mye mer krevende enn den de allerede hadde gjennomgått i Wasatchfjellene. Det var 20. oktober, og de hadde blitt fortalt at passet ikke kom til å bli stengt av snø før midt i november.

William Pike ble så skutt og drept ved et uhell.[76] Det virker som om denne hendelsen gjorde at valget ble tatt for dem; familie etter familie gjenopptok reisen, først Breenfamilien, så Kesebergs, Stanton med Reeds, Graves og Murphyfamilien. Donnerfamilien ventet lenge og var den siste som reiste videre. Etter å ha kjørt noen få kilometer gjennom ujevnt terreng brakk akslingen i en av vognene deres. Jacob og George Donner gikk ut i skogen for finne emne til en ny aksling. George fikk et kutt i hånden, som da virket overfladisk.[77]

Det begynte å snø. Breenfamilien kom seg opp en "svært bratt, omtrent vertikal skråning" 300 meter opp til Truckee Lake (nå kjent som Donner Lake), 4,8 kilometer fra toppen av passet. Der slo de leir ved en hytte som hadde blitt bygd to år tidligere av en annen nybyggergruppe.[78][note 10] Eddy- og Kesebergfamiliene slo seg sammen med Breenfamilien og prøvde å komme seg over passet, men der møtte de snøfonner på 1,5 til 3 meter, og klarte ikke å finne stien. De vendte tilbake til Truckee Lake, og i løpet av den neste dagen hadde alle familiene unntatt Donnerfamilien slått leir der. Donnerfamilien var da 8 kilometer, en halv dagsreise, bak de andre.

Vinterleir rediger

 
Kart over vinterleirene ved Truckee Lake og Alder Creek

Seksti personer knyttet til Breen-, Graves-, Reed-, Murphy-, Keseberg- og Eddyfamiliene slo seg ned ved Truckee Lake for vinteren. De bodde i tre hytter laget av furustokker, med jordgulv og lekke, flate tak. Breenfamilien hadde én hytte, Eddy- og Murphyfamiliene en annen, og Reed- og Gravesfamilien den tredje. Keseberg bygde et tilbygg til familien sin inntil Breenhytta. Familiene brukte lerret eller oksehud for å tette takene. Hyttene hadde verken vinduer eller dører, kun store åpninger det var mulig å gå gjennom. Av de seksti personene ved Truckee Lake var 19 menn eldre enn 18 år, 12 kvinner og 29 barn. Noe lengre nordøst satte Donnerfamilien opp telt for 21 personer, i nærheten av Alder Creek. Disse 21 omfattet Donnerfamilien og fru Wolfinger, hennes barn og Donnerfamiliens oksekjørere: seks menn, tre kvinner og tolv barn til sammen.[79][80] Om kvelden 4. november begynte det å snø igjen, det var starten på en snøstorm som skulle vare åtte dager.[81]

Da følget slo leir var det igjen lite av den maten Stanton hadde tatt med tilbake fra Sutter's Fort. Flere okser døde, og kadavrene ble frosset og lagt i stabler. Truckee Lake hadde ikke frosset til enda, men nybyggerne var ikke kjent med å fiske etter ørret. Eddy, den mest erfarne jegeren, skjøt en bjørn, men fikk lite vilt etter det. Reed- og Eddyfamiliene hadde mistet omtrent alt. Margret Reed lovte å betale dobbel pris når de kom til California hvis de kunne benytte seg av tre okser fra Graves- og Breenfamiliene. Graves forlangte 25 dollar av Eddy - vanlig pris for to friske okser - for kadaveret til en okse som hadde sultet i hjel.[82][83]

Det ble mer desperat stemning i leiren, og noen mente at enkeltpersoner kanskje kunne klare å komme seg gjennom passet selv om det ikke var mulig med vogner. Smågrupper gjorde flere forsøk, men alle mislyktes. Nok en snøstorm, som varte mer enn en uke, tok med seg så mye snø at de gjenværende dyrene - den eneste maten de hadde igjen - døde og ble borte i snøen.[84]

 
Kunstnerisk gjengivelse av leiren ved Trukee Lake, basert på en beskrivelse fra William Graves.[note 11]

Patrick Breen begynte å føre dagbok 20. november. Han skrev mest om været, og noterte snømengde og merket seg snøstormer, men begynte gradvis å skrive om gud og religion.[85] Livet i leiren ved Truckee Lake var fælt. Hyttene var trange og skitne, og det snødde så mye at folk ikke kunne gå utendørs flere dager i strekk. Snart bestod maten av okseskinn, som de kokte strimler av for å lage en "motbydelig", limaktig gele. Okse- og hesteknokler ble kokt gjentatte ganger for å lage suppe, og ble så sprø at de smuldret opp når man tygget dem. Noen ganger ble knoklene myket opp ved å bli svidd i ilden og så spist. Bit for bit delte Murphybarna opp oksehuden som lå foran ildstedet, grillet bitene i ilden og spiste dem.[86] Etter at en gruppe hadde prøvd å ta seg over passet på truger (se nedenfor) var to tredeler av nybyggerne ved Truckee Lake barn. Fru Graves hadde ansvar for åtte, og Levinah Murphy og Eleanor Eddy tok seg av ni sammen.[87] Nybyggerne fanget og åt mus som kom inn i hyttene. Snart ble mange av beboerne ved Truckee Lake svake og tilbrakte mesteparten av tiden til sengs. Fra tid til annen tok noen dagsmarsjen bort til Donnerfamilien. De tok med seg nytt om at Jacob Donner og tre av hans ansatte hadde dødd. En av dem, Joseph Reinhardt, tilstod på dødsleiet at han hadde drept Wolfinger.[88][note 12] Hånda til George Donner hadde blitt infisert, og da var det fire arbeidsføre menn igjen i Donnerleiren.[89]

Margret Reed hadde klart å spare på nok mat til å lage en julesuppe til glede for barna, men i januar sultet de, og vurderte å spise oksehudene som utgjorde taket. Margret Reed, Virginia, Milt Elliott og tjenerinnen Eliza Williams prøvde å gå videre, i den tanken at det ville være bedre å komme tilbake med mat enn å sitte og se på at barna sultet. De var borte i fire dager før de ble nødt til å vende tilbake. Hyttene deres var nå ubeboelige; oksehudtaket var maten deres, og familien flyttet inn i Breenhytta. Tjenerne slo seg sammen med andre familier. En dag kom Graves innom for å innkassere et lån Reedfamilien hadde tatt opp hos ham, og reiste sin vei med oksehudene, den eneste maten Reedfamilien hadde.[90][91]

