Åpne hovedmenyen
Cederic Ernest Howell
Raymond Brownwell and Cedric Howell France P00046.084.JPG
Howell (høyre) med Raymond Brownell
Født17. juni 1896
Adelaide
Død10. desember 1919 (23 år)
Korfu
Utdannet ved Melbourne Grammar School
Beskjeftigelse Jagerflyver
Nasjonalitet Australia
Utmerkelse Military Cross, Distinguished Flying Cross, Distinguished Service Order

Cedric Ernest «Spike» Howell (født 17. juni 1896, død 10. desember 1919) var en australsk jagerflyver og flyveress under første verdenskrig. Han ble født i Adelaide i Sør-Australia. Han ble opptatt i den 1. australske imperiestyrke i 1916 for tjeneste i første verdenskrig og ble plassert i den 46. Bataljon på Vestfronten. I november 1916 ble han overført til Royal Flying Corps og sendt til England for flyveropplæring. Utdannet som pilot fikk han graden sekondløytnant og ble beordret til No. 45 Squadron RFC i Frankrike i oktober 1917; to måneder senere seilte enheten til Den italienske fronten.

Howell fløy i åtte måneder over Italia, utførte angrep mot bakkemål og han ble også involvert i luftkamper. Mens han var i Italia ble han kreditert for å ha skutt ned nitten fly. Ved en spesiell anledning, den 12. juli 1918 angrep Howell sammen med et annet fly en formasjon på mellom ti og femten tyske fly. Han skjøt ned fem av disse og fikk Distinguished Service Order. Howell hadde tidligere fått Military Cross og Distinguished Flying Cross for sin galante opptreden i operasjoner ved fronten. Han ble sendt tilbake til England i juli 1918. I 1919 ble Howell drept mens han deltok i en flykonkurranse fra England til Australia. Han fløy et Martinsyde A1 fly. Han forsøkte å gjennomføre en nødlanding på Korfu, men flyet havarerte like utenfor kysten, og både Howell og hans ledsager druknet.

Innhold

Tidlig livRediger

Cedric Ernest Howell ble født i Adelaide, Sør-Australia,[1][2] den 17. juni 1896 som sønn av Ernest Howell, som var regnskapsfører og hans kone, Ida Caroline (født Hasch). Han gikk på Melbourne Church of England Grammar School fra 1909,[3] og var aktiv i skolens Kadettlag.[4] Etter eksamen i 1913 fikk han jobb som teknisk tegner. I 1914 var han offiser i den 49. (Prahran) Cadet Battalion, Citizens Military Force som sekondløytnant.[1][2][3]

Første verdenskrigRediger

Fra Australian Imperial Force til Royal Flying CorpsRediger

Ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914 forsøkte Howell å melde seg til den nylig etablerte 1. australske imperiestyrke, men ble i første omgang avslått. Året etter sa han opp i Citizens Military Force og søkte på nytt i Australian Imperial Force for aktiv krigstjeneste.[5] og ble akseptert den 1. januar 1916. Den 14. mars reiste han til Europa.[6] Da han kom til Frankrike ble han plassert i den nylig etablerte 46. Battalion den 20. mai og forfremmet til korporal fire dager senere. Mens hans enhet var engasjert i Slaget ved Somme ble Howell midlertidig forfremmet til sersjant i juli før han deltok i Slaget ved Pozière måneden etter. Han ga opp sin midlertidige forfremmelse og ble visekorporal i august.[7][8] Han var en fremragende skytter, og var blitt trent som skarpskytter under sin tjeneste i den 46. Battalion.[5]

Den 11. november 1916, var Howell i en gruppe på 200 australske søkere som ble uttatt for overføring til Royal Flying Corps for flytrening. [1][3] Han ble sendt med båt til England og plassert ved No. 1 Royal Flying Officers' Cadet Battalion i Durham for opplæring og han ble plassert ved Central Flying School for tjeneste der.[9] Den 12. september ble Howell og Cicely Elizabeth Hallam Kilby viet i en seremoni ved St. Stephen's Anglican Church, Bush Hill Park.[3]

