Åpne hovedmenyen

Den svenske brødrestriden

Wikimedia-pekerside

Den svenske brødrestriden var en langvarig svensk konflikt mellom kong Birger Magnusson og hans to yngre brødre, hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson. Striden ble avsluttet med at hertugene Erik og Valdemar ble tatt til fange og sultet ihjel i Nyköpingshus i 1317. Striden var mer enn indre svensk konflikt da også Danmark og Norge var involvert.

ForspilletRediger

I 1290 døde kong Magnus Ladulås. Hans sønn Birger Magnusson var da kun ti år gammel, men hadde allerede som fireåring blitt valgt som tronfølger. Formynder for guttekongen ble marsken Torgils Knutsson.

Svenskekongen etterlot seg tre sønner som alle var mindreårige. Formynderregjeringen under Torgils Knutsson overtok styrelsen av kongeriket. Etterhvert som brødrene vokste opp ble de to yngste, særlig Erik Magnusson, misfornøyde med sin andel av makten.

Torgils Knutsson forsøkt etter best evne å beherske hertugene, men ga opp og oppløst formynderregjeringen i 1303 for å innsette en ny regjering underlagt kong Birger. De to hertugene hadde egne militære ressurser i hertugdømmene og var en makt utenfor kontroll av den svenske kongemakten eller den nye regjeringen. Kongen og marsken tok grep i 1304, tvang Erik og Valdemar til å signere et dokument som i praksis frarøvet dem full råderett i hertugdømmene. Forbitret over dette flyktet Erik og Valdemar vestover til Norge.

Erik Magnusson var ikke rådløs, han hadde norske kontakter og kontakt med den norske kongen Håkon V Magnusson. Norge og Danmark hadde vært i våpenstillstand siden 1295. Kong Håkon ønsket Sverige på sin side mot Danmark og knyttet en allianse med den svenske kongeslekten ved å forlove Erik Magnusson og den norske kongedatteren Ingebjørg Håkonsdatter. En betingelse i trolovelsesavtalen var at norske Konghelle og deler av Båhuslen ble gitt til hertug Erik, kanskje for at dette området kunne fungere som en buffer mot det danske kongeriket.

Opprøret i 1304 snudde alt på hodet. Kong Håkon støttet hertugene og da gikk den danske kongen Erik Menved inn i en fornyelse av den gamle danske alliansen med det svenske kongehuset.

Norge lånte ut den norske festningen Ragnhildsholm til hertug Erik som dermed fikk en solid base for egne krav. Erik Menved anså tiden var moden for å angrepe mot nordlige Halland som var underlagt dansker som hadde knyttet seg til den norske kongen. Det danske angrepet førte til krig mellom Norge og Danmark i 1305. Kong Håkon overtok nordlige Halland og overført dette til hertug Erik som da fikk ytterligere styrket sin stilling, ikke minst ved at han var snar til å slutte forlik med danskekongen[1]

Hertugenes opprørRediger

De kongelige styrkene under kong Birger og marsk Torgils Knutsson umiddelbart rykket inn i hertugdømmet Södermanland og deler av Uppland der de beleiret alle viktige holdepunkter inkludert borgen Nyköpingshus i Nyköping som ble inntatt utover året. I mellomtiden hadde hertugene med norsk støtte samlet seg en sterk hær i Kongehelle som avansert langs Göta älv inn i Västergötland og Dalsland som ble underlagt brutal herjing. Det viktige havnestedet Lödöse ble erobret og ødelagt av hertugene med en karakterisk hensynsløshet. De tok västgöternes styresmann for kongen, Bengt Hafridson, til fange.

Svenskekongen sendt en fortropp vestover for å bryte ned den strategiske viktige broen Amnabro på østsiden av sjøen Vänern der Värmland, Västergötland og Närke møttes. Den kongelige fortroppen ble overfalt og slått av en avantgarde under ledelse av ridderen Mathias Kettilmundsson i en strid ved Amnabro. Men til tross for den heldige starten på hærtoget fant hertugene seg ovenfor en stor overlegenhet i den kongelige hæren som er sagt å ha vært på 10 000 mann. Hertugene måtte retirerte tilbake til grensen mellom Dalsland og Båhuslen med den norsk-svenske hæren som var altfor undertallig for å våge et slag.