"The Forlorn Hope" rediger

Medlemmer av "The Forlorn Hope"
Navn Alder
Antonio* 23‡
Luis* 19‡
Salvador* 28‡
Charles Burger† 30‡
Patrick Dolan* 35‡
William Eddy 28‡
Jay Fosdick* 23‡
Sarah Fosdick 21
Sarah Foster 19
William Foster 30
Franklin Graves* 57
Mary Ann Graves 19
Lemuel Murphy* 12
William Murphy† 10
Amanda McCutchen 23
Harriet Pike 18
Charles Stanton* 30
* døde på veien
† vendte tilbake før de nådde passet
‡ estimert alder[92]

Det gikk dårlig med de som hadde slått leir ved Truckee Lake. Spitzer døde, og deretter Baylis Williams (en oksekjører for Reedfamilien), snarere av feilernæring enn av sult. Franklin Graves lagde fjorten par truger av lær og okseåkene til vognene. Den 16. desember satte 17 menn, kvinner og barn ut til fots i et forsøk på å krysse passet.[93] Enkelte av de som gikk av sted var foreldre som måtte etterlate unge barn hos de som ble igjen i leiren. De pakket lett: mat for seks dager, en rifle, et teppe hver, en øks og noen pistoler, og håpet å komme seg til Bear Valley.[94] Historikeren Charles McGlashan kalte senere trugefølget for the Forlorn Hope ("det tapte håp") - et begrep brukt om frontsoldater i en risikabel krigssituasjon.[95][96] To av de som hadde lagt i vei uten truger, Charles Burger og ti år gamle William Murphy, vendte tidlig tilbake.[97] Andre i trugegruppen lagde truger til tolvåringen Lemuel Murphy den første kvelden, av en av kløvsadlene de hadde med seg.[97]

Trugene viste seg å være god hjelp på turen opp i passet. Trugevandrerne var dårlig ernærte og hadde ikke erfaring med å sove ute i snø som kunne være opp til 3,7 meter dyp. Innen den tredje dagen var de fleste blitt snøblinde. Da de skulle begynne å gå om morgenen 21. desember ble Stanton igjen. Han hadde strevd med å holde tritt i flere dager, og sa han ville komme etter de andre snart. Levningene hans ble funnet på samme sted året etter.[98][99]

Gruppen gikk seg vill. Etter to dager uten mat foreslo Patrick Dolan at en av dem skulle melde seg frivillig til å dø for å bli mat til de andre. Noen foreslo en duell, mens en annen beretning beskriver forsøk på å lage et lotteri for å velge offer.[99][100] Eddy foreslo at de skulle fortsette å gå inntil noen simpelthen falt om, men en snøstorm tvang dem til å stoppe. Antonio, dyrepasseren, var den første til å bukke under; den neste var Franklin Graves.[101][102]

Snøstormen fortsatte å rase, og Patrick Dolan begynte å snakke i ørska, tok av seg klærne, og løp inn i skogen. Han kom snart tilbake, men døde noen timer senere. Ikke lenge etter begynte noen i gruppa å spise deler av kroppen hans. Søsteren til Lemuel prøvde å gi Lemuel noe av det, men han døde ikke lenge etter. Eddy, Salvador og Luis nektet å spise. Neste morgen parterte gruppen likene til Antonio, Dolan, Graves og Murphy, og skilte musklene og organene fra resten av levningene. De tørket kjøttet og organene for å bevare dem, og passet på at ingen skulle behøve å spise levningene av slektningene sine.[103][100]

 
William H. Eddy

Etter å ha hvilt i tre dager ga de seg i vei igjen, for å leite etter riktig vei. Eddy ga til slutt opp forsettet sitt om å ikke spise av menneskekjøttet, men snart var det slutt på det også. De begynte å ta fra hverandre trugene for å spise oksehuden de var laget av, og snakket til og med om å drepe Luis og Salvador for å spise dem. Eddy advarte dem, og de sneik seg stille unna.[100] Jay Fosdick døde en natt, og da var det opprinnelige følget på 17 blitt til sju personer. Eddy og Mary Graves gikk av sted for å jakte, men da de kom tilbake med vilt hadde Fosdicks levninger allerede blitt stykket opp til mat.[104][100] Etter enda noen dager - nå hadde det gått 25 siden de forlot Truckee Lake - kom de over Salvador og Luis, som ikke hadde spist noe på omtrent ni dager og var døden nær. William Foster skjøt dem i den tro at levningene deres ville være gruppens siste håp for å unngå sultedøden.[105]

Noen dager seinere snublet gruppen inn i en urbefolkningsbosetning, og da så de så forferdelig ut at innbyggerne først rømte sin vei. Innbyggerne ga dem av den lille maten de hadde: nøtter, gress og pinjekjerner.[105] Et par dager etter fortsatte Eddy, med hjelp fra stammemedlemmer, til en ranch i et lite jordbrukssamfunn i utkanten av Sacramentodalen.[106][107] Et hurtig sammensatt redningsmannskap fant de seks øvrige overlevende 17. januar. Turen fra Truckee Lake hadde tatt dem 33 dager.[104][108]

Redning rediger

Reed gjør forsøk på en redningsaksjon rediger

James F. Reed kom seg ut av Sierra Nevada til Rancho Johnson seint i oktober 1846. Han var i trygghet og hentet seg inn i Sutter's Fort, men bekymret seg mer og mer for familien og vennene. Han ba oberst John C. Frémont samle folk som kunne ta seg over passet og hjelpe de som var fanget der. Til gjengjeld lovet Reed å bli med i Frémonts styrker og sloss i den mexicansk-amerikanske krigen.[109] McCutchen, som ikke hadde vært i stand til å vende tilbake med Stanton, og noen fra Harlan-Young-følget slo seg sammen med ham. Harlan-Young-vogntoget hadde ankommet Sutter's Fort 8. oktober, det siste som kom seg over Sierra Nevada den sesongen.[110] Redningsgruppen, som bestod av omkring 30 hester og tolv menn, hadde med seg mat og håpet å finne Donnerfølget på vestsiden av fjellet, et sted langs Bear River nedenfor den bratte oppstigningen til Emigrant Gap. De regnet med å finne dem sultende, men i live. Da redningsgruppen kom til elvedalen fant de et nybyggerpar, emigranter som hadde kommet bort fra følget sitt, og som sultet.[111][112]

To gaider som hadde vært med redningsgruppen deserterte og tok med seg noen hester, men redningsgruppen fortsatte lengre opp dalen til Yuba Bottoms, de siste par kilometrene til fots. Reed og McCutchen stod der og så opp på Emigrant Gap, bare 19 kilometer fra toppen, kanskje den samme dagen som Breenfamilien prøvde en siste gang å komme seg over passet fra øst. De vendte nedslåtte tilbake til Sutter's Fort.[113]

