Bjarmeland

Bjarmeland (latin Biarmia, Biarmonia) og bjarmer er i den gammelnordiske litteraturen et vanlig navn på trakten og folket ved Kvitsjøen, omkring elven Dvina, hvor det fantes en by litt ovenfor elvemunningen.

Bjarmeland, eller Biarmia, vist på Carta Marina (1539), av Olaus Magnus.

Bjarmene var et pelsjegerfolk bosatt langs Hvitsjøen. Folkets navn er etymologisk satt i forbindelse med østersjøfinsk perä-maa (= fjerntliggende land) og komi-syrjensk parma (= villmark).[1]

De nevnes først i Ottar fra Hålogalands beretning til den angelsaksiske kongen, Alfred, om en reise han foretok dit omkring år 890. I angelsaksiske kilder kalles Ottar Ohthere, og bjarmene kalles beormas.[2]

Ottar fortalte at bjarmenes språk minnet ham om samisk, og gjennom arbeid av blant andre historikeren Håkon Stang anses det sannsynliggjort at bjarmene kan identifiseres som den østersjøfinske folkegruppen vepsere.[3]

Bjarmene fikk besøk av norske handelsfolk, men også av rene røvere selv etter vikingtiden. Bjarmene og deres allierte svarte med hevntokter mot norskekysten. Den mest kjente av deres norske besøkende var Tore Hund fra Bjarkøy. Ifølge Olav den helliges saga kjøpte han først pelsverk i området der Arkhangelsk ligger nå.[4] Deretter forsynte han seg av guden Jomales skatter.[5] Bjarmelandshandelen kom til å utgjøre noe av bakgrunnen for slaget på Stiklestad, ettersom Olav Haraldsson var en trussel mot Tore Hunds kontroll med den.[6]

I 1217 ble Ogmund (eller Augmund) fra Hardanger grepet av tidens begeistring for korstog. Han og tre andre utrustet en hær for å omvende bjarmene. Den ene slo vinterleir ved elven Dvina og ble overfalt og drept av hedninger, mens to andre dro hjem. Ogmund avla imidlertid besøk hos slektninger i Suzdal og Kiev, fortsatte så til Konstantinopel og lyktes i å nå frem til det hellige land.[7]

Fra Håkon Håkonssons saga vet vi at bjarmar rymdi fyrir tattarum – at i 1242 flyktet bjarmene for Djengis Khans fremrykkende hær. De fikk slå seg ned i Malangen utenfor Tromsø, mot å påta seg forsvaret mot inntrengende russere og karelere.[8] I en beretning fra 921 forteller araberen Ibn Fadlan om sin reise til området øst for Moskva, og skildrer folkeferdet visu som holdt til helt opp mot Nordishavet.[9] Håkon Stang oppdaget at visu fremdeles finnes, bosatt i Karelen, og at andre navn på dem i norrøne kilder er «bjarmer» og «kylfinger».[10]

Fra 1300-tallet ble området mer og mer avhengig av Novgorod.

BjarmlandRediger

Forretningsmannen og NS-medlemmet Finn Sofus Støren fikk under andre verdenskrig etablert et eget «russisk kontor» under Direktoratet for spesialorientering, som ble ledet av ham selv. Størens plan var å opprette en koloni under norsk siviladministrasjon i Nord-Russland med navnet Bjarmland. Kontoret gikk i gang med å utarbeide et leksikon til hjelp for nordmenn som skulle kolonisere området.[11]

ReferanserRediger

  1. ^ Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen, Karen Skovgaard-Petersen: Olavslegenden og den latinske historieskrivning i 1100-tallets Norge
  2. ^ Alan Ross: The Terfinnas and Beormas of Ohthere
  3. ^ Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen, Karen Skovgaard-Petersen: Olavslegenden og den latinske historieskrivning i 1100-tallets Norge
  4. ^ Heikki Kirkinen: «Europa blir til», Cappelens verdenshistorie (s. 216) bind 7, 1984, ISBN 82-02-04926-1
  5. ^ [1] Tore Hunds ferd til Bjarmeland
  6. ^ Viken, Øystein Lydik Idsø; Allkunne: «Bjarmeland» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. februar 2022 fra [2]
  7. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 160), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
  8. ^ http://home.no.net/nordafor/bakgrunn_pomor.htm
  9. ^ Ahmad Ibn Fadlans reise
  10. ^ http://www.mamut.net/JansnesDistriktspsyk/subdet19.htm
  11. ^ Bjørn Westlie: Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8

Eksterne lenkerRediger