Ved nyttåret inn i 1305 startet forhandlinger mellom hertugene og kongen på Kolsäters gård ved den norsk-svenske grensen. Hertugene måtte regelrett kapitulerte ved å frasverge seg enhver krav på tronen gjennom en akseptelse av kong Birgers sønn Magnus som tronfølger, de måtte underkastet seg kongens nåde ved ed om troskap. Men overenskomsten som avsluttet opprøret og krigen mellom Norge og Sverige, var ikke tatt på alvor av hertugene. Tre uker senere hadde hertug Erik fått lenet i Nord-Halland av den norske kongen.

Torgils Knutsson og HåtunalekenRediger

Etter freden begynte hertugene deres intriger om å styrke deres maktposisjoner i det svenske maktspillet mellom stormennene og omkring kongemakten. De klart å lokke kong Birger over på deres side mot marsken som fremdeles utgjort det fremste hindret for disses ambisjoner, de visste at kongen hadde ikke vært fornøydt med at Torgils hadde beholdt mye makt gjennom sterk innflytelse og personlig troverdighet som en dyktig politiker.

I desember 1305 ble den tidlige formynderen arrestert, utsatt for mishandling og ført til Stockholm der han ble henrettet på kongens ordre ved et klart justismord. Med hans død ble stabiliteten i det svenske kongeriket sprengt i filler med en svak konge, to ærgjerrige hertuger og opportunistiske stormennene.

I september 1306 inviterte svenskekongen sine brødre til en fest på hans gård Håtuna nord for Mälaren, men på natten etter festlighetene styrte hertugene seg inn på det kongelige sovekammeret der de fant Birger Magnusson og dronning Margrete som ble overrasket og tatt ført vekk som fanger. Flere av stormennene som også hadde deltatt i festen, ble arrestert likesom erkebiskop Nils Kettilsson. Kongesønnen, den unge Magnus Birgersson, ble i siste liten smuglet ut av en soldat som ført ham til Danmark.

Erik Menved av Danmark som hadde giftet sin søster Margrete Eriksdatter til svenskekongen, erklærte krig mot kuppmakerne som hadde oppdaget at de manglet støtte hos svenskene som var lite stemt over det frekke og krenkende kuppet på Håtuna kjent i ettertiden som Håtunaleken.

StorkonfliktenRediger

Danskekongen hadde satt sammen en sterk hær som gikk langs Ätran mot sørlige Västergötland i vinteren 1306 til 1307, men de støttet på liten motstand utover nedbrente gårdbygninger, herjede landskap og flyktninger rundt om som ble trakassert av fremmede soldater i tjeneste for hertugene som for det meste hadde kun leiesoldater i deres oppstilte hæravdelingene. Ved bruk av det brente jord hadde hertugene håpet å stoppe danskene, men lykkes ikke i dette og måtte samlet deres egne styrker til en hær som stod ved Bogesund, nåværende Ulricehamn ovenfor den danske hæren. Det ble likevel ikke et slag, for den strenge vinteren hadde vært hardt på begge sider som var snart gått tom for proviant.

Erik Menved dessuten hadde ikke mulighet for en forlenget krig med hertugene dersom han var allerede i krig med flere nordtyske fyrster som krevde hans oppmerksomheten. Han måtte forhandlet med hertugene som gjorde bruk av stor diplomatisk dyktighet for å få gjennomslag for en våpenstillstand fra 8. januar 1307. Erik Menved trakk seg tilbake med hæren. Men om våren kom en krigserklæring fra Norge som startet et brutal sjøtog fra nord inn i de danske stredene som ble underlagt strandhugg med plyndring og herjing.

Erik Menved med en frentisk energi klart å få bukt med de fleste vanskeligheter under sommeren i året 1307, tok opp nye forhandlinger med de svenske hertugene i september som sluttet med en ny avtale, den såkalte örkelljungatraktaten som ble en øvelse i troløshet og svikfullhet fordi hertugene med viten og vilje forledet danskekongen, oppmuntret hans yngre bror hertug Christoffer til å gjør opprør ved kupp, nektet å bidra til den norske utenrikspolitikken som gradvis ble tilsidesatt under den dansk-norske konflikten. I desember 1307 inngikk hertugene og Håkon V en overenskomst om utbetaling av subsidier mot hertugenes deltakelse i Norges krig mot Danmark. Men allerede da hadde nordmennene fått betenkeligheter om hertugenes oppriktighet.

Dette ble ikke bedre i foråret 1308 da Erik Menved skulle til Örkelljunga for et nytt møte om et forlik mellom svenskekongen og hertugene. Hertugene hadde planlagt å gjenta Håtunaleken ovenfor den danske kongen. Men Erik Menved ble advart om denne planen som omfattet en konspirasjon mellom de svenske hertugene og den danske hertug Christoffer av Halland som hadde fått kontroll over festningene i Skåne.