Første redningsaksjon rediger

Medlemmer av Donnerfølget som ble reddet i den første redningsaksjonen
Navn Alder
Elitha Donner 14
Leanna Donner 12
George Donner, Jr. 9
William Hook* 12
Margret Reed 32
Virginia Reed 12
James Reed, Jr. 6
Edward Breen 13
Simon Breen 8
William Graves 17
Eleanor Graves 14
Lovina Graves 12
Mary Murphy 14
William Murphy 10
Naomi Pike 2
Philippine Keseberg 23
Ada Keseberg* 3
Doris Wolfinger 20
John Denton* 28
Noah James 20
Eliza Williams 31
* døde på veien[92]

Mange av de som kunne ha vært med på en redningsaksjon var opptatt med å kjempe i den mexicansk-amerikanske krigen. Samferdselen i området var vanskeliggjort gjennom blokkerte veier, og det var generell varemangel. Kun tre menn meldte seg da det ble søkt om frivillige til å redde Donnerfølget. Reed måtte bli i San Jose til februar på grunn av regionale opprør og generell forvirring. Han tilbrakte tiden med å snakke med bekjente og andre nybyggere. Innbyggerne i San Jose reagerte med å opprette en underskriftskampanje for å overbevise den amerikanske marinen om å hjelpe dem som var fanget ved Truckee Lake. To lokale aviser meldte at medlemmer i trugefølget hadde tydd til kannibalisme, og det førte til mer sympati med dem som fremdeles var igjen i fjellene. Innbyggerne i Yerba Buena (det som seinere skulle bli San Francisco), mange av dem var nyinnflyttede migranter, samlet inn 1 300 dollar (tilsvarende 36 100 dollar i 2020) og jobbet med å bygge to leire som skulle være til hjelp for et mulig redningslag.[114][115]

4. februar satte et redningslag bestående av blant annet William Eddy ut fra Sacramentodalen. De ble forsinket på grunn av regn og en flomstor elv. Eddy ble i Bear Valley, mens de andre fortsatte gjennom snø og dårlig vær over passet mot Truckee Lake. De opprettet matdepoter på veien, så de skulle slippe å ta med alt. Tre i gruppen vendte tilbake, mens sju fortsatte.[116][117]

De sju kom seg over Frémontpasset (nå Donnerpasset) den 18. februar. Da de nærmet seg stedet der hyttene etter Eddys forklaring skulle være, begynte de å rope. Mrs. Murphy kom til syne, stirret på dem, og spurte: "Kommer dere fra California, eller fra himmelen?"[118] Redningsmannskapet delte ut små mengder mat, i frykt for at for mye mat ville være dødelig for de sultende. Alle hyttene var nedsnødde. Takene av gjennomvåte oksehuder hadde begynt å råtne, og lukta var overveldende. Tretten i leiren var døde, likene hadde blitt begravd midlertidig i snøen nær hyttetakene. Noen av migrantene virket følelsesmessig ustabile. Tre av redningsmannskapene reiste videre til Donnerfamilien og tok med seg fire barn og tre voksne tilbake. Leanna Donner hadde særlig vanskelig for å gå opp den bratte bakken fra Alder Creek til Truckee Lake, og skreiv seinere "den smerten og vanskelighetene jeg holdt ut den dagen er ubeskrivelig."[119] George Donners arm var så angrepet av koldbrann at han ikke kunne røre seg. Tjuetre av migrantene ble valgt ut til å reise til California med redningslaget, da ble tjueen igjen i hyttene ved Truckee Lake og tolv ved Alder Creek.[120][121]

 
Trestubber ved Alder Creek, trærne ble hugget av medlemmer av Donnerfølget. Fotografert i 1866. Snøen lå i høyde med stubbene.[122]

Redningsmannskapet lot være å fortelle hvordan det hadde gått med trugefølget. De sa bare til migrantene at de ikke kom tilbake på grunn av frostskader.[123] Patty og Tommy Reed ble snart for svake til å komme seg over snøfonnene, og ingen hadde krefter til å bære dem. Margret Reed valgte å bli med de to eldste barna sine til Bear Valley, og måtte holde ut å se de to svakeste bli tatt med tilbake til Truckee Lake uten noen av foreldrene. Hun fikk redningsmannen Aquilla Glover til å sverge på sin ære som frimurer at han ville komme tilbake for å hente de to yngste. Patty Reed sa: "Vel, mor, hvis du aldri skulle se meg igjen, gjør så godt du kan."[124][125] Da barna kom tilbake til Truckee Lake nektet Breenfamilien å la dem komme inn i hytta si, og slapp dem bare motvillig inn da Glover la igjen mer mat. Redningsfølget oppdaget til sin skuffelse at det første depotet hadde blitt forstyrret av dyr, hvilket betød at de måtte holde ut fire dager uten mat. Etter å ha hatt vanskeligheter med turen over passet gikk John Denton i koma og døde. Ada Keseberg døde snart etter. Moren hennes var utrøstelig, og nektet å gi slipp på datterens lik. Etter å ha reist videre flere dager gjennom vanskelig terreng ble redningsgruppen mer og mer bekymret for at barna ikke ville klare seg. Noen av dem åt hjorteskinnsfrynsene fra buksene til en av redningsmennene og skolissene til en annen, til redningsmannskapets overraskelse. På vei ned fra fjellet kom det andre redningslaget dem i møte, der var blant annet James Reed med. Da hun hørte stemmen hans sank Margret Reed overveldet sammen i snøen.[126][127]

Etter at migrantene hadde kommet trygt fram til Bear Valley brøt William Hook, Jacob Donners stesønn, seg inn i et matlager, og åt så mye at han tok sin død av det. De øvrige fortsatte til Sutter's Fort, der Virginia Reed skrev "det føltes virkelig som om jeg hadde tatt steget inn i paradis". Hun opplevde med overraskelse at en av de unge mennene fridde til henne, selv om hun bare var tolv år og i ferd med å komme seg fra alvorlig sult.[128][129] Hun avviste ham.[130]

Andre redningsaksjon rediger

Medlemmer av Donnerfølget som ble reddet i den andre redningsaksjonen
Navn Alder
Isaac Donner* 5
Patty Reed 9
Thomas Reed 4
Patrick Breen† 51
Margaret Breen† 40
John Breen† 14
Patrick Breen, Jr.† 9
James Breen† 5
Peter Breen† 3
Isabella Breen† 1
Elizabeth Graves* 45
Nancy Graves† 9
Jonathan Graves† 7
Franklin Ward Graves, Jr.* 5
Elizabeth Graves† 1
Mary Donner† 7
Solomon Hook 15
* døde på veien
† returnerte med John Stark[92]

