Wikipedia

Blåtunge

Blåtunge eller Bluetongue disease er en smittsom,[trenger referanse] insektbåren virussykdom som rammer drøvtyggere, hovedsakelig sauer og iblant storfe,[1] geiter, bøffel, hjort, dromedar og antilope. I enkelte sammenhenger omtales[av hvem?] sykdommen som «ikke smittsom». Dette stemmer imidlertid ikke, da viruset bruker en alternerende strategi mellom ulike verter - invertebrater (insekter) og vertebrater (pattedyr). Flåttborne infeksjoner benytter ofte samme strategi, men kan sannsynligvis i en del tilfeller også benytte aves som intermediære vektorer. Nærmere studier er nødvendige for å avdekke hvilke molekylærgenetiske strategier som ligger til grunn for de sykdomsfremkallende vektorenes valg av formeringsstrategi - og strategien mellom å veksle mellom vekselvarme invertebrater og strikt temperate pattedyr og fugler.[trenger referanse]

Bluetongue
Nomenklatur
Bluetongue virus
Hører til
Orbivirus Reoviridae

Årsak rediger

Sykdommen skyldes blåtungeviruset, som er i slekten Orbivirus, og hovedsakelig overføres av arter i slekten Culicoides i sviknottfamilien. Man kjenner til 24 serotyper av viruset, men alle er ikke alltid representert i et gitt område. For eksempel er bare fem av serotypene observert i USA.[2] Blåtungeviruset spres ved at en infisert sviknott stikker nye dyr. Blåtungeviruset er ikke smittsomt. Konsentrasjonen av viruset er lavt i avføring og kroppsvæsker, noe som gjør kontakt- og dråpesmitte lite sannsynlig. Imidlertid kan sæd fra infiserte okser smitte kyr, også ved kunstig inseminering. Man har også, via blodprøver, funnet at store rovdyr i Afrika har blitt infisert, muligens ved å spise infiserte innvoller.[2] Nyere forskning tyder på at viruset kan smitte fra mordyr til foster, noe som vil la viruset overvintre i besetningen.

Forekomst rediger

Sykdommen ble først beskrevet på slutten av syttenhundretallet og har i dag stor utbredning på verdensbasis. Den er observert i Australia, USA, Afrika, Midtøsten og Europa. Utbredelsen følger utbredelsen av Culicoides-sviknott som er de eneste nevneverdige vektorer for sykdommen og sykdommen blomstrer gjerne opp når det er høysesong for sviknott, typisk sensommeren og høsten. Av mer enn 1400 Culicoides-arter er færre enn 20 spredere av blåtungeviruset.

Sykdommens opprinnelige vektor var C. imicola, som har sitt leveområde begrenset til Nord-Afrika og middelhavsområdet. Imidlertid har artene C. obsoletus, C. pulicaris og C. dewulfi også vist seg å kunne spre smitten. (2006 utbruddet i Nord-Europa) Overgangen til disse nye smittevektorene har gitt en mye bråere spredning nordover enn om global oppvarming bare flyttet C. imicola sine leveområder nordover. Innsamlinger av insekter utført i Nederland høsten 2007 indikerer at også arten C. chiopterus kan opptre som smittevektor.[3]

I sviknott vil viruset formere seg i tarmen i 6-8 dager før det går over i spyttkjertlene og spres derfra til dyr som knotten suger blod fra. Hos C. imicola antar man at viruset trenger en temperatur på over 15 °C for å formere seg. Hos C. obsoletus, pulicaris og dewulfi vet man lite om virusets oppførsel.[4]

Blåtunge som sykdom rammer i første rekke sau.[5] Storfe viser mindre symptomer, men er likevel det viktigste reservoaret for smitte. Dette skyldes at Culicoides viser en forkjærlighet for å stikke storfe samtidig som storfe bærer viruset lenge, i opptil ni uker.[2] Den vanligste årsaken til smitte til nye områder er transport av dyr med smitten i blodet, men transport av sviknott med vinden kan også bidra. Man anslår at sviknott kan spre sykdommen gjennomsnittlig 15-30 kilometer i uken,[6] men dette avhenger naturlig nok mye av vindforholdene. På det meste tror man at sviknott kan transporteres flere hundre kilometer i ett strekk, spesielt når ruten går over vann.

Europa rediger

I middelhavslandene er sykdommen sesongbetont, da frost og kulde dreper de voksne sviknottene som sprer sykdommen. Fra slutten av 1990-årene har man sett omfattende utbrudd i det sørlige Europa. Virusene har vært av serotype 2 og 4. Berørte land har vært Hellas, Italia, Spania, Portugal, Korsika (Frankrike), Bulgaria, Kroatia, Makedonia, Kosovo og det tidligere Jugoslavia.[7] Det antas at utbruddene skyldtes smitte fra Tyrkia og Nord-Afrika. I de senere år har blåtunge spredd seg nordover, muligens som en følge av at global oppvarming gir mildere vintre som lettere lar viruset og smittevektoren, sviknotten, overleve.[8][9]

I august 2006 ble blåtunge rapportert fra Nederland. Det viste seg da at mange besetninger også i Belgia, Tyskland, Luxembourg og Frankrike var rammet.[7][10][11] Dette ble fulgt av Storbritannias første mistenkte tilfelle hos storfe i september 2007[12] med videre spredning til sau.[13] Laboratorieundersøkelser viste at man her hadde å gjøre med en type blåtungevirus som tidligere bare var påvist i Afrika sør for Sahara, India og Sør-Amerika[7] den såkalte serotype 8. Utbruddene i det sørlige Europa var derfor overraskende nok ikke smittekilden. Det synes også lite sannsynlig at sviknott hadde blitt ført med vinden, mer sannsynlig er det at smitten kom med import av levende dyr, sæd eller forurensede vaksiner.

Man antar at kjønnsmodne sviknott med smitte må kunne overvintre i et område for at viruset skal etablere seg permanent. I 2007 ble det meldt om smitte hos storfe i Tyskland[7], noe som kan bety at viruset hadde en vellykket overvintring i sviknott. Overvintring i storfe kan heller ikke utelukkes. (Se avsnittet om forskning.) Symptomene i 2007 sesongen syntes mer alvorlige enn i 2006. I Belgia eksempelvis, ble det rapportert om høy dødelighet både hos sau og storfe.[14] Per september 2007 var mer enn ti tusen besetninger i Nord-Europa rammet.[5]

Skandinavia rediger

Blåtunge er rapportert i både Norge, Sverige og Danmark. I oktober 2007 fant man blåtunge hos sau på øyen Lolland i Danmark.[15] I begynnelsen av september 2008 ble dyresykdommen for første gang oppdaget i Sverige på en gård i Halland i landsdelen Götaland. Det ble fastslått av Statens veterinärmedicinska anstalt (SVA) i Sverige.[16] I februar 2009 kom beskjeden om at blåtunge for første gang var funnet i Norge.[17] Funnet ble gjort i to storfebesetninger i Vest-Agder, en på Lista og en i Sør-Audnedal. Den 27. februar ble det klart at en besetning i Grimstad i Aust-Agder også hadde sykdommen.[18] To av sviknottartene som var involvert i utbruddene i det nordlige Europa, C. obsoletus og C. pulicaris, finnes også i Norge. Det er derfor mulig at Norge kan få et utbrudd av blåtunge når smitten først er kommet til landet.[4]

Utbruddet i Norge er av serotype 8[18], altså den samme stammen av virus som ellers i Europa. Smitten ble oppdaget gjennom testing av melk som var kommet inn til meieriene, senere ble smitten bekreftet av blodprøver fra dyr på de aktuelle gårdene. Smitten kom trolig til landet høsten 2008 via sviknott som kom med vinden fra Sverige eller Danmark.[19] I henhold til EUs reglement opprettes det sperre og observasjonssoner (Se Forebygging) En fjerdedel av norges sauebestand befinner seg innenfor observasjonssonen, i tillegg til at vinden ofte blåser fra dette området til Jæren og resten av Rogaland. Blåtunge har derfor potensial til å bli en svært omfattende sykdom i Norge. Mattilsynet hadde, før sykdommen ble endelig bekreftet, allerede bestilt inn 300 000 vaksiner mot blåtunge.[6]

Det ble besluttet å ikke iverksette massevaksinasjon i Norge, men slakte ned smittede dyr og ellers overvåke spredning av sykdommen. Veterinærinstituttet konkluderte i februar 2010 med at dette ble en vellykket strategi da smitten ikke spredde seg videre. Imidlertid dro Norge nytte av at Sverige og Danmark massevaksinerte. Det ga en «vaksinasjonsskygge», altså at Norge ikke fikk mer smittet mygg inn med vind fra nabolandene.[20]

Nord-Amerika rediger

I USA er C. variipennis sonorensis hovedansvarlig for smitte, dette begrenser blåtungeviruset til landets sørlige og vestlige del.[2]

Australia rediger

Hovedvektor i Australia er C. brevitarsis[2] og viruset er utbredt i den nordlige delen av landet.

Symptom rediger

De kliniske symptomene er sterkest hos sau. Etter en inkubasjonsperiode på 4-6 dager utvikler sauen en feber på 40,5–42 °C. Sauen får røde og hovne slimhinner i munn og nese, hevelser i nese, øyelokk, øre og noen ganger på hele hodet. Dette følges av sår rundt nese, munn og klauvrand. Klauvranden vil være tydelig rød-lilla. Sårheten i munnen fører til dårlig matlyst og halthet. Man kan noen ganger observere at sauen holder maten i munnen for å prøve å bløtgjøre den før tygging. Andre symptomer er sikling og neseflod. Hos noen sauer sveller tungen opp, blir blålig og står ut av munnen, derav sykdommens navn. Senere i sykdomsforløpet kan muskelskader gjøre seg gjeldende. En unormal ullvekst er også vanlig på grunn av hevelsene eller utslett.[2][5]

Dødeligheten er oftest lav. Den kan variere fra 2–30 % med høyest dødelighet for lam. Noen ganger er dødeligheten så høy som 70 %. I de akutte tilfellene dør sauen etter 7–9 dager, oftest på grunn av kvelning. I de kroniske tilfellene av sykdommen kan døden inntreffe etter 3–5 uker, da på grunn av utmattelse og bakterielle sekundærinfeksjoner, spesielt pasteurellose.

Hos både drektig storfe og sau kan infeksjon føre til abort eller misdannelser hos avkommet, da blindhet eller manglende motoriske evner. Hos prærieantilope og hvithalehjort kan blåtunge føre til store blødninger og brå død.

Symptomene hos blåtunge kan forveksles med munn- og klovsyke og munnskurv

Behandling rediger

Det finnes ikke behandling for selve sykdommen, selv om symptombehandling og behandling av sekundærinfeksjoner er mulig.

Forebygging rediger

Forebygging konsentrerer seg om vaksinering av utsatte dyr og å kontrollere bestanden av sviknott. Å holde husdyrene innendørs kveldstid, når de er mest utsatt for knottbitt, minsker smitterisikoen. Kontroll av dyr og restriksjoner på transport av dyr er også virkemiddel. EU pålegger medlemsland å opprette risikosoner på 100 km i radius rundt infiserte dyrehold og observasjonssoner i nye 50 km utenfor risikosonen.[5] Det er forbudt å flytte drøvtyggere ut av risikosonen.

Tre vaksiner er spesielt utbredt der hver vaksine består av fem blåtunge serotyper, disse vaksinene blir mye brukt for å begrense utbrudd i det sørlige Afrika og andre steder der blåtunge har etablert seg. Vaksiner med levende virus må ikke brukes når det er sesong for sviknott, da det er fare for at sviknotten kan ta opp i seg det svekkede viruset og spre det videre til uvaksinerte drøvtyggere. Dette kan igjen føre til blanding av arvematerial og utvikling av nye blåtungevirustyper. Vaksinering med levende virus medfører også en viss fare for abort eller misdannelser hos fosteret, både hos sau og storfe.[2]

I de deler av verden der blåtunge ikke har etablert seg vil utbrudd håndteres annerledes. Man vil typisk bare vaksinere mot den virusserotypen man vet forårsaket utbruddet, da vaksinering med andre serotyper vil gi liten eller ingen immunitet. Det er også en viss fare for at svekkede virus i vaksiner kan gi levedyktige virus, en vaksinering med flere serotyper kunne derfor tenkes å spre nye serotyper til området.[2] Ikke-infiserbare vaksiner er under utvikling, men er ennå ikke kommersielt tilgjengelige. ([2] per 2006)

Beslektede sykdommer rediger

Blåtungeviruset har flere nært beslektede virus:

Forskning rediger

Man antar at serotype 8, som har spredd seg i Europa, overlever i overvintrende sviknott. Imidlertid har forskere ved britiske Institute for Animal Health framsatt en alternativ hypotese.[21] Det er mulig at kyr overfører viruset til fosteret slik at kalven fødes på våren med viruset i blodet. Selv om moren ikke lenger bærer viruset vil kalven kunne spre viruset via sviknott og starte en ny sesong med smitte. Et indisium på dette var tre kyr som ble eksportert fra Nederland til Nord-Irland i januar 2008. En måned senere fødte disse kalver som var bærere av viruset. Tidligere trodde man at passasje gjennom morkaken bare var mulig med spesielle laboratorievarianter av blåtungeviruset. Eksperimenter på sau på 1970-tallet[22], viste at infiserte fostre ble misdannede, svake eller aborterte, noe som også synes å gjøre seg gjeldende for serotype 8. Instituttet anbefaler på grunnlag av dette et ekstra fokus på nyfødte dyr.

Referanser rediger

  1. ^ BBC-artikkel med spørsmål og svar om blåtungesykdommen
  2. ^ a b c d e f g h i «Merck Veterinary Manual - Bluetongue». Arkivert fra originalen 16. april 2016. Besøkt 9. oktober 2018. 
  3. ^ E Dijkstra, DR Holzel, IJK van der Ven, PA Van Rijn, R Meiswinkel - "Culicoides chiopterus a potential vector of bluetongue virus in Europe", Vet Rec. 2008 Mar 29;162(13):422, PMID 18375991, [1][død lenke]
  4. ^ a b Bluetongue bakgrunn Arkivert 10. august 2010 hos Wayback Machine.
  5. ^ a b c d «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. november 2007. Besøkt 7. september 2008. 
  6. ^ a b nationen - 300.000 blåtunge-vaksiner på vei[død lenke]
  7. ^ a b c d http://www.animalia.no/Artikler/2007/Bluetongue-sprer-seg-i-Europa/[død lenke] Bluetongue sprer seg i Europa, 25. juni 2007,
  8. ^ Purse, Bethan V. (februar 2005). «Climate change and the recent emergence of bluetongue in Europe». Nature Reviews Microbiology. 3 (2): 171-181. doi:10.1038/nrmicro1090. 
  9. ^ «Bluetongue - Europe (51)». International Society for Infectious Diseases. 30. oktober 2007. Arkivert fra originalen 26. desember 2007. Besøkt 31. oktober 2007. 
  10. ^ «Blue Tongue confirmed in Belgium and Germany». European Commission. 21. august 2006. Besøkt 21. august 2006. 
  11. ^ «Lethal horse disease knocking on Europe's door». Horsetalk.co.nz. 28. mars 2007. Besøkt 27. mars 2007. 
  12. ^ «Bluetongue disease detected in UK». BBC News Online. 22. september 2007. Besøkt 22. september 2007. 
  13. ^ «Bluetongue spreads from cattle to sheep». Telegraph.co.uk. 14. oktober 2007. Arkivert fra originalen 14. oktober 2007. Besøkt 15. oktober 2007. 
  14. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. oktober 2008. Besøkt 22. februar 2008.  Nytt om ulike smittsomme husdyrsykdommer, september 2007
  15. ^ Bluetongue outbreak detected in Denmark - EU http://www.reuters.com/article/latestCrisis/idUSL13660817
  16. ^ Pressemelding fra SVA[død lenke], jfr. Aftenposten: Blåtunge påvist i Sverige Arkivert 7. september 2008 hos Wayback Machine.
  17. ^ Veterinærinstituttet om utbruddet i Vest-Agder. Arkivert 6. mars 2009 hos Wayback Machine.
  18. ^ a b Bondebladet - Kartlegger smitte av blåtunge[død lenke]
  19. ^ nationen.no 300.000 dyr må trolig vaksineres Arkivert 26. februar 2009 hos Wayback Machine.
  20. ^ "Overvåkingsprogrammet for blåtunge 2009 – En vurdering". Veterinærinstituttet rapport 02 – 2010[død lenke]
  21. ^ Bluetongue virus might survive the winter within foetuses (Press release, 5. mars 2008) «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. mai 2008. Besøkt 17. april 2008. 
  22. ^ "Bluetongue's winter warmer", New Scientist, 15 march 2008, Vol 197, No 2647, s6

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Blåtunge&oldid=23714977»