Jagerflyver over ItaliaRediger

I oktober 1917 ble Howell overført til No. 45 Squadron RFC i Frankrike hvor han fløy Sopwith Camel.[1][3] Like før han sluttet seg til enheten fikk han et utbrudd av malaria. Han hadde tidligere hatt malaria under sitt opphold i England som hadde gitt ham et "tall, thin and dismal looking" utseende og følgelig fikk han kallenavnet "Spike".[5] Hans opphold ved vestfronten ble kortvarig da hans skvadron ble overført til Italia sent i desember.[2] Mens han opererte i Italiafronten ble Howell engasjert både i luftkamp og bakkeangrep som omfattet "ødeleggelse av fiendtlig transport som krysset Alpene.[10][11] Den 1. april 1918 ble Royal Flying Corps og Royal Naval Air Service slått sammen til Royal Air Force, med personell fra begge. Howell ble da løytnant fra den dato.[3][9]

 
Howell til venstre i bakerste rekke.

Gjennom første halvdel av 1918 gjennomførte Howell flere raid mot bakkemål ,[12][3] inklusive et mot et kraftverk. Fra en høyde på 100 fot (30 m), fikk Howell med stor dyktighet tre direkte treff med sine bomber.[13] Han var også aktiv i luftkamper mot Sentralmaktenes fly i denne perioden, fikk status som #flyveress tidlig på året.[1] Under en spesiell patrulje med to andre fra sin skvadron den 13. mai, ble denne trio møtt av tolv fiendtlige fly. I kampen som fulgte ble det sagt at Howell "carried out a most dashing attack", og var personlig ansvarlig for å ha ødelagt tre fly og fikk det fjerde til å stupe i bakken uten kontroll. Dette tiltross for at begge hans maskingevær flere ganger "satte seg fast".[14][11].For dette fikk han Military Cross" Nyheten om dette kom også på trykk i et bilag til London Gazette den 16. september 1918.[11]

ForfremmelserRediger

Han ble midlertidig forfremmet til kaptein den 1. juni 1918,[3][9] Howell ledet en gruppe på tre fly åtte dager senere. Denne trio oppdaget seks østerrikske speidefly og gikk til angrep. Howell skjøt ned to..[1][5] Senere samme måned tok han av i et liknende tokt med to andre fly. De avskar ni fly og i løpet av kampen ble ikke mindre enn seks av Sentralmaktenes fly ødelagt og det syvende ble tvunget ned, ute av kontroll. Howell ble kreditert for to. Han ble beskrevet av sin overordnede slik: en "fine fighting officer, skilful and determined", Howell ble berømmet for å ha ødelagt fem fly i løpet av juni. Det førte til at han fikk Distinguished Flying Cross. Denne saken ble omtalt i aviser den 21. september 1918.[15]

 
Sopwith Camel på en feltflyplass i Italia, desember 1917.

Howell var ute på patrulje den 15. juni 1918 da tyske og østerrikske styrker innledet Slaget ved Piave (1918) ved å slå allierte styrker på motsatt side av elven Plava. Etter landing på basen kl.11.40, kunne han som førstemann fortelle nyheten om slaget. Med flyet etterfylt og bomber festet under vingene ledet han resten av sin skvadron i to tokter mot de fiendtlige inntrengere. Hans skvadron lykkes i å ødelegge ved å bombe en pongtongbro, en båt og en grøft fylt med soldater, før i det minste hundre ble truffet av maskingeværild. Kraftig regnvær vasket de andre broer vekk og innen 18. juni var de strandede østerrikske styrker på elvebredden på den allierte siden ble møtt med et motangrep.[5] Den 12. juli 1918 tok Howell og løytnant Alan Rice-Oxley av med sine Camels.[16] Begge ble snart konfrontert med en formasjon av mellom ti og femten fly fra Sentralmaktene. Møtet førte til en veritabel «dogfight». Howell ødela fire fly og presset det femte ned og ute av kontroll.[1][5][17] To dager senere ble Howell kreditert for å ha skutt et annet som Krasjlandet på alliert territorium. Den 15. juli førte en trio Camels et angrep mot syv speiddfly. Han ødela to av disse.[5][18] Th De to speideflyene skulle vise eg å bli Howells siste seire i krigen. Det bragte hans total til nitten nedskutte fly, derav femten ødelagt, tre presset ned ute av kontroll og et tatt, (nødlandet på alliert territorium).[19] Hans totale seire gjorde ham til skvadronens nest høyeste etter esset Matthew Frew.[2] Sent i juli etter ti måneders aktiv tjeneste i cockpit ble Howell overført tilbake til England hvor han tilbragte resten av krigen trenigsentre som instruktør.[2][20][9], For sine prestasjoner i å ødelegge åtte fly i løpet av fire dager i juli fikk Howell Distinguished Service Order. Et bilag til London Gazette bragte nyheten den 2. november 1918 med disse ord:[18]