Omtrent på den tiden da den første redningsaksjonen var under planlegging, opplevde nybyggeren George C. Yount skremmende drømmer om en gruppe sultende nybyggere i dyp snø. Sannsynligvis hadde han hørt om problemene til Donnerfølget. Yount, Mariano Gaudalupe Vallejo og andre samlet så inn fem hundre dollar for å utstyre en ny redningsaksjon.[131]

1. mars ankom den andre redningsgruppen Truckee Lake. Denne gruppen bestod av erfarne villmarksfolk, den mest kjente var John Turner,[132][133] som var med Reed og McCutchen tilbake. Reed ble gjenforent med datteren Patty og sønnen Tommy. De inspiserte Breenhytta, og fant at beboerne hadde det relativt greit; mens Murphyhytta, ifølge forfatteren George Stewart, "overgikk grensene for det som kan beskrives og nesten grensene for det man kan forestille seg". Levinah Murphy var ansvarlig for sin åtte år gamle sønn Simon og de to unge barna til William Eddy og Foster. Det hadde gått dårlig med henne mentalt og hun hadde blitt nesten blind. Barna var sløve og hadde ikke blitt vasket på dagevis. Lewis Keseberg hadde flyttet inn i hytta og kunne knapt røre seg på grunn av et skadd bein.[134]

No one at Truckee Lake had died during the interim between the departure of the first and the arrival of the second relief party. Patrick Breen documented a disturbing visit in the last week of February from Mrs. Murphy, who said her family was considering eating Milt Elliott. Reed and McCutchen found Elliott's mutilated body.[135] The Alder Creek camp fared no better. The first two members of the relief party to reach it saw Trudeau carrying a human leg. When they made their presence known, he threw it into a hole in the snow that contained the mostly dismembered body of Jacob Donner. Inside the tent, Elizabeth Donner refused to eat, although her children were being nourished by their father's organs.[136] The rescuers discovered three other bodies had already been consumed. In the other tent, Tamsen Donner was well, but George was very ill because the infection had reached his shoulder.[137]

 
Utsikt over Truckee Lake fra Donnerpasset, tatt i 1868 da jernbanen Central Pacific Railroad ble ferdigstilt.

The second relief evacuated 17 migrants from Truckee Lake, only three of whom were adults. Both the Breen and Graves families prepared to go. Only five people remained at Truckee Lake: Keseberg, Mrs. Murphy and her son Simon, and the young Eddy and Foster children. Tamsen Donner elected to stay with her ailing husband after Reed informed her that a third relief party would arrive soon. Mrs. Donner kept her daughters Eliza, Georgia, and Frances with her.[138]

The walk back to Bear Valley was very slow. At one point, Reed sent two, men ahead to retrieve the first cache of food, expecting the third relief, a small party led by Selim E. Woodworth, to come at any moment. A violent blizzard arose after they scaled the pass. Five-year-old Isaac Donner froze to death, and Reed nearly died. Mary Donner's feet were badly burned because they were so frostbitten that she did not realize she was sleeping with them in the fire. When the storm passed, the Breen and Graves families were too apathetic and exhausted to get up and move, not having eaten for days. The relief party had no choice but to leave without them.[139][140] The site where the Breens and Graves had been left became known as 'Starved Camp'.[141] Margaret Breen reportedly took the initiative to try to keep the members of the camp alive after the others departed down the mountain. Soon however, Elizabeth Graves and her son Franklin perished before the next rescue party could reach them, and the party resorted to eating flesh off the dead bodies in order to survive.[142]

Three members of the relief party stayed to help those remaining at the camps; Charles Stone at Truckee Lake, Charles Cady and Nicholas Clark at Alder Creek. While Clark was out hunting, Stone traveled to Alder Creek and made plans with Cady to return to California. According to Stewart, Tamsen Donner arranged for them to take her daughters Eliza, Georgia, and Frances with them, perhaps for $500 cash. Stone and Cady took the three girls to Truckee Lake, but left them at a cabin with Keseberg and Levinah Murphy when they started for Bear Valley. Cady recalled later, that after two days on the trail they noted and passed Starved Camp, but they did not stop to help in any way. They overtook Reed and the others within days.[143][144] Several days later at the Alder Creek camp, Clark and Trudeau agreed to leave for California together. When they reached Truckee Lake and discovered the Donner girls still there they returned to Alder Creek to inform Tamsen Donner.[145]

William Foster and William Eddy, survivors of the snowshoe party, started from Bear Valley to intercept Reed, taking with them a man named John Stark. After a day, they met Reed helping his children struggle on toward Bear Valley, all frostbitten and bleeding but alive. Desperate to rescue their own children, Foster and Eddy persuaded four men, with pleading and money, to go to Truckee Lake with them. During their journey they found the eleven survivors at Starved Camp, huddled around a fire that had sunk into a pit. The relief party split, with Foster, Eddy, and two others headed toward Truckee Lake. Two of the rescuers, hoping to save some of the survivors, each took a child and headed back to Bear Valley. John Stark refused to leave the others. He picked up two children and all the provisions and assisted the remaining Breens and Graves to safety, sometimes advancing the children down the trail piece-meal, putting them down and then going back to carry the other debilitated children.[146][147][148]

Tredje redningsaksjon rediger

Medlemmer av Donnerfølget som ble reddet i den tredje redningsaksjonen
Navn Alder
Eliza Donner* 3
Georgia Donner 4
Frances Donner 6
Simon Murphy 8
Jean Baptiste Trudeau 16[92]

Foster and Eddy finally arrived at Truckee Lake on March 14, where they found their children dead. Keseberg told Eddy that he had eaten the remains of Eddy's son; Eddy swore to murder Keseberg if they ever met in California.[149] George Donner and one of Jacob Donner's children were still alive at Alder Creek. Tamsen Donner had just arrived at the Murphy cabin to see to her daughters. She could have walked out alone but chose to return to her husband, even though she was informed that no other relief party was likely to be coming soon. Foster and Eddy and the rest of the third relief left with the Donner girls, young Simon Murphy, Trudeau, and Clark. Levinah Murphy was too weak to leave and Keseberg refused.[150][151]

