Mountain Men
Mountain Men var trappere, pelshandlere, oppdagere og eventyrere som streifet rundt i Rocky Mountains i Nord-Amerika i første halvdel av 1800-tallet. Deres hovedinteresse lå i fangsten av amerikansk bever og fangsten av deres verdifulle pels, skjønt enkelte var også opptatt av å utforske fjellene og elvene i vest.
Historie rediger
Bakgrunn rediger
Etter at Lewis og Clarks ekspedisjon i det nyinnkøpte Louisianaterritoriet hadde vendt tilbake til St. Louis i 1806 spredte ryktene seg om store bevertilganger langs den øvre Missourifloden og i Rocky Mountains daler. Lewis og Clarks ekspedisjon hadde til og med etterlatt seg en mann som nettopp skulle jakte på bever. Hans navn var John Colter.
Da Colter kom tilbake til St. Louis i 1807 ble han raskt ansatt blant annet som veiviser for Manuel Lisa, som deretter foretok en mengde ekspedisjoner opp langs Missourifloden for å jakte, men fremfor alt for å drive byttehandel med indianerne. I år 1809 grunnla Manuel Lisa sammen med blant andre Andrew Henry St.Louis Missouri Fur Company.
I 1822 søkte William H. Ashley sammen med Andrew Henry medlemmer til en ekspedisjon for å følge Missouri til dens kilder. Med på denne ekspedisjon var blant andre Jedediah Smith.
Den klassiske Mountain-Men-æraen rediger
De fleste Mountain Men arbeidet for forskjellige handelskompanier, fremfor alt Rocky Mountain Fur Company og American Fur Company, men tidlig også noen for Missouri Fur Company. Deres levemåte var både det fri villmarksliv, koblet med en form for militær disiplin.
I året 1824 ble Rendezvous-systemet innført: Pelshandelskompaniene bragte hver sommer forsyninger og byttevarer til forhåndsavtalte steder, handlet der med trapperne og sendte om høsten den innfjøpte pelsfangsten ned langs elvene vestover, særlig Platte River og Missouri River til Saint Louis for videre behandling og salg til den amerikanske østkysten eller til det europeiske marked.
Et antall mindre og mer kortlivede foretak forsøkte få sin del av kaken, deriblant Nathaniel Wyeths Columbia Fishing & Trading Company, Benjamin Bonneville, Gannt and Blackwell med flere.
Beverfeller var nødvendig for fangsten, og etterspørselen som drev geskjeften var ikke minst beverhatter, som var en mote som opprinnelig oppstod i England. Men på 1840-årene forsvant denne moten igjen. Rocky Mountains ble også mer alment tilgjengelig, for eksempel med Oregon Trail og Mormon Trail.
Livet som Mountain Man (fjellmann) rediger
Trapperens og fjellmannens måte å leve på var hardt og de risikerte alltid å dø av sult, vannmangel og kulde. De kunne også bli angrepet indianere og rovdyr. Majoriteten var til tross for legenden om den ensomme fri trapperen ansatte av et av de to dominerende pelsselskapene.
I brigadene var det også en mengde andre yrkesgrupper, blant annet såkalte «camp-keepers» som fikk lage mat, flå og renskrape de beverpelser som trapperen slepte inn.
De stora brigadene gjorde det mulig å ta seg inn også i fiendtlige indianeres områder. Flathead og shoshonene ble ansett som allierte.[trenger referanse]
De hovedsakelige jaktsesongene var vår og høst. Våren var ofte best jakttid for då hadde dyrene fortsatt den myke vinterpelsen. Vårjakten holdt på til pelskvaliteten ble dårligere, og i midten av sommeren var det rendezvous der pelsene ble solgt og forrådene ble komplettert med for eksempel krutt og andre fornødenheter. Da vinteren kom frøs elvene, og trapperen gikk i vinterhvile.
Taos var for øvrig også et viktig utgangspunkt litt som St. Louis; disse trapperne ble betegnet som Taos-trappers.
En Mountain Mans utrustning rediger
Osborne Russell beskrev før vårjakten i 1838, da han inngikk i Jim Bridgers brigade at
- «En trappers utrustning ved slike anledninger er vanligvis et dyr [hest/muldyr] hvorpå man plasserer en eller to salfilter av bøffelhud, en sal og et hovedlag, en sekk med seks beverfeller, en filt med et ekstra par mokasiner, hans krutthorn og jaktveske med et belte ved hvilket er feste en slaktekniv, en liten trebeholder for åte til beveren, en tobakkspose med en pipe og utrustning for åt gjøre opp ild, iblant med en øks feste ved hornet av hans sal. Hans personlige klær består av en flanell- eller bomullsskjorte (om han har det hell å få tak i en, om ikke får antilopeskinn svare for både over- og underskjorte), et par knebokser av læer med leggings av filt- eller røkt bøffelskinn, en kappe av filt eller bøffelpels, en hatt eller lue av ulle, bøffel- eller oterskinn, hans strømper består av filtbiter surret rundt føttene som dekkes av et par mokasiner gjort av bearbeidet hjorte-, wapiti- eller bøffelskinn. Hans lange hår som faller løst ned over hans skuldre fullender hans uniform.»[1]
Hva gjorde mennene etter at rendevousene sluttet? rediger
Etter at American Fur Company hadde arrangert det siste rendezvous i 1840 valgte en del av mountain men å helt legge fjellene bak seg. Men andre fortsdatte som jegere. Andre engasjerte seg i indianerspørsmålet, andre be bønder i de nye bosetningene i vest.
Kjente Mountain Men rediger
Litteratur rediger
- Sage, Rufus. Rocky Mountain Life. Lincol: University of Nebraska Press, 1982.
- Berry, Don. A Majourity of Scoundrels. New York: Harper, 1961.
- Russell, Osborne. Journal of a Trapper. Lincoln: University of Nebraska Press, 1965
- DeVoto, Bernard. Across the wide Missouri. New York: Houghton Mifflin, 1947
- Utley, Robert M. A Life Wild and Perilous: Mountain Men and the Paths to the Pacific. Henry Holt & Company, 1997
- Wishart, David J. The Fur Trade of the American West 1807-1840. Lincoln: University of Nebraska Press, 1992
- Dietmar Kuegler: In der Wildnis die Freiheit – Trapper, Mountain Men, Pelzhändler – Der amerikanische Pelzhandel. Verlag für Amerikanistik, Wyk 1989, ISBN 3-924696-33-0
Referanser rediger
- ^ Russell, Osborne: Journal of a Trapper. Lincoln: University of Nebraska Press, 1965
Eksterne lenker rediger
- (en) Mountain men – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Mountain Men and the Fur Trade: Sources of the History of the Fur Trade of the Rocky Mountain West
- Mountain Men: Pathfinders of the West 1810–1860
- Mountain Men: The Overland Trail Links Arkivert 19. august 2007 hos Wayback Machine.