Danskene rykket på nytt med en stor hær ved våren oppover langs Lagan i Halland som hadde blitt underlagt det brente jords taktikk i forveien av hertugene med deres usedvanlige brutale leiesoldatene av tysk opprinnelse som hadde demonstrert en brutalitet mot omgivelsene som sett ved Söderköping utenfor enhver kontroll, de plyndret, herjet, myrdet og voldtatt skritt for skritt i tjeneste for hertugene eller som arbeidsledige. Svenskene var spesielt hardt rammet av denne hensynsløse krigføringen.

Ved Berga kyrka en mil nord for Ljundby møttes Erik Menveds hær hertugenes hær som dessuten hadde den nylige løslatte svenskekongen med seg. Etter forhandlingene som ble avsluttet den 2. mai 1308, ble en ny våpenstillstand inngått for andre gang. Kong Birger Magnusson som hadde blitt løslatt på hertugenes vilkårer, avverget danskekongen fra å angripe den svenske hæren og deretter ønsket en fredsløsning i den akutte situasjonen der tre kongeriker var kastet ut i krig. Igjen viste hertugene seg troløst.

Norges krig mot hertugeneRediger

Håkon V Magnusson hadde sett seg lei på hertug Eriks enerådighet og selvstendighet, bryter med ham over krav om retur av Ragnhildarholm festning og Varberg festning og tok kontakt med danskekongen for et forlik. Kong Birger Magnusson fulgte med Erik Menved fra Ljundby over til Danmark for et samarbeid om den videre politikken omkring Sverige. Forlovelsen mellom hertug Erik og prinsesse Ingebjørg ble opphevet.

I september 1308 angrepet en norsk hær Ragnhildsholm festning som lå på en holme utenfor Kongehelle, men klart ikke å ta den etter fem ukers beleiring. Kong Håkon V valgte etter råd fra grev Jakob å anlegge en ny befestning lengre oppe i elven for å kunne avskjære hertugenes forsyningslinjene langs Göta älv. Denne festningen het Båhus festning for ettertiden.

Om vinteren ved julen 1308 marsjerte en svensk hær inn i Viken fram til byen Oslo som ble brannherjet av leiesoldatene som startet beleiringen av Akersborg, omgivelsene rundt om hadde blitt plyndret, herjet og ødelagt tilsynelatende uten motstand av befolkningen som entens flyktet vekk eller ble underkuet med brutale metoder. Tre tusen mann fra Opplandene samlet seg ved Nedre Foss langs Akerselva der de møtte hertug Eriks hær under et forrykket slag. Utfallet av Slaget ved Oslo 1308 er uklart, men hertugen som hadde blitt syk under beleiringen, måtte dro tilbake til Sverige med hæren som hadde stor tap under kampene mot festningen og leidangen. Et felttog mot Jemteland og Trøndelag i samme tidsrommet hadde støttet på så sterk motstand av trønderne at svenskene måtte trukket seg tilbake.

De norske stormennene som hadde latt være å organisere motangrep på eget territorium, foretrakk gjengjeldelsesaksjoner i tråd med datidens krigføring som gikk ut på streiftoger rundt om for herjing og plyndring uten å støtte på organiserte motstand. De fulgte etter inn i Dalsland som to ganger ble herjet og utplyndret av nordmennene om vinteren og våren 1309. Under det siste hærtoget i Dalsland ble nordmennene innhentet av en svensk styrke fra borgen Dalaborg som fordrevet disse etter et slag. Stormennene var interessant i deres egne berikelse mens kong Håkon V var opptatt av det strategiske forsvaret av Viken ved å holde borgen på Akersneset utenfor Oslo. Et forsvar av eiendeler eller folk var nær ikke-eksisterende.

En norsk krigsflåte kom ut for en svensk flåteavdeling utenfor øyene Öckerö og Björkö der et sjøslag i to omganger ble utkjempet. Slaget ved Kalvsund ble det første svenske sjøslaget på vesterhav i historien ved mai eller juni 1309. Krigsflåten fortsatte til København der forliket mellom Norge og Sverige etter over tjue år med ufred ble sluttført og bekreftet av til sammen 270 norske riddere med en forbundsavtale mot de svenske hertugene.