Two more relief parties were mustered to evacuate any adults who might still be alive. Both turned back before getting to Bear Valley, and no further attempts were made. On April 10, almost a month since the third relief had left Truckee Lake, the alcalde near Sutter's Fort organized a salvage party to recover what they could of the Donners' belongings. These would be sold, with part of the proceeds used to support the orphaned Donner children. The salvage party found the Alder Creek tents empty except for the body of George Donner, who had died only days earlier. On their way back to Truckee Lake, they found Lewis Keseberg alive. According to him, Mrs. Murphy had died a week after the departure of the third relief. Some weeks later, Tamsen Donner had arrived at his cabin on her way over the pass, soaked and visibly upset. Keseberg said he put a blanket around her and told her to start out in the morning, but she died during the night. The salvage party were suspicious of Keseberg's story, and found a pot full of human flesh in the cabin along with George Donner's pistols, jewelry, and $250 in gold. They threatened to lynch Keseberg, who confessed that he had cached $273 of the Donners' money, at Tamsen's suggestion, so that it could one day benefit her children.[152][153]

Etterspill rediger

A more revolting or appalling spectacle I never witnessed. The remains here, by order of Gen. Kearny collected and buried under the superintendence of Major Swords. They were interred in a pit which had been dug in the centre of one of the cabins for a cache. These melancholy duties to the dead being performed, the cabins, by order of Major Swords, were fired, and with every thing surrounded them connected with this horrid and melancholy tragedy, were consumed. The body of George Donner was found at his camp, about eight or ten miles distant, wrapped in a sheet. He was buried by a party of men detailed for that purpose.

Member of General Stephen W. Kearny's company, June 22, 1847

News of the Donner Party's fate was spread eastward by Samuel Brannan, an elder of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints and a journalist, who ran into the salvage party as they came down from the pass with Keseberg. Accounts of the ordeal first reached New York City in July 1847. Reporting on the event across the U.S. was heavily influenced by the national enthusiasm for westward migration. In some papers, news of the tragedy was buried in small paragraphs, despite the contemporary tendency to sensationalize stories. Several newspapers, including those in California, wrote about the cannibalism in graphic exaggerated detail. In some print accounts, the members of the Donner Party were depicted as heroes and California a paradise worthy of significant sacrifices.

Emigration to the West decreased over the following years, but it is likely that the drop in numbers was caused more by fears over the outcome of the ongoing Mexican–American War than by the cautionary tale of the Donner Party. In 1846, an estimated 1,500 people migrated to California. In 1847, the number dropped to 450 and then to 400 in 1848. The California Gold Rush spurred a sharp increase, however, and 25,000 people went west in 1849. Most of the overland migration followed the Carson River, but a few forty-niners used the same route as the Donner Party and recorded descriptions about the site.

In late June 1847, members of the Mormon Battalion under General Stephen Kearny buried the human remains, and partially burned two of the cabins. The few who ventured over the pass in the next few years found bones, other artifacts, and the cabin used by the Reed and Graves families. In 1891, a cache of money was found buried by the lake. It had probably been stored by Mrs. Graves, who hastily hid it when she left with the second relief so she could return for it later.

Lansford Hastings received death threats. A migrant who crossed before the Donner Party confronted him about the difficulties they had encountered, reporting: "Of course he could say nothing but that he was very sorry, and that he meant well".

Overlevende rediger

Of the 87 people who entered the Wasatch Mountains, 48 survived. Only the Reed and Breen families remained intact. The children of Jacob Donner, George Donner, and Franklin Graves were orphaned. William Eddy was alone; most of the Murphy family had died. Only three mules reached California; the remaining animals perished. Most of the Donner Party members' possessions were discarded.

I have not wrote to you half the trouble we have had but I have wrote enough to let you know that you don't know what trouble is. But thank God we have all got through and the only family that did not eat human flesh. We have left everything but I don't care for that. We have got through with our lives but Don't let this letter dishearten anybody. Never take no cutoffs and hurry along as fast as you can.

A few of the widowed women remarried within months; brides were scarce in California. The Reeds settled in San Jose and two of the Donner children lived with them. Reed fared well in the California Gold Rush and became prosperous. Virginia wrote an extensive letter to her cousin in Illinois about "our troubles getting to California", with editorial oversight from her father. Journalist Edwin Bryant carried it back in June 1847, and it was printed in its entirety in the Illinois Journal on December 16, 1847, with some editorial alterations.

Virginia converted to Catholicism, fulfilling a promise she had made to herself while observing Patrick Breen pray in his cabin. The Murphy survivors lived in Marysville, California. The Breens made their way to San Juan Bautista, California, where they operated an inn. They became the anonymous subjects of J. Ross Browne's story about his severe discomfort upon learning that he was staying with alleged cannibals, printed in Harper's Magazine in 1862. Many of the survivors encountered similar reactions.

George and Tamsen Donner's children were taken in by an older couple near Sutter's Fort. Eliza was three years old during the winter of 1846–1847, the youngest of the Donner children. She published an account of the Donner Party in 1911, based on printed accounts and those of her sisters. The Breens' youngest daughter Isabella was a one-year-old during the winter of 1846–1847 and the last survivor of the Donner Party. She died in 1935.

I will now give you some good and friendly advice. Stay at home,—you are in a good place, where, if sick, you are not in danger of starving to death.

The Graves children lived varied lives. Mary Graves married early, but her first husband was murdered. She cooked his killer's food while he was in prison to ensure the condemned man did not starve before his hanging. One of Mary's grandchildren noted she was very serious; Graves once said, "I wish I could cry but I cannot. If I could forget the tragedy, perhaps I would know how to cry again." Mary's brother William had several different occupations, a diverse lifestyle, and his nieces thought he was "eccentric and irascible". He died in 1907 and was buried in Calistoga.

Nancy Graves was nine years old during the winter of 1846–1847. She refused to acknowledge her involvement even when contacted by historians interested in recording the most accurate versions of the episode. Nancy reportedly was unable to recover from her role in the cannibalism of her brother and mother.

Eddy remarried and started a family in California. He attempted to follow through on his promise to murder Lewis Keseberg but was dissuaded by James Reed and Edwin Bryant. A year later, Eddy recalled his experiences to J. Quinn Thornton, who wrote the earliest account of the episode, also using Reed's memories of his involvement. Eddy died in Petaluma, California on December 24, 1859.

Keseberg brought a defamation suit against several members of the relief party who accused him of murdering Tamsen Donner. The court awarded him $1 in damages, but also made him pay court costs. An 1847 story printed in the California Star described Keseberg's actions in ghoulish terms and his near-lynching by the salvage party. It reported that he preferred eating human flesh over the cattle and horses that had become exposed in the spring thaw. Historian Charles McGlashan amassed enough material to indict Keseberg for the murder of Tamsen Donner, but after interviewing him he concluded no murder occurred. Eliza Donner Houghton also believed Keseberg to be innocent.

