Wikipedia

Klokkebegerkulturen

steinalderkultur

Klokkebegerkulturen (engelsk Bell-Beaker culture, tysk Glockenbecherkultur) er en steinalderkultur fra tiden 2400 – 1800 f.Kr. i vestlige Europa.[1] Begrepet benyttet på en meget spredt kulturelt fenomen i forhistoriske Europa som begynte i sen neolittisk tid eller i kobberalderen og strakte seg inn i tidlig bronsealder. Begrepet på kulturen ble i sin tid gitt av den britiske arkeologen John Abercromby basert på kulturens særskilte keramiske drikkekar som besto av store, buete og klokkeformede begre eller vaser, dekorert med geometriske mønstre i horisontale felter. Disse steintøyene er funnet spredt fra Spania i sør og Danmark i nord, Skottland i vest og Böhmen og enkelte tilfeller i Russland i øst. Kulturen var samtidig med stridsøkskulturen som dominerte østlige og nordlige Europa, og da begge kulturene møttes i eksempelvis dagens Tyskland oppsto en blandingskultur.

Tilnærmet omfang av klokkebegerkulturen.

Kjennetegn og levninger rediger

 
Keramikk tilknyttet klokkebegerkulturen.

Klokkebegerkulturen er definert i vanlig bruk av dens keramikkstil – en klokkeformet stil med særskilt dekorasjon – som er gjenfunnet i graver som også inneholdt dolker av kobber eller bronse, pilespisser av flint og håndleddsbeskyttere over hele Vest-Europa i løpet av siste halvdel av 2000-tallet f.Kr. Keramikken var dyktig gjort, vanligvis rød eller rødbrun i fargen, og med ornament med horisontale bånd med snitt, utskjæringer eller påtrykt mønster. De tidlige klokkebegerne har blitt beskrevet som «internasjonale» i stilen da de er funnet i alle områder av klokkebegerkulturen. Disse omfattet typer med strenger eller border som dekket hele flaten og den maritime typen som var dekorert med border fylt med trykk gjort med en kam eller snøre. Senere ble det også utviklet karakteristiske regionale stiler.[2]

Det har blitt foreslått at disse karene har blitt formgitt for å drikke alkohol og at introduksjonen av denne substansen kan ha blitt spredt sammen med klokkebegerkulturen.[3] Øl og mjød har blitt identifisert fra enkelte eksempler. Imidlertid var ikke all keramikken drikkekar. Noen har blitt benyttet som krukke for å smelte kobbermalm, andre har hatt organisk rester som er blitt assosiert med matvarer, og andre ble benyttet som gravurner. Kulturen kan også ha benyttet en form for kar som hadde rituell karakter.[4]

Mulige forgjengere rediger

Det har vært foreslått at tidlig klokkebegerkultur for typen som var heldekket med ornamentikk[5] hadde sin opprinnelse fra traktbegerkulturen i de nordlige delene av sentrale og østlige Europa, slik som begerkeramikk med utstående fot,[6] en type steingodskar fra sen neolittisk tid (ca 2850-2450 f.Kr.) som er funnet i Nederlandene og nedre Rhindalen. Disse var vanligvis dekorert med båndtrykk blandet med båndtrykk og innskjæring i fiskebeinstil.[7] Ved hjelp av karbondatering har klokkebegerkulturen blitt datert til 2900-2400 f.Kr. til 1800-1700 f.Kr., noe som vil gjøre kulturen samtidig med traktbegerkulturen og/eller stridsøkskulturen.[8]

En type keramikk med båndtrykk fra kobberalderen ble produsert i usatovokulturen som grenset til Svartehavet. Dette er vanligvis blitt klassifisert som en Tripolye C2-kultur, men var tilstedeværende i steppesonen og hadde elementer fra steppene, og kan således bli betraktet som en sammensetning av steppejegere og jordbrukskulturer.[9]

Opprinnelse rediger

 
Kopi av forhistorisk keramikkvase, tilknyttet klokkebegerkulturen, gjort av svart leire mellom 1970 and 1470 f.Kr. (bronsealderen) og funnet i Spania i 1894 som en del av gravoffer.

Det har blitt framlagt mange teorier om klokkebegerkulturens opprinnelse.[10] Den tradisjonelle oppfatningen har vært at klokkebegerkulturen har oppstått på Den iberiske halvøy og så spredt seg over store deler av Europa. De eldste eksempler av heldekkende dekor har så langt blitt avdekket i nordlige Portugal.[11] Forskerne Lanting & Van der Waals har fremmet en kronologi for klokkebegerkulturens utvikling fra en fortid i båndtrykkformer og traktbegerkulturen.[12] Imidlertid har et nyere oversyn av alle tilgjengelige kilder fra sørlige Tyskland konkludert med at klokkebegerkulturen var en ny og uavhengig kultur i området som var samtidig med båndtrykk- og traktbegerkulturen.[13]

Det har vært spekulert om klokkebegerkulturen kan være en kandidat for tidlig indoeuropeisk kultur, kanskje til og med førkeltisk[14] eller føritalisk kultur. Kurgan-hypotesen som opprinnelig ble fremmet av Marija Gimbutas har utledet at klokkebegerkulturen kom fra de øst-sentrale kulturene som ble «kurganisert» ved fiendtlig angrep fra stammer fra steppene i øst. Hennes generelle forslag har blitt støttet, om enn med modifikasjoner, av arkeologene J.P. Mallory[15] og David Anthony.[16] Hverken Mallory eller Anthony har foreslått en storstilt folkevandring. Britisk og amerikansk arkeologi har siden 1960-tallet vært generelt skeptisk til forhistoriske folkevandringer generelt.