I høsten 1309 angrepet kong Håkon V byen Konghelle som ble erobret og etter en kort beleiring av Ragnhildsholmen festning valgte den norske stormannen Tore Unge å åpne portene for den norske hæren. I et slag hadde nordmennene gjenerobret nedre Båhuslen med den viktige byen og festningen Ragnhildsholmen.

Erik Menveds felttog i SverigeRediger

I september 1309 gikk danskekongen på ny inn i det svenske kongeriket, tok seg over Småland mot nord med en imponerende dansk-tyske hærstyrke som etter «Jyske Krønike» skulle ha bestått av 60 000 mann hvorav 2 500 pansrede rytterne som med deres utstyr utgjorde et betydelig utgiftspost. Som ved de to tidlige danske felttogene under krigen tok hertugene i bruk den brente jords taktikk som rammet den svenske befolkningen svært hardt. Erik Menved sendte ut avdelinger etter forsyninger på landsbygda, men de ble forhindret av hertugenes styrkene som alltid var nær nok til å forstyrre danskene uten å bli innhentet.

Etter byen Jonköping var passert, rykket danskene nordøstover til byen Nyköping der de i oktober innledet beleiring av festningen Nyköpingshus. Men plasseringen av den strategiske viktige festningen var ikke godt for danskene fordi med havet i øst, innsjøen Mälaren og uframkommelig skog i nord samt skoger og sumper i sør var det bare to ruter, nordøst og sør. Mot nordøst blokkerte festningen veien, mot sør hadde hertug Erik oppstilt seg i en flankeposisjon med en hær på Västergötland. Erik Menved for tredje gang opplevde at felttoget ble for kostbart å oppholde i lengre perioder. Matmangel og formangel hadde sannsynlig meldt seg i forkanten av vinteren utenfor Nyköpingshus.

Et dansk mytteri brøt ut anført av de danske stormennene som hadde blitt ganske betenkt over situasjonen med matmangel, sykdomsutbrudd og en truende svensk hær på deres flanke mot vest, ledet til oppløsning av den store dansk-tyske hæren. De tyske leiestyrkene var generelt bedre disiplinert og mer lojale ovenfor den danske kongen som fikk stoppet det danske mytteriet ved hjelp av disse. Men en retrett tilbake til Danmark var nå uunngåelig, Erik Menved hadde ikke annet valg enn å innlede forhandlinger med hertugene for en tredje gang.

Hertugene inngikk en ny våpenstillstandsavtale med danskene som vil ble etterfulgt av et fredsmøte det neste året. Med det var trusselen av danskekongen avverget så hertugene vender seg på nytt mot Norge som hadde gåtefullt ikke foretatt et solidt angrep inn i Sverige til støtte for danskene i det hele tatt i etteråret 1309.

I vinteren 1309 til 1310 ble den norske byen Konghelle sammen med festningen Ragnhildsholm gjenerobret av hertug Erik som sendte et brev med trusler til den norske kongen. En norsk hær som hadde vært sendt til unnsetning for borgherren Tore Unge i på Ragnhildsholmen, var stoppet og beseiret av hertug Eriks styrkene under et militært sammenstøt. Den norske stormannen Bjarne Lodinsson i hertugenes tjeneste hadde en viktig rolle under striden. Tore Unge overgav festningen som var ikke lenge beskyttet av elven i den strenge vinteren og gikk over til hertugene. Borgherren Tore Unge var budbringeren for brevet der Hertug Erik truet med å legge Båhuslen og Viken øde om nordmennene ikke gav seg og gikk med på forhandlingene.

Håkon V Magnusson måtte erkjente at videre motstand var ikke lenge mulig, hans utenrikspolitikken mot Danmark hadde blitt tilintetgjort og krigene hadde vært destruktivt spesielt for nordmennene. Den 12. mars 1310 ble en våpenstillstandsavtale underskrevet i Stensjö.

EtterspilletRediger

Våpenstillstandsavtalene ble ikke brutt av hertugene i dette omgang, den norske kongen forsonet seg med hertug Erik som dessuten restartet det norsk-svenske forbundet mot danskekongen som hadde svenskekongen Birger Magnusson med seg. Forlovelsen mellom hertug Erik og prinsesse Ingebjørg som hadde i 1309 vært festet bort til danskekongens sønn Magnus, ble også gjenopptatt. Dette sluttet med ekteskap i høsten 1312. Den norske kongen hadde skiftet side på nytt og lagt et nytt press på Erik Menved som i juli 1310 var nødt til å slutte fred med hertugene.