As Keseberg grew older, he did not venture outside, for he had become a pariah and was often threatened. He told McGlashan, "I often think that the Almighty has singled me out, among all the men on the face of the earth, in order to see how much hardship, suffering, and misery a human being can bear!"

Ettermæle rediger

 
Minnesmerke i Donner Memorial State Park. Toppen av pidestallen (6,7 meter over bakken) indikerer snødybden vinteren 1846-1847.

The Donner Party episode has served as the basis for numerous works of history, fiction, drama, poetry, and film. The attention directed at the Donner Party is made possible by reliable accounts of what occurred, according to Stewart, and the fact that "the cannibalism, although it might almost be called a minor episode, has become in the popular mind the chief fact to be remembered about the Donner Party. For a taboo always allures with as great strength as it repels". The appeal is the events focused on families and ordinary people, according to Johnson, writing in 1996, instead of on rare individuals, and that the events are "a dreadful irony that hopes of prosperity, health, and a new life in California's fertile valleys led many only to misery, hunger, and death on her stony threshold".

The site of the cabins became a tourist attraction as early as 1854. In the 1880s, Charles McGlashan began promoting the idea of a monument to mark the site of the Donner Party episode. He helped to acquire the land for a monument, and in June 1918, the statue of a pioneer family, dedicated to the Donner Party, was placed on the spot where the Breen-Keseberg cabin was thought to have stood. It was made a California Historical Landmark in 1934.

The State of California created the Donner Memorial State Park in 1927. It originally consisted of 11 acres (4.5 ha) surrounding the monument. Twenty years later, the site of the Murphy cabin was purchased and added to the park. In 1962, the Emigrant Trail Museum was added to tell the history of westward migration into California. The Murphy cabin and Donner monument were established as a National Historic Landmark in 1963. A large rock served as the back-end of the fireplace of the Murphy cabin, and a bronze plaque has been affixed to the rock listing the members of the Donner Party, indicating who survived and who did not. The State of California justifies memorializing the site because the episode was "an isolated and tragic incident of American history that has been transformed into a major folk epic". As of 2003, the park is estimated to receive 200,000 visitors a year.

Dødelighet rediger

Most historians count 87 members of the party, although Stephen McCurdy in the Western Journal of Medicine includes Sarah Keyes—Margret Reed's mother—and Luis and Salvador, bringing the number to 90. Five people had already died before the party reached Truckee Lake: one from tuberculosis (Halloran), three from trauma (Snyder, Wolfinger, and Pike), and one from exposure (Hardkoop). A further 34 died between December 1846 and April 1847: twenty-five males and nine females. Several historians and other authorities have studied the mortalities to determine what factors may affect survival in nutritionally deprived individuals. Of the fifteen members of the snowshoe party, eight of the ten, men who set out died (Stanton, Dolan, Graves, Murphy, Antonio, Fosdick, Luis, and Salvador), but all five women survived. A professor at the University of Washington stated that the Donner Party episode is a "case study of demographically-mediated natural selection in action".

The deaths at Truckee Lake, at Alder Creek, and in the snowshoe party were probably caused by a combination of extended malnutrition, overwork, and exposure to cold. Several members became more susceptible to infection due to starvation, such as George Donner, but the three most significant factors in survival were age, sex, and the size of family group that each member traveled with. The survivors were on average 7.5 years younger than those who died; children aged between six and 14 had a much higher survival rate than infants and children under the age of six, of whom 62.5 percent died, including the son born to the Kesebergs on the trail, or adults over the age of 35. No adults over the age of 49 survived. Deaths were "extremely high" among males aged between 20 and 39, at more than 66 percent. Men have been found to metabolize protein faster, and women do not require as high a caloric intake. Women also store more body fat, which delays the effects of physical degradation caused by starvation and overwork. Men also tend to take on more dangerous tasks, and in this particular instance, the, men were required to clear brush and engage in heavy labor before reaching Truckee Lake, adding to their physical debilitation. Those traveling with family members had a higher survival rate than bachelor males, possibly because family members more readily shared food with each other.

Påstander om kannibalisme rediger

 
Jean Baptiste Trudeau, her avbildet som voksen. Han ga motstridende informasjon om kannibalisme ved Alder Creek.

Although some survivors disputed the accounts of cannibalism, Charles McGlashan, who corresponded with many of the survivors over a 40-year period, documented many recollections that it occurred. Some correspondents were not forthcoming, approaching their participation with shame, but others eventually spoke about it freely. McGlashan in his 1879 book History of the Donner Party declined to include some of the more morbid details—such as the suffering of the children and infants before death—or how Mrs. Murphy, according to Georgia Donner, gave up, lay down on her bed and faced the wall when the last of the children left in the third relief. He also neglected to mention any cannibalism at Alder Creek. The same year McGlashan's book was published, Georgia Donner wrote to him to clarify some points, saying that human flesh was prepared for people in both tents at Alder Creek, but to her recollection (she was four years old during the winter of 1846–1847) it was given only to the youngest children: "Father was crying and did not look at us the entire time, and we little ones felt we could not help it. There was nothing else." She also remembered that Elizabeth Donner, Jacob's wife, announced one morning that she had cooked the arm of Samuel Shoemaker, a 25-year-old teamster. Eliza Donner Houghton, in her 1911 account of the ordeal, did not mention any cannibalism at Alder Creek.

Archaeological findings at the Alder Creek camp proved inconclusive for evidence of cannibalism. None of the bones tested at the Alder Creek cooking hearth could be identified with certainty as human. According to Rarick, only cooked bones would be preserved, and it is unlikely that the Donner Party members would have needed to cook human bones.

Eliza Farnham's 1856 account of the Donner Party was based largely on an interview with Margaret Breen. Her version details the ordeals of the Graves and Breen families after James Reed and the second relief left them in the snow pit. According to Farnham, seven-year-old Mary Donner suggested to the others that they should eat Isaac Donner, Franklin Graves Jr., and Elizabeth Graves, because the Donners had already begun eating the others at Alder Creek, including Mary's father Jacob. Margaret Breen insisted that she and her family did not cannibalize the dead, but Kristin Johnson, Ethan Rarick, and Joseph King—whose account is sympathetic to the Breen family—do not consider it credible that the Breens, who had been without food for nine days, would have been able to survive without eating human flesh. King suggests Farnham included this in her account independently of Margaret Breen.