Fortolkning rediger

Gitt den uvanlige form og struktur på keramikk fra klokkebegerkulturen, og dens plutselig opptreden i den arkeologiske nedtegnelser, sammen med en karakteristisk gruppe av andre gjenstander, beskrevet som «klokkebegerpakken», er den tradisjonelle forklaringen for klokkebegerkulturen at det var en spredning av en gruppe av folk over hele vestlige Europa.

Folkevandring kontra kulturtilpassing rediger

Ettersom distribusjonen av klokkebegerkulturen var høyest i områder langs transportrutene, inkludert vadesteder, elvedaler og fjellpass, har det vært foreslått at klokkebegerkulturens «folk» var opprinnelig bronsehandlere som til sist bosatte seg innenfor lokale neolittiske eller tidlige kobberalderkulturer og således skapte lokale stilarter. Nær analyse av bronseredskaper assosiert med klokkebegerkulturen har antydet en tidlig iberisk kilde for kobber, fulgt deretter av malm fra sentrale Europa og sørlige Tyskland (Böhmen).

Det er mulig at klokkebegerkulturen ikke eksisterte som et «folk» og at de keramikktypene og andre gjenstander som er funnet over hele Europa på denne tiden som er tilskrevet klokkebegerkulturen er indikasjoner på utviklingen av en særlig evne og dyktighet i framstilling og produksjon. Denne nye kunnskapen kan ha kommet som enhver kombinasjon av folkevandringer og kulturell kontakt. Et eksempel som kan ha vært en del av prestisjekult er knyttet til produksjonen og fortæringen av øl, eller handelsforbindelser av slike som demonstrert av funnet langs sjøvegene ved den europeiske atlanterhavskysten. Palynologiske studier av pollenanalyser som er gjort, knyttet til spredningen klokkebegerkeramikk, har unektelig antydet økende produksjon av bygg som igjen knyttes til ølbrygging.

En teori om kulturell kontant som framhevet folkevandringer eller «invasjoner» ble presentert av Colin Burgess og Steve Shennan på midten av 1970-tallet og det er i dag vanlig å se på klokkebegerkulturen som en «pakke» av kunnskap (inkludert religiøse trosforestillinger og kobber-, bronse- og gullarbeider) og gjenstander (inkludert dolker av kobber, knapper med v-perforeringer og håndleddsbeskyttere i stein) adoptert og tilpasses av stedegne folk i Europa i varierende grad.

Undersøkelser i sørlige Frankrike mot middelhavskysten har nylig stilt spørsmål ved fenomenets vesen. Istedenfor å bli beskrevet som en mote eller en ganske enkel spredning av objekter og deres bruk har en undersøkelse av over 300 steder vist at menneskegrupper faktisk forflyttet seg i prosess som involverte utforskninger, kontakter, bosetning, spredninger, og kulturinnlæring/tilpasning. En del elementer viste påvirkning fra nord og øst, og andre elementer avslørte at sørøstlige Frankrike var en betydningsfull korsveg for vitige kommunikasjonsruter og utveksling for spredning nordover. En særskilt piggtrådelement i kreamikkdekorasjonen er antatt å ha forflyttet seg først gjennom sentrale Italia. Bevegelsesmønstrene var mangfoldige og kompliserte, og gikk langs atlanterhavskysten og den nordlige middelhavskysten, og tidvis også i innlandet. Portugals framtredende rolle i regionen og kvaliteten på keramikken over hele Europa er blitt fremmet som argumenter for en ny fortolkning som motsier en ideologisk dimensjon, men en tallrik utveksling av kunnskap, gjenstander og befolkninger som bosatte seg og tilpasset seg lokale kulturer.[17]

En nyere isotopanalyse av strontium i 86 mennesker fra klokkebegergraver i Bayern har antydet at mellom 18-25 prosent av alle graver besto av mennesker som kom fra betydelig distanse utenfor området de var gravlagt i. Dette var også tilfelle med barn så vel som voksne, noe som indikerer en betydelig folkevandringsbølge. Gitt likhetene med lesning av mennesker som levde på løss jord, den generelle retningen av lokal bevegelse i henhold til Price et al., er fra nordøst til sørvest.[18]

Fysisk antropologi rediger

Historiske studier av kranier har antydet at folk fra klokkebegerkulturen synes å ha vært av en annen fysisk type enn de tidligere befolkningene i de samme geografiske områdene. De er blitt beskrevet som høye, tyngre beinstruktur og kortskallet. De tidligere studiene av dette folket som var basert på skjelettlevninger var studier av kranier. Dette tilsynelatende beviset på folkevandring var på linje med arkeologiske oppdagelser som knyttet klokkebegerkulturen til nye jordbruksteknikker, gravskikker, kunnskap i kopperarbeid, og andre kulturelle nyvinninger.