Under et viktig fredsmøte i Helsingborg ble en fredstraktat utarbeidet og signert av partene. Sverige ble delt i tre, den ene tredjedelen gikk til kongen som bare ble konge i navnet på hertugenes delene. Det var bestemt i overenskomsten om å ha forsoning innad i det svenske kongeriket, men det var ikke tatt høyde for bøter på overtredelsene som hadde vært begått spesielt av hertugene.

Kong Birger Magnusson som hadde sett seg nødt til å akseptere fredstraktatens bestemmelsene, fikk bare Hälsingland, Fjädrundaland (i Uppland), deler av Västmanland, Närke, Södermanland, Östergötland, Gotland, Tiohäred i Småland og Viborgs län i Finland. I disse landsdelene opplevde han folkelige opprør, intrigeri og misnøye med hans styre som vist seg å være mindre foretrekkende enn hos hertug Erik eller hertug Valdemar. Dette var et resultatet av freden, for kongestyret krevde store økonomiske ressurser som ikke lenge var tilgjengelig så landsdelene måtte bære de tunge byrdene.

I flere år hersket freden i det svenske kongeriket, men kong Birger som hadde vært hatsk mot sine brødre, inviterte disse til fest i Nyköping for julen i desember 1317. Erik og Valdemar dro til Nyköping, men der ble de arrestert og kastet i et fangehull av kongen på et tårn i Nyköpingshus festning. Denne begivenheten, Nyköpings gjestebud, var opprinnelig ment på å få et slutt på brødrestriden til fordel for kongemakten. Men i kongens fraværelse hadde hertugene bygget seg et politisk nettverk av venner, allierte og kamerater, de var mer populære enn den svenske kongen. En borgerkrig brøt ut.

Krigen mot Birger Magnusson sluttet med et mord på en tronfølger, svenskekongens eldre sønn Magnus Birgersson ved et klart overgrep ble henrettet av de svenske stormennene den 2. juni 1320 som hadde tatt makten ved å svekke kongestyret for deres egne fordel, fordrevet deres konge til Danmark for godt og valgt hertug Eriks sønn Magnus Eriksson som konge. De to hertugene hadde omkommet i fangenskapet i Nyköpingshus festning. Brødrestriden hadde blitt en ulykksalig periode for det svenske folket, og verre ble det fordi uten et stabilt kongestyre med et aristokrati som hadde blitt sterkere som et resultat av Folkungastriden, ville flere store ulykker komme i den nære fremtiden.

Erik Menved opplevde en katastrofe i sine siste årene som konge fram til sin død, for Sverigesfelttoget hadde utløst et enormt krigsgjeld som måtte betales idet uår dukket opp flere år på rad. Krigsskatten utløst det midtjyske bondeopprøret som avslørte konspirasjonen mellom de svenske hertugene og hertug Christoffer. Dette innledet en dansk borgerkrig som utløst en katastrofal utvikling mot den danske kongeløse tiden.

Håkon V Magnusson døde den 8. mai 1319, etterfulgt av hans svigersønn hertug Eriks sønn Magnus VI Eriksson som ble valgt som svensk konge den 8. juli 1319 på Mora äng utenfor Uppsala. Med det var en personalunion mellom kongerikene Norge og Sverige opprettet omkring en konge med to ulike administrasjoner i hver sitt land. Trolovelsen som hadde vært inngått opprinnelig for et forbund mellom svenskene og nordmennene mot danskene, produserte begynnelsen på en union som startet et nordisk spill om alle tre kongeriker med hver sin krone med alle konsekvenser.

ReferanserRediger

  1. ^ Ersland, Geir Atle og Sandvik, Hilde: Norsk historie 1300-1625 Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine., Kapittel «Det mellomnordiske riket». Det norske Samlaget 1999

LitteraturRediger

  • Sundberg, Ulf: Medeltidens svenska krig. 2002. ISBN 91-89660-11-0
  • Fagerland, Tor Einar: «Krig og diplomati i nordisk middelalder: De internordiske konfliktene 1286-1319 i et nordisk og europeisk perspektiv», Forsvarsmuseets småskrift nr. 29, Oslo 2002
  • Adolfsson, Mats: Svenska Uppror bind 1: När borgarna brann Forntiden – 1449. 2007. ISBN 978-91-27-02631-5
  • Aschehougs Norgeshistorie, bind 3 1130-1350: Under kirke og kongemakt. ISBN 82-03-23132-2