Stridsøkskulturen

Stridsøkskulturen (engelsk: Corded Ware culture) er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer i det nordlige Europa fra omkring 3200 f.Kr. til 1800 f.Kr., i Norden i tiden mellom 2700 f.Kr. – 2350 f.Kr.

Denne epoken har også blitt kalt for «De knuste skallers epoke» ettersom man fra denne tiden har funnet mange graver med knuste hodeskaller, ikke bare av menn, men også av mange kvinner og barn. Innledningen til epoken synes å ha vært kortvarig og voldelig.

Utforskning og levninger

Stridsøkskulturen er blitt forstått som den tiden hvor man antar at indoeuropeere migrerte inn i Europa fra øst. Nyere forskning av Haak et al (2015) bekrefter migrasjonen av jamnakulturen inn i vestlige Europa og som deretter utviklet stridsøkskulturen.^[1] Stridsøksfolkene skulle være de fjerne opphavsmenn til det språklige fellesskapet i de enorme landområdene der det snakkes indoeuropeiske språk.^[2]

I Nord-Norge var stridsøkskulturen tilstedeværende i innlandet i Rana kommune (Dunderlandsdalen).

I Mellom-Europa, Øst-Europa og Nord-Europa kalles kulturgruppen like ofte for den båndkeramiske kulturen etter den store undergruppen av båndkeramisk kultur i Tyskland, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Nederland.

Andre omtalte undergrupper er for eksempel den danske enkeltgravkulturen, den svensk-norske stridsøkskulturen, den finske båtøksekulturen og den russiske Fatjanovokulturen. De ulike navnene på ellers overlappende fenomener kommer delvis av ulik arkeologisk forskningstradisjon og delvis ut fra behovet for å skille mellom mindre detaljer innenfor ellers likelydende kulturer.

I sitt eldste stadium er alle grupper av stridsøkskulturer kjennetegnet av stridsøkser, ganske lik den svensk-norske undergruppens eldste øksetype. I senere stadier finnes det få stridsøkser i de sentraleuropeiske områdene, mens de er tallrike i de nordlige og de østlige områdene. De fleste stridsøkser funnet i Norge er av samme type som de svenske, men fremstilt av lokale bergarter, slanke og elegante, ofte slipt og polert. Som redskaper var de ubrukelige, heller ikke gode våpen. Til det bruk har folk fortsatt med stein- og flintøkser, mens stridsøksene har tjent en symbolsk funksjon, som et statussymbol.^[3]

Stridsøkskulturene er ulik den eldre traktbegerkulturen (svensk Trattbägarkulturen, engelsk Funnelbeaker culture). Stridsøksfolkene la større vekt på husdyrhold og mindre vekt på jordbruk enn traktbegerfolk, var mer mobile på utkikk etter nytt beiteland, og mer opptatt av våpen.^[4] Og mens traktbegerkulturen hadde kollektive megalittgraver, hadde stridsøkskulturen individuelle graver. Gravene er enmanns- eller dobbeltgraver, ofte under flat mark, men iblant også under en lav haug.

Den døde ligger alltid i sove- eller fosterstilling med opptrukne knær, i en trekiste nedsatt i bakken. Nær hode eller overkropp lå mannens stridsøks eller kvinnens smykker. Ved den dødes føtter ble det satt et leirkar, trolig med mat i. Funntettheten er størst i områder med mulighet for enkelt åkerbruk, der den eldste jordbruksfasen har etterlatt flest spor.^[5]

Sammenlignet med traktbegerkulturen med sine megalittgraver og kollektive graver, synes det å ha skjedd en overgang til et mer individualistisk samfunn i stridsøkskulturene. Stridsøkskulturene er nært beslektet med den noe yngre vesteuropeiske klokkebegerkulturen (svensk Klockbägarkulturen, engelsk Beaker culture), men introduksjonen av metall endret de sosiale strukturene.^{[trenger referanse]}

Rundt 3 000 graver er blitt avdekket fra Skåne til Trøndelag. De bortimot 3 000 stridsøksene som er funnet, har vært spredt over hele Norden, skjønt mest sparsommelig i det nordlige Sverige og nordlige Norge. Mindre enn 100 bosetninger er blitt identifisert, og deres etterlatenskaper er forsvinnende få, ettersom de er funnet på landbruksområder som har vært dyrket og pløyd helt opp til moderne tid. Den norske arkeologen Einar Østmo har rapportert funnsteder nord for polarsirkelen, i Lofoten og så langt nord som dagens Tromsø.