«His Majesty the KING has been graciously pleased to confer the undermentioned Rewards on Officers and other ranks of the Royal Air Force, in recognition of gallantry in Flying Operations against the Enem: — AWARDED THE DISTINGUISHED SERVICE ORDER. 'Lieut. (T./Capt.) Cedric Ernest Howell, M.C., D.F.C. This officer recently attacked, in company with one other machine, an enemy formation of fifteen aeroplanes, and succeeded in destroying four of them and bringing one down out of control. Two days afterwards he destroyed another enemy machine, which fell in our lines, and on the following day he led three machines against sixteen enemy scouts, destroying two of them. Captain Howell is a very gallant and determined fighter, who takes no account of the enemy's superior numbers in his battles.

England-to-Australia flight og minnerRediger

Mens han var stasjonert i England deltok Howell i en seremoni i Buckingham Palace den 13. desember 1918 hvor han fikk sine Distinguished Service Order og Military Cross overrakt fra King George V.[4] Howell ble dimittert fra Royal Air Force den 31. juli 1919.[21] I 1919 satte den australske regjering opp en pris på 10 000; Pund til den flygeren som kunne fly et britiskbygget fly fra England til Australia i løpet av 30 dager. Den 15. august ble Howell spurt av en britisk flyfabrikk, Martinsyde om å delta med deres Type A Mk.I fly, drevet med en Rolls-Royce motor. Han aksepterte tilbudet .[3][22] Han ble ledsaget av løytnant George Henry Fraser, en erfaren navigatør og mekaniker som hadde tjenstgjort i Australian Flying Corps under krigen.[3][23]

Den 4. desember 1919 tok Howell og Fraser av med sin Martinsyde fra Hounslow Heath Aerodrome. De kom snart ut for dårlig vær og ble tvunget til å lande i Dijon i Frankrike senere på dagen. I luften igjen nådde de Pisa i Italia neste dag hvor de fikk erstattet haleskien den 6. desember og fløy videre til Napoli. Den 10. desember tok Howell og Fraser av med breddfulle tanker fra Taranto om kvelden.[3] Deres hensikt var å nå Afrika, men igjen tvang dårlige værforhold dem til å forandre kursen og i stedet fly mot Kreta.[22]. Deres Martinsyde ble hørt over St George's Bay på Korfu kl. 20:00 om kvelden. Av ukjente grunner forsøkte Howell og Fraser å gjennomføre en nødlanding på Korfu. De klarte imidlertid ikke å nå kysten og ble tvunget til å lande i havet.[3][9][24] Folk i området kunne senere fortelle at de hadde hørt rop om hjelp fra havet den natten, men at redningsforsøk ikke var mulig på grunn av de vanskelige værforholdene.[5] Både Howell og Fraser druknet.[3][24]

Howells legeme ble senere skyllet i land og ble sendt til Australia for begravelse. Frasers legeme ble aldri funnet.[3] Howell fikk begravelse under full militær honnør[3] på Warringal Cemetery, Heidelberg den 22. april 1920 med flere hundre sørgende tilstede. Hans enke, foreldre og søster var blant disse. Et æreskompani fra Royal Australian Garrison Artillery ledet kanonlavetten med kisten til gravplassen. Kaptein Adrian Cole, Frank Lukis og Raymond Brownell gikk ved siden av og løftet kisten av lavetten sammen med fem andre som hadde tjenestegjort i Royal Air Force, eller Australian Flying Corps.[25]

