Slaget ved Kalvsund

Slaget ved Kalvsund ved pinse (mai til juni) 1309 under den svenske brødrestriden er det første sjøslaget på vesterhav for en svensk flåte med base i vestlige Sverige eller baser underlagt svensk kontroll som havnebyen Konghelle.

Forspillet

Ved pinsetiden 1309 ble en norsk krigsflåte som besto av de norske stormennenes egne skip som var betegnet som store og brede skipstyper med betegnelser «snekkior» og «budzor» som brukes om både krigsskip og handelsskip selv om betegnelsen snekkior kanskje ment snekker, samlet ved Tønsberg.

Et diplomatisk fremstøt for å sluttføre forhandlingene med den danske kongen Erik Menved i København ble forberedt med dette sjøtoget av trolig flere dusin skip, etter et brev fra kongen til flere trønderske stormenn vet man at et skip gjennomsnittlig sett hadde cirka femti mann om bord som besetning.

På veien sørover ble en del av flåten presset mot landsiden av sterk motvind og måtte legge til land i nærheten av Konghelle ved Kalvsund mellom øyene Öckerö og Björkö i nordre skjærgård av dagens Göteborg. På Ragnhildsholmen fikk hertug Erik Magnusson etterretning om dette, sendte straks ut en flåteavdeling av flere skip som muligens var rekvirerte handelsskip og mindre fartøyer som dannet et lokal sjøforsvar på Göta älv for å angripe de norske styrkene.

Sjøslaget

Angrepet fra det nordre elveløpet av Götaelven på de norske flåtestyrkene ble en suksess på farvannet omkring Kalvsund som lå mellom Björkö mot nordøst og Öckerö mot sørvest med en mindre øy i sundet. Under de rasende kampene ble syv skip erobret av svenskene som ryddet enhver motstand uten nåde. Blant de drepte var også Ivar Jonsson som hadde ledet det første herjetoget på Dalsland i foråret 1309 som gjengjeldelse for angrepet på Oslo i vinteren. Trolig minst 350 til 400 nordmann var drept eller tatt til fange av den svenske flåteavdelingen.

Men hertug Eriks flåtestyrken hadde vært delt i to mindre avdelinger og mens den ene vant seg suksess med deres overraskelsesangrepet, ble den andre nedkjempet og erobret av de norske flåtestyrkene som tok et ukjent antall større skip. Med denne lokale seieren hadde nordmennene hevnet deres tapet i den første omgangen.

De norske storskipene var mer egnet for sjøkamp enn skipene som hadde vært rekvirert av hertug Erik fra handelsfolk og andre, men deres storskipene var mindre manøvrerdyktige i trang farvann som på et skjærgård så de kan ha vært i disfavør ovenfor svenskene.

Etterspillet

På det samme tidspunkt som sjøslaget hadde hendt, hadde imidlertid Håkon V ankommet København med mesteparten av den norske krigsflåten der de ble mottatt av den danske kongen. Det endelige forliket som avsluttet den norsk-danske konflikten siden de fredløses krigen var ferdig utarbeidet den 17. juli 1309 med en forbundsavtale mot de svenske hertugene som fikk skriftig bekreftelse av 270 norske riddere.

Avtalen startet den danske kongens neste foretaket under krigen, det såkalte Sverigesfelttoget i senåret 1309 med en mektig hær som var sagt å ha utgjort 60 000 mann etter den «Jyske Krønike» og 2 500 pansrede rytterne som er bekreftet etter dokumenter fra Lübeck.

Håkon V Magnusson som vendt tilbake fra København, rustet ut et nytt hærtog som angrepet byen Konghelle som ble gjenerobret og etter en kort beleiring valgte borgherre Tore Unge i Ragnhildsholm festning å åpne portene for kong Håkon etter det var kommet trusler om tap av alt sitt gods i Norge. Felttoget i høsten 1309 hadde blitt en stor suksess for nordmennene, men det kom ikke noe hjelp til danskene fra den norske siden.

For tredje gang under krigen ble Ragnhildsholm festning beleiret. Dette gang av hertug Erik i den strenge vinteren 1309 til 1310, den strenge vinteren islagte elven slik at festningen var ikke lenge utilgjengelig for et konsentrert angrep som under beleiringen i 1308. Borgherren Tore Unge holdt ut fram til en norsk unnsetningsekspedisjon var slått i et slag av en hæravdeling under ledelse av en norsk stormann, Bjarne Lodinsson. Deretter gav han opp og gikk i hertugenes tjeneste for andre gang.

Krigen gikk mot slutten etter en våpenhvile var startet på nyttåret 1310.

Kilder

• Tor Einar Fagerland, Krig og diplomati i nordisk middelalder: De internordiske konfliktene 1286-1319 i et nordisk og europeisk perspektiv, Forsvarsmuseets småskift nr. 29 Oslo 2002
• Ulf Sundberg, Medeltidens Svenska Krig 2002 ISBN 91-89660-11-0