Baphomet
Baphomet, Bafomet eller Baffomet (fra middelalderlatin Baphometh, baffometi, oksitansk Bafometz, tidligere forklart, trolig uriktig,[3] som en forvanskning av Mahomet, latiniseringen av Mohammad)[4][5][6] er navn på en antatt, paganistisk guddom i kristen folketro på 1000-tallet med ukjent opprinnelse. «Baphomet» ble særlig brukt om et avgudsbilde som ble knyttet til Tempelridderordenen på begynnelsen av 1300-tallet.
I 1856 brukte den franske forfatteren og okkultisten Éliphas Lévi navnet på en figur han satt sammen av ideer fra jødedom, mystisisme, magi og alkymi som et symbolsk uttrykk for dualisme, balanse, heksesabbater med mer. Han tegnet Baphomet som en sittende, menneskeliknende demon med geitehode, vinger og kvinnebryst. Lévis «sabbatsgeit»[1] (le bouc du sabbat) er beholdt som motiv i okkultismen og tolkes som Satan i nyere satanisme. Bukkefiguren forekommer flere steder i vår tids populærkultur.
Historikk rediger
Under Le procès de l'ordre du Temple i Sør-Frankrike fra 1307, rettssaker som inkvisisjonen førte mot medlemmer av Tempelridderordenen for påstått kjettervirksomhet, avgudsdyrkelse og annet,[7] ble «Baphomet» brukt som betegnelse for et hedensk gudebilde,[6] et symbol i form av et skjeggete mannshode.[8] Tempelridderne tilhørte en katolsk ridderorden som ble stiftet i 1119 og oppløst da rettssakene ble avsluttet i 1312.
På 1800-tallet ble navnet kjent gjennom bøker som handlet om undertrykkelsen av tempelridderne og deres gnostiske lære. Baphomet har seinere feilaktig blitt knyttet til frimurernes hemmelige ritualer nettopp som «tempelriddernes gud».[6][9][10][11]
Illustrasjon fra 1856 rediger
Navnet Bephomet fikk ny betydning som symbol for okkultisme og satanisme gjennom boka Dogme et rituel de la haute magie som kom i 1856.[2] Der tegnet den franske forfatteren og okkultisten Éliphas Lévi (1810–1875) en demonliknende skikkelse som han ga dette navnet. Skikkelsen er framstilt med vinger, kvinnebryst, geitebukkhode og klover, sittende på en klode og pekende oppover og nedover med to utstrakte fingre på hver hånd. Over hodet på figuren brenner en flamme, i panna er et pentagram (femtagget stjerne), i fanget står en merkurstav med en mørk og en lys slange, på armene er skrevet de latinske ordene solve («løse opp») og coagula («størkne/koagulere»), og bak er en hvit og svart månesigd.
«Sabbatsgeita» (le bouc du sabbat) representerer ifølge Lévi blant annet dikotomien i verdensaltet og dobbeltnaturen kropp og sjel, mann og kvinne, himmel og helvete, natt og dag og godt og ondt. Han knytter den til magi, heksesabbater og annet. Motivet setter sammen deler fra jødedom (fortellingen om syndebukken), tempelriddersagn (Baphomet som guddom), forbindelsen mellom «der oppe» og «her nede», alkymi (solve og coagula), fruktbarhetsreligion (mannlige og kvinnelige attributter),[12] astrallyset, mannlig seksualitet og mer:
Bukken som er representert i vår frontispis (tittelillustrasjon), bærer på pannen tegnet til pentagrammet, med én spiss oppover, som et symbol på lys; han gjør med begge hender tegnet for okkultismen, og viser over Cheseds hvite måne, og under Geburahs svarte måne. Dette tegnet uttrykker den perfekte harmonien mellom barmhjertighet og rettferdighet. Den ene armen tilhører en kvinne, den andre en mann, som i Heinrich Khunraths androgyn, hvis egenskaper vi måtte kombinere med vår geit, siden det er ett og samme symbol. Intelligensens fakkel som skinner mellom dens horn, er det magiske lyset for universell balanse; det er også sjelens skikkelse hevet over materien, selv om den klamrer seg til selve materien, slik flammen er bundet til fakkelen. Dyrets stygge hode uttrykker synderens skrekk, fordi den fysiske manifestasjonen alene er ansvarlig og må bære straffen for alltid: for sjelen er ufølsom til sin natur, og lider kun når den materialiserer seg. Caduceus (merkurstav), som tar plassen til forplantningsorganet, representerer evig liv; magen dekket med skjell er vann; sirkelen over er atmosfæren; fjærene som følger bak er fuglens flyktige emblem; menneskeheten er representert ved de to brystene og de androgyne armene til denne sfinksen fra de okkulte vitenskaper.