Imidlertid har slike bevis fra skjelettlevninger blitt løftet bort av en ny retning innenfor arkeologien som utviklet seg fra 1960-tallet som la trykk på kulturell kontinuitet. Forskere som var imot folkevandringsteorien har enten lagt liten vekt på skjelettbevis eller argumentert for at forskjellene kan bli forklart av forskjeller i miljø og kultur. Margaret Cox og Simon Mays har oppsummert posisjonen: «Selv det kan vanskelig bli sagt at data fra kraniumundersøkelser har gitt et utvetydig svar på problemet med folket fra klokkebegerkulturen vil balansen av bevisene til dags dato synes å gå i favør av en hypotese om folkevandring.»[19]

Ikkemetrisk forskning på folket fra klokkebegerkulturen i Britannia har også forsiktig pekt i retning av folkevandring.[10] Påfølgende studier, som en for Den pannoniske slette, som ligger mellom elvene Donau og Sava,[20] og en ikkemetrisk analyse av skjeletter i sør-sentrale Tyskland,[21] har også identifisert markante typologiske forskjeller med den før-klokkebegerbefolkningen.

Omfang og innvirkning rediger

Klokkebegerbefolkningen benyttet seg av fordelene som transport langs sjøen og elvene ga for å skape en kulturell spredning fra Irland til Den pannoniske slette og sør langs atlanterhavskysten og fulgte Rhônedalen fram til Portugal, Nord-Afrika og Sicilia, og faktisk trengte seg inn i nordlige og sentrale Italia.[22] De levninger som har blitt funnet i hva som i dag er Portugal, Spania, Frankrike (ikke inkludert de sentrale fjellparti) med en utvidelse langs øvre Donau og inn i Wienbekkenet (Østerrike), Ungarn og Tsjekkia, med utposter i Middelhavet på Sardinia og Sicilia; det er dog mindre sikre bevis for direkte inntog i øst. Keramikk tilsvarende typer fra klokkebegerkulturen forble lengst i bruk på De britiske øyer, og sen-klokkebegerkulturer i andre områder er klassifisert som tidlig bronsealder. Den nye internasjonale handelsrutene som ble åpnet av klokkebegerfolket var der etter dem og kulturen ble videreført av et antall bronsealderkulturer, blant dem Úněticekulturen i sentrale Europa, ca 2300 f.Kr. og av nordisk bronsealder, en kultur i Skandinavia og nordligste Tyskland og Polen, ca 1800 f.Kr.

Det er funnet klokkebegerkeramikk og de karakteristiske pilespissene ett sted i Norge; på Slettabø ved Ogna, Hå kommune, Rogaland.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Bradley, Richard: The prehistory of Britain and Ireland, Cambridge University Press, 2007, ISBN 0521848113. Side 144.
  2. ^ Peregrine, P.N. & Ember, M.: The Encyclopedia of Prehistory (2001), s. 24.
  3. ^ Sherratt A. G. (1987): «Cups That Cheered: The Introduction of Alcohol to Prehistoric Europe», i Waldren W., Kennard R. C., (red.): Bell Beakers of the Western Mediterranean (BAR Int. Series 287), Oxford., 81-114.
  4. ^ Doce, E. G.: Sobre la función y el significado de la cerámica campaniforme a la luz de los análisis de contenidos (PDF), rikt illustrert og med kort engelsk sammendrag: «Function and significance of Bell Beaker pottery according to data from residue analyses», Trabajos de Prehistoria, vol. 63, no 1, Enero-Junio 2006, ss. 69-84, ISSN: 0082-5638
  5. ^ Engelsk «All Over Ornamented (AOO)»
  6. ^ Engelsk «Protruding Foot Beaker (PFB)»
  7. ^ Darvill, T.: The Concise Oxford Dictionary of Archaeology (Oxford University Press 2002), s. 342. ISBN 019-211649-5; se også Answers.com: «protruding foot beaker»
  8. ^ Baldia, M.O.: The Bell Beaker Interaction Sphere Arkivert 10. februar 2010 hos Wayback Machine. (2009)
  9. ^ Anthony, D.W. (2007): The Horse, The Wheel and Language, s. 351-353.
  10. ^ a b Bartels, Natasha Grace: A Test of Non-metrical Analysis as Applied to the «Beaker Problem» (PDF) - University of Albeda, Department of Anthropology, 1998
  11. ^ Nicolis, F. (2001): Bell Beakers Today: pottery, people, culture, symbols in prehistoric Europe (2 bind). Torento: Servizio Beni Culturali Ufficio Beni Archeologici.
  12. ^ Lanting, J.N. & J.D. van der Waals, (1976): «Beaker culture relations in the Lower Rhine Basin» i Lanting et al. (red.): Glockenbechersimposion Oberried (