Den 12. februar 1923 ble et blyglassvindu avduket til minne om Howell. Avdukingen ble foretatt av general Sir Harry Chauvel i St. Anselm's Church of England i Middle Park. Howell hadde vært medlem av den menigheten i sin ungdom.[22] Som følge av at St. Anselm ble stengt i 2001, ble vinduet flyttet til St. Silas's Church, Albert Park som nå er menighetskirke for St. Anselm.[26]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Garrisson 1999, s. 90–91
  2. ^ a b c d e Franks 2003, s. 83
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Cooke, T. H. (1983).
  4. ^ a b «Howell, Cedric Ernest». Records Search. National Archives of Australia. Besøkt 7. januar 2010. 
  5. ^ a b c d e f g h Newton 1996, s. 40–41
  6. ^ «Cedric Ernest Howell» (PDF). First World War Embarkation Roll. Australian War Memorial. Arkivert fra originalen (PDF) 11. august 2016. Besøkt 8. januar 2010. 
  7. ^ «Howell, Cedric Ernest». Records Search. National Archives of Australia. Besøkt 7. januar 2010. 
  8. ^ «46th Battalion». Australian military units. Australian War Memorial. Besøkt 8. januar 2010. 
  9. ^ a b c d e «RAF officers' service records 1918–1919—Image details—Howell, Cedric Ernest» (fee usually required to view pdf of full original service record). DocumentsOnline. The National Archives. Besøkt 19. januar 2010. 
  10. ^ Cooke, T. H. (1983).
  11. ^ a b c The London Gazette: (Supplement) no. 30901. p. 10968. 16. september 1918. Retrieved 9. januar 2010.
  12. ^ Garrisson 1999, s. 90–91
  13. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 30901. p. 10968. 16. september 1918. Retrieved 9. januar 2010.
  14. ^ Newton 1996, s. 40–41
  15. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 30913. p. 11252. 21. september 1918. Retrieved 9. januar 2010.
  16. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 30989. p. 12971. 2. november 1918. Retrieved 12. januar 2012.
  17. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 30989. pp. 12959–12960. 2. november 1918. Retrieved 9. januar 2010.
  18. ^ a b The London Gazette: (Supplement) no. 30989. pp. 12959–12960. 2. november 1918. Retrieved 9. januar 2010.
  19. ^ Shores, Franks & Guest 1990, s. 201
  20. ^ Cooke, T. H. (1983).
  21. ^ The London Gazette: no. 31510. p. 10479. 19. august 1919. Retrieved 9. september 2010.
  22. ^ a b c «Gallant Aviator Honoured». The Argus. 12. februar 1923. Besøkt 8. januar 2010. 
  23. ^ «George Henry Fraser». The AIF Project. Australian Defence Force Academy. Besøkt 9. januar 2010. 
  24. ^ a b Nasht 2006, s. 85, 92
  25. ^ «Late Captain Howell». The Argus. 23. april 1920. Besøkt 10. januar 2010. 
  26. ^ «History of St Silas, Park». Saint Silas Church, Kentish Town, London, NW5. Besøkt 16. januar 2010. 

LitteraturRediger

  • Driggs, Laurence La Tourette (2008). Heroes of Aviation. South Carolina, United States: BiblioBazaar. ISBN 978-0-554-53181-6. 
  • Franks, Norman (2003). Sopwith Camel Aces of World War 1. Osprey Aircraft of the Aces. Oxford, England: Osprey Publishing. ISBN 978-1-84176-534-1. 
  • Garrisson, A.D. (1999). Australian Fighter Aces 1914–1953 (PDF). Fairbairn, Australia: Air Power Studies Centre. ISBN 0-642-26540-2. Besøkt 7. januar 2010. 
  • Grinnell-Milne, Duncan (1980). Wind in the Wires. New York, United States: Ayer Publishing. ISBN 978-0-405-12174-6. 
  • Nasht, Simon (2006). The Last Explorer: Hubert Wilkins, Hero of the Great Age of Polar Exploration. New York, United States: Arcade Publishing. ISBN 978-1-55970-825-8. 
  • Newton, Dennis (1996). Australian Air Aces. Fyshwyck, Australia: Aerospace Publications. ISBN 1-875671-25-0. 
  • Shores, Christopher; Franks, Norman; Guest, Russell (1990). Above the Trenches. London, England: Grub Street. ISBN 978-0-948817-19-9.