Éliphas Lévi i Dogme et rituel de la haute magie (1856)
Tolkninger rediger
Lévis tobindsverk inneholdt flere visualiseringer av viktige forestillinger i moderne okkultisme. Hans tegninger har påvirket denne kulturen siden.[12]
Etter at Lévis tittelillustrasjon ble brukt som grunnlag for en tegning av Djevelen i en serie tarotkort, har Baphomet særlig blitt forvekslet med Satan. Den engelske okkultisten Aleister Crowley (1875–1947) knyttet navnet og figuren til sin egen satanskikkelse,[14][15] og Baphomet er symbol på Djevelen i moderne satanisme, også tegnet som et bukkehode innskrevet i et oppnedvendt («behornet») pentagram.[16]
Referanser rediger
- ^ a b Henrikson, Alf (1905-1995) (1986). Heksikon: en eventyrlig oppslagsbok. [Stabekk]: Den norske bokklubben. s. 62. ISBN 8252511309.
- ^ a b Éliphas Lévis tegning av «sabbatsgeita» i andre bind av Dogme et Rituel de la Haute Magie (utgave fra 1861)
- ^ «baffomet». Store norske leksikon. 7. oktober 2019. Besøkt 26. januar 2022.
- ^ King, Francis X. (1996). Magi & mystikk: reiser i det ukjente. [Oslo]: Gyldendal. s. 85. ISBN 8252528449.
- ^ Hartveit, Karl Milton (1994). De skjulte brødre: frimureriet - myter og virkelighet. Oslo: Ex libris. s. 45. ISBN 8273844404.
- ^ a b c Cohn, Norman (1915-) (1997). Europas indre demoner: demoniseringen av kristne i middelalderen. Oslo: Humanist forl. s. 120. ISBN 8290425236.
- ^ Biedermann, Hans (1992). Symbolleksikon. [Oslo]: Cappelen. s. 60. ISBN 9788202135935.
- ^ baffomet i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 26. januar 2022 fra https://snl.no/baffomet
- ^ Holm, Edvard (1833-1915) (1874). Verdenshistorie efter Cesare Cantù: Storia universale. København: Forlagsbureauet i Kjøbenhavn. s. 399.
- ^ Øverland, O.A. (1855-1911) (1900). Korstogenes Historie. Kristiansund: Tvedtes Forlag. s. 473.
- ^ Church, J. R. (1992). Verdens herskere?: den skjulte plan for den antikristelige maktovertagelse. Tønsberg: Elihu menigheten. s. 72. ISBN 8291168008.
- ^ a b Winje, Geir: Eliphas Levi i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 26. januar 2022 fra https://snl.no/Eliphas_Levi
- ^ Lévi, Éliphas (1861). Dogme et rituel de la haute magie (fransk). G. Baillière. s. 211. «Le bouc qui est représenté dans notre frontispice porte sur le front le signe du pentagramme, la pointe en haut, ce qui suffit pour en faire un symbole de lumière; il fait des deux mains le signe de l'occultisme, et montre en haut la lune blanche de Chesed, et en bas la lune noire de Géburah. Ce signe exprime le parfait accord de la miséricorde avec la justice. L'un des ses bras est féminin, l'autre masculin, comme dans l'androgyne de Khunrath dont nous avons dû réunir les attributs à ceux de notre bouc, puisque c'est un seul et même symbole. Le flambeau de l'intelligence qui brille entre ses cornes, est la lumière magique de l'équilibre universel; c'est aussi la figure de l'âme élevée au-dessus de la matière, bien que tenant à la matière même, comme la flamme tient au flambeau. La tête hideuse de l'animal exprime l'horreur du péché, dont l'agent matériel, seul responsable, doit seul à jamais porter la peine: car l'âme est impassible de sa nature, et n'arrive à souffrir qu'en se matérialisant. Le caducée, qui tient lieu de l'organe générateur, représente la vie éternelle; le ventre couvert d'écailles c'est l'eau; le cercle qui est au-dessus, c'est l'atmosphère; les plumes qui viennent ensuite sont l'emblème du volatile; puis l'humanité est représentée par les deux mamelles et les bras androgynes de ce sphinx des sciences occultes.»
- ^ Winje, Geir (1955-) (1999). Fra bønn til magi: nye religioner og menneskesyn. Kristiansand: Høyskoleforl. s. 225. ISBN 8276342299.
- ^ Arlebrand, Håkan (1993). Det ukjente: om okkultisme og åndelighet i en ny tidsalder. Oslo: Luther. s. 186. ISBN 8253142498.
- ^ Sandell, Lars Ludwig (1997). Satanisme, ungdomsopprør eller religion. Kristiansand: Sandell media. s. 136. ISBN 8291801002.