I sammenheng med germansk innvandring har Einar Østmo framhevet at kystområdene rundt Atlanterhavet og Nordsjøen og til dels rundt Østersjøen var knyttet sammen av en livskraftig maritim økonomi som tillot en vidtrekkende geografisk spredning og et tettere kulturelt fellesskap enn i innlandet. Det store antallet av helleristninger i Sverige og Norge som viser betydelig skipstrafikk, er blitt sett på som en klar indikasjon på handelsruter. For sjøfarende kulturer som den nordiske var sjøen en hovedvei og ikke en hindring.

Genetikk

Forholdet til jamnakulturen

Stridsøkskulturens antatte utbredelse og dens opphav i jamnakulturen i øst.

En genetisk undersøkelse utført av Haak et al (2015) fant ut at en stor andel av slekten til stridsøkskulturens befolkning kom fra jamnakulturen, og sporet således stridsøkskulturens opprinnelse til migrering av jamnakulturen fra de pontiske steppene for 4 500 år siden.^[1] Rundt 75 prosent av DNA fra skjeletter fra stridsøkskulturen i sen-neolittisk tid som ble funnet i Tyskland, hadde en nøyaktig likhet med DNA fra enkeltindivider i jamnakulturen ^[1] ^[klargjør]. Den samme studien beregnet et bidrag på 40–54 prosent av forfedrene fra jamnakulturen i DNAet til dagens befolkning i sentrale og nordlige Europa, og et bidrag på 20–32 prosent i dagens befolkning i sørlige Europa, unntatt befolkningen på Sardinia (7,1 prosent eller mindre) og i mindre grad Sicilia (11,6 prosent eller mindre).^[1]^[6] Haak et al merket seg også at deres resultater antydet at haplogruppene R1b og R1a «spredte seg inn i Europa fra øst etter 3000 f.Kr.».^[7]

Se også

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d Haak, Wolfgang, et al. (2015): «Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe» (PDF) i: Nature 522, arXiv:1502.02783, doi:10.1038/nature14317
^ Bente Magnus og Bjørn Myhre: «Forhistorien til ca 800», Norges historie bind 1 (s. 73), Bokklubben nye bøker, ISBN 82-574-0434-9
^ Bente Magnus og Bjørn Myhre: «Forhistorien til ca 800», Norges historie bind 1 (s. 75)
^ Stridsøkskulturen, Norgeshistorie.no
^ Bente Magnus og Bjørn Myhre: «Forhistorien til ca 800», Norges historie bind 1 (s. 76)
^ Gibbons, Ann (10. juni 2015): «Nomadic herders left a strong genetic mark on Europeans and Asians», Science (AAAS)
^ Haak, Wolfgang, et al. (2015): «Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe», s. 5

Litteratur

Gimbutas, Marija (1997): The Kurgan culture and the Indo-Europeanization of Europe: selected articles from 1952 to 1993, red. Miriam Robbins Dexter & Karlene Jones-Bley. Washington D.C.: Institute for the Study of Man, 1997.
Mallory, J. P. (1997): Encyclopedia of Indo-European Culture. Taylor & Francis. ISBN 1884964982. Retrieved February 18, 2015.
Østmo, Einar (1996): « The Indo-European Question: a Norwegian perspective» i: Huld, Martin E; Jones-Bley, Karlene: The Indo-Europeanization of Northern Europe. Journal of Indo-European Studies Monograph. Washington, DC: Institute for the Study of Man. s. 23–41.

Eksterne lenker

(en) Corded Ware culture – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Steinalderkulturer, artikkel hos Norgeshistorie.no

[Haak-1] Haak, Wolfgang, et al. (2015): «Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe» (PDF) i: Nature 522, arXiv:1502.02783, doi:10.1038/nature14317

[2] Bente Magnus og Bjørn Myhre: «Forhistorien til ca 800», Norges historie bind 1 (s. 73), Bokklubben nye bøker, ISBN 82-574-0434-9

[3] Bente Magnus og Bjørn Myhre: «Forhistorien til ca 800», Norges historie bind 1 (s. 75)

[4] Stridsøkskulturen, Norgeshistorie.no

[5] Bente Magnus og Bjørn Myhre: «Forhistorien til ca 800», Norges historie bind 1 (s. 76)

[6] Gibbons, Ann (10. juni 2015): «Nomadic herders left a strong genetic mark on Europeans and Asians», Science (AAAS)

[7] Haak, Wolfgang, et al. (2015): «Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe», s. 5

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]