According to an account published by H. A. Wise in 1847, Jean Baptiste Trudeau boasted of his own heroism, but also spoke in lurid detail of eating Jacob Donner, and said he had eaten a baby raw. Many years later, Trudeau met Eliza Donner Houghton and denied cannibalizing anyone. He reiterated this in an interview with a St. Louis newspaper in 1891, when he was 60 years old. Houghton and the other Donner children were fond of Trudeau, and he of them, despite their circumstances and the fact that he eventually left Tamsen Donner alone. Author George Stewart considers Trudeau's accounting to Wise more accurate than what he told Houghton in 1884, and asserted that he deserted the Donners. Kristin Johnson, on the other hand, attributes Trudeau's interview with Wise to be a result of "common adolescent desires to be the center of attention and to shock one's elders"; when older, he reconsidered his story, so as not to upset Houghton. Historians Joseph King and Jack Steed call Stewart's characterization of Trudeau's actions as desertion "extravagant moralism", particularly because all members of the party were forced to make difficult choices. Ethan Rarick echoed this by writing, "more than the gleaming heroism or sullied villainy, the Donner Party is a story of hard decisions that were neither heroic nor villainous".

(markert tekst trenger oversettelse)

Se også rediger

Fotnoter rediger

  1. ^ Det finnes ingen skriftlige kilder som viser at urbefolkningen har krysset ørkenen, og nybyggerne nevnte heller ingen eksisterende stier i dette området. (Rarick, s. 69)
  2. ^ Tamsen Donners brev ble utgitt i the Springfield Journal i 1846. (McGlashan, s. 24)
  3. ^ Mens Hastings var opptatt annensteds fulgte gaidene hans Harlan-Young-følget gjennom Weber Canyon, det var ikke ruten Hastings hadde tenkt å ta. (Rarick, s. 61)
  4. ^ Ruten gruppen fulgte kalles nå Emigration Canyon. (Johnson, s. 28)
  5. ^ I 1986 prøvde en gruppe arkeologer å krysse det samme ørkenområdet, på samme årstid, i firehjulstrekkere - uten å få det til. (Rarick, s. 71)
  6. ^ Dette stedet har siden blitt kalt Donner Spring, det ligger ved foten av Pilot Peak. (Johnson, s. 31)
  7. ^ I Reeds beretning står det at mange av de reisende hadde mistet kyrene sine og prøvde å finne dem, men enkelte av de andre medlemmene trodde at de lette etter hans kyr. (Rarick, s. 74, Reeds beretning The Snow-Bound, Starved Emigrants of 1846 Statement by Mr. Reed, One of the Donner Company gjengitt i Johnson, s. 190)
  8. ^ I 1871 skrev Reed en beretning om hva som hadde skjedd på reisen, der han ikke nevnte noe om at han hadde drept Snyder - men stedatteren Virginia beskrev hendelsen i et brev hun sendte hjem i mai 1847, og det brevet hadde Reed redigert. I Reeds beretning fra 1871 står det at han forlot gruppen for å se hvordan det gikk med Stanton og McCutchen. (Johnson, s. 191)
  9. ^ "Cosumne" var den gruppen miwokindianere som bodde på slettelandet i California, mellom Stockton og Sacramento. Luis og Salvador var begge cosumne, konvertitter til katolisismen, og ansatt av John Sutter. Historikeren Joseph King mente Luis' opprinnelige navn var Eema. Han var antakelig 19 år gammel i 1846. Salvador ble antakelig opprinnelig navngitt QuéYuen, og ville ha vært 28 år. (King, Joseph A. [1994]. "Lewis and Salvador: Unsung Heroes of the Donner Party", The Californians, Vol. 13, No. 2, pp. 20–21.)
  10. ^ Hyttene ble bygd i november 1844 av tre medlemmer av en annen nybyggergruppe, kjent som Stevensfølget. De tre personene var Joseph Foster, Allen Stevens og Moses Schallenberger. (Hardesty, s. 49-50) Viriginia Reed giftet seg senere med en fra dette følget, John Murphy (ikke i slekt med Murphyfamilien i Donnerfølget). (Johnson, s. 262)
  11. ^ Denne tegningen har flere unøyaktigheter. Hyttene lå så langt unna hverandre at Patrick Breen skrev i sin dagbok at beboerne i de andre hyttene var "fremmede" som sjelden kom på besøk. I tillegg viser tegningen mye aktivitet og flere dyr, når nybyggerne var svekket av lite mat og dyrene hadde begynt å dø nesten med en gang. Tegningen viser heller ikke snøen nybyggerne møtte den dagen de ankom.
  12. ^ Se også i McGlashan brev fra Leanna Donner, 1879.

Litteratur rediger

Referanser rediger

  1. ^ McGlashan 1918, s. 16.
  2. ^ Stewart 1988, s. 271.
  3. ^ Enright, John Shea (desember 1954). «The Breens of San Juan Bautista: With a Calendar of Family Papers». California Historical Society Quarterly (engelsk). 33 (4): 349–359. 
  4. ^ Rarick 2008, s. 11.
  5. ^ Rarick 2008, s. 18, 24, 45.
  6. ^ Bagley 2010, s. 180.
  7. ^ Rarick 2008, s. 48.
  8. ^ Rarick 2008, s. 45.
  9. ^ a b c Rarick 2008, s. 47.
  10. ^ a b c Rarick 2008, s. 69.
  11. ^ Rarick 2008, s. 105.
  12. ^ Rarick 2008, s. 106.
  13. ^ a b Rarick 2008, s. 17.
  14. ^ Rarick 2008, s. 33.
  15. ^ a b Rarick 2008, s. 18.
  16. ^ Rarick 2008, s. 8.
  17. ^ a b Dixon 2011, s. 32.
  18. ^ Dixon 2011, s. 20.
  19. ^ Dixon 2011, s. 22.
  20. ^ Johnson 1996, s. 181.
  21. ^ Johnson 1996, s. 18–19.
  22. ^ Rarick 2008, s. 22.
  23. ^ Dixon 2011, s. 21.
  24. ^ Rarick 2008, s. 30.
  25. ^ Stewart 1988, s. 26.
  26. ^ Dixon 2011, s. 19.
  27. ^ Dixon 2011, s. 35.
  28. ^ Stewart 1988, s. 21–22.
  29. ^ Johnson 1996, s. 6–7.
  30. ^ a b c Andrews, Thomas F. (april 1973). «Lansford W. Hastings and the Promotion of the Great Salt Lake Cutoff: A reappraisal». The Western Historical Quarterly (engelsk). 4 (2): 133–150. 
  31. ^ Stewart 1988, s. 16–18.
  32. ^ Stewart 1988, s. 14.
  33. ^ Stewart 1988, s. 23–24.
  34. ^ Rarick 2008, s. 56.
  35. ^ Rarick 2008, s. 58.
  36. ^ Stewart 1988, s. 25–27.
  37. ^ Johnson 1996, s. 20.
  38. ^ Johnson 1996, s. 22.
  39. ^ Stewart 1988, s. 28.
  40. ^ Stewart 1988, s. 31–35.
  41. ^ Rarick 2008, s. 61–62.
  42. ^ Rarick 2008, s. 64–65.
  43. ^ Rarick 2008, s. 68.
  44. ^ Rarick 2008, s. 67–68.
  45. ^ Johnson 1996, s. 25, 295.
  46. ^ Stuart 1988, s. 36–39.
  47. ^ Rarick 2008, s. 70–71.
  48. ^ a b Stuart 1988, s. 40–44.
  49. ^ Stuart 1988, s. 44–50.
  50. ^ Rarick 2008, s. 72–74.
  51. ^ Rarick 2008, s. 75–76.
  52. ^ Stuart 1988, s. 50–53.
  53. ^ Stuart 1988, s. 54-58.
  54. ^ a b Rarick 2008, s. 78–81.
  55. ^ Stuart 1988, s. 54–58.
  56. ^ Rarick 2008, s. 82.
  57. ^ McNeese 2009, s. 72.
  58. ^ Rarick 2008, s. 83.
  59. ^ Stuart 1988, s. 59–65.
  60. ^ Johnson 1996, s. 36–37.
  61. ^ Rarick 2008, s. 83–86.
  62. ^ Downey, Fairfax (høsten 1939). «Epic of Endurance». The North American Review (engelsk). 248 (1): 140–150. 
  63. ^ Stewart 1988, s. 66.
  64. ^ Rarick 2008, s. 74.
  65. ^ Rarick 2008, s. 87.
  66. ^ Johnson 1996, s. 38-39.
  67. ^ Rarick 2008, s. 87-89.
  68. ^ Rarick 2008, s. 89.
  69. ^ Rarick 2008, s. 95.
  70. ^ a b Rarick 2008, s. 98.
  71. ^ Stewart 1988, s. 75-76.
  72. ^ a b Stewart 1988, s. 67-74.
  73. ^ Stewart 1988, s. 75-79.
  74. ^ Rarick 2008, s. 91.
  75. ^ Rarick 2008, s. 101.
  76. ^ Johnson 1996, s. 43.
  77. ^ Stewart 1988, s. 81-83.
  78. ^ Rarick 2008, s. 108.
  79. ^ Stewart 1988, s. 105-107.
  80. ^ Hardesty 1997, s. 60.
  81. ^ Stewart 1988, s. 84-87.
  82. ^ Stewart 1988, s. 108-109.
  83. ^ Johnson 1996, s. 44.
  84. ^ Stewart 1988, s. 110-115.
  85. ^ Rarick 2008, s. 145.
  86. ^ McGlashan 1918, s. 90.
  87. ^ Rarick 2008, s. 146.
  88. ^ Johnson 1996, s. 40.
  89. ^ Stewart 1988, s. 160-167.
  90. ^ Stewart 1988, s. 168-175.
  91. ^ Rarick 2008, s. 148-150.
  92. ^ a b c d Johnson 1996, s. 294-298.
  93. ^ McGlashan 1918, s. 66-67, 83.
  94. ^ Stewart 1988, s. 116-121.
  95. ^ McGlashan 1918, s. 66.
  96. ^ Johnson 1996, s. 49.
  97. ^ a b McGlashan 1918, s. 67.
  98. ^ Stewart 1988, s. 122-125.
  99. ^ a b Rarick 2008, s. 136.
  100. ^ a b c d Thornton, J. Quinn (1849). Oregon and California in 1848.  [utdrag publisert i Johnson 1996, s. 52-60]
  101. ^ Stewart 1988, s. 126-130.
  102. ^ Rarick 2008, s. 137.
  103. ^ Stewart 1988, s. 131-133.
  104. ^ a b Rarick 2008, s. 142.
  105. ^ a b Johnson 1996, s. 62.
  106. ^ Stewart 1988, s. 142-148.
  107. ^ Johnson 1996, s. 63-64.
  108. ^ Stewart 1988, s. 149.
  109. ^ Johnson 1996, s. 193.
  110. ^ Rehart 2000, s. 133.
  111. ^ Stewart 1988, s. 95-100.
  112. ^ McGlashan 1918, s. 122-123.
  113. ^ Stewart 1988, s. 101-104.
  114. ^ Stewart 1988, s. 150-159.
  115. ^ Rarick 2008, s. 180-181.
  116. ^ Stewart 1988, s. 176-189.
  117. ^ Rarick 2008, s. 166-167.
  118. ^ Stewart 1988, s. 191.
  119. ^ Rarick 2008, s. 173.
  120. ^ Stewart 1988, s. 190-196.
  121. ^ Rarick 2008, s. 170.
  122. ^ Weddell, P. M. (Mars 1945). «Location of the Donner Family Camp». California Historical Society Quarterly. 24 (1): 73–76. 
  123. ^ Rarick 2008, s. 171.
  124. ^ Stewart 1988, s. 198.
  125. ^ Rarick 2008, s. 174.
  126. ^ Stewart 1988, s. 197-203.
  127. ^ Rarick 2008, s. 178.
  128. ^ Stewart 1988, s. 204-206.
  129. ^ Rarick 2008, s. 187.
  130. ^ McGlashen 1918, s. 239.
  131. ^ Camp, Charles L. og Yount, George C. (April 1923). «The Chronicles of George C. Yount: California Pioneer of 1826» (PDF). California Historical Society Quarterly. 2 (1): 63–64. 
  132. ^ Stewart 1988, s. 209.
  133. ^ McGlashen 1918, s. 161.
  134. ^ Stewart 1988, s. 211-212.
  135. ^ Stewart 1988, s. 213-214.
  136. ^ Rarick 2008, s. 191.
  137. ^ Stewart 1988, s. 215-219.
  138. ^ Rarick 2008, s. 195.
  139. ^ Stewart 1988, s. 220-230.
  140. ^ Rarick 2008, s. 199-203.
  141. ^ Rarick 2008, s. 200.
  142. ^ Rarick 2008, s. 200-213.
  143. ^ Stewart 1988, s. 231-236.
  144. ^ Rarick 2008, s. 207-208.
  145. ^ Rarick 2008, s. 216-217.
  146. ^ Stewart 1988, s. 237-246.
  147. ^ King 1992, s. 92-93.
  148. ^ Rarick 2008, s. 214-215.
  149. ^ Rarick 2008, s. 217-218.
  150. ^ Stewart 1988, s. 247-252.
  151. ^ Rarick 2008, s. 219.
  152. ^ Stewart 1988, s. 258-265.
  153. ^ Rarick 2008, s. 222-226.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Donnerfølget&oldid=23856497»