Antiloper

Antiloper er en polyfyletisk gruppe drøvtyggere og er partåete klovdyr.

De forekommer i Afrika og Eurasia med flest arter på de afrikanske gresslettene. Den nordamerikanske gaffelbukken blir også av og til kalt antilope. Gruppen er ikke enhetlig, og mange arter er mer i slekt med sauer og geiter enn de er med hverandre.

Ofte lever antiloper som impalaer, grant og thomsen i flokker med en hann og flere hunner. Men blant arter som hos antilopinae forekommer det også flokker med kun hanner. Antilope flokkene på savannene lever også sammen med sebra og gnu. De danner da felles flokker og følger årstidene og regnet.

Det er vanligvis de antilopene som lever på åpne gressletter som har behov for å springe raskest, for å komme unna rovdyrene. De kan også hoppe høyt, raskt forandre retning og de har bedre utholdenhet enn rovdyrene. Thomsengasellen kan ha en fart på opptil 83 kilometer i timen (km/t) og kan hoppe 2 meter (m) høyt og 6 m langt. Springbukken sin fart er opptil 88 km/t og den kan stå stille og hoppe 3 m rett opp. Impalaen kan løpe opptil 90 km/t og den hopper 3 m høyt og 10 m langt.^[1]^[2]^[3]^[4]

De større antilopene som vannbukker og eland lever ikke i store flokker men mer spredt i skog eller i våtere savanneområder de beveger seg sjelden langt ut på gresslettene. Men selv om elandantilopen er stor og tung, veier opp mot 900 kg, kan de løpe i opptil 70 km/t og også hoppe 1,5 m høyt.^[5]

Det finnes også små antiloper som kongeantilope (25–30 cm høy) og dik-dik (40–45 cm) som lever i par skult av busker og annen vegetasjon.

Antiloper er planteetere som hovedsakelig spiser gress. De er drøvtyggere og har derfor velutviklede kinntenner. Det finnes mange forskjellige arter innenfor antilopegruppen og de skaffer seg mat på forskjellige måter. Noen (for eksempel gaseller) spiser tørt gress på savannen, mens andre spiser blader og planter i våtere områder. Noen antiloper (f.eks. gerenuk) kan også stå på bakbena for å nå blader på trær og busker.^[6]

Størrelsen på hornene varierer mellom de ulike artene, og hos de fleste har både han og hun horn, men hannene har som regel størst. Hornene benyttes som våpen, men også hos enkelte arter til å sloss om hunnene, det er de artene som sloss som har størst horn.

Arter (utvalg)

Hjorteantilope (Antilope cervicapra), også kalt svartbukk
Eland (Taurotragus oryx)
Impala (Aepyceros melampus)
Kob (Kobus kob)
Topi (Damaliscus lunatus jimela)
Nyala (Tragelaphus angasii)
Saigaantilope (Saiga tatarica)
Springbukk (Antidorcas marsupialis)
Duikere (Cephalophinae)
Kongeantilope (Neotragus pygmaeus)
Dik-dik (Madoqua)
Gaffelbukk (Antilocapra americana)
Tibetantilope (Pantholops hodgsonii)
Kuantilope eller hartebest (Alcelaphus buselaphus)
Grantgaselle (Gazella granti)
Thomsongaselle (Gazella thomsoni)

Andre grupper med antilope i navnet

Antilopebukk (Xylotrechus antilope), bille
Geiteantiloper (Caprinae)

Se også

Saola (Pseudoryx nghetinhensis) oksedyr som er beslektet med antiloper

Referanser

^ «Raskeste landpattedyr». www.northgames.biz. Arkivert fra originalen 17. juni 2023. Besøkt 17. juni 2023.
^ «Dyreverdenens mestere i hopp og sprang».
^ «springbok». Britannica Kids (på engelsk). Besøkt 17. juni 2023.
^ «Impala». Wildlife Vagabond. 17. februar 2023. Besøkt 17. juni 2023.
^ «Elandantilope». Dyreparken. Besøkt 17. juni 2023.
^ «Däggdjur i Tanzania och Kenya». www.savannen.com. Besøkt 17. juni 2023.

Eksterne lenker

San Diego Zoo. Med bilder.
Eland. Med bilder.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

[1] «Raskeste landpattedyr». www.northgames.biz. Arkivert fra originalen 17. juni 2023. Besøkt 17. juni 2023.

[2] «Dyreverdenens mestere i hopp og sprang».

[3] «springbok». Britannica Kids (på engelsk). Besøkt 17. juni 2023.

[4] «Impala». Wildlife Vagabond. 17. februar 2023. Besøkt 17. juni 2023.

[5] «Elandantilope». Dyreparken. Besøkt 17. juni 2023.

[6] «Däggdjur i Tanzania och Kenya». www.savannen.com. Besøkt 17. juni 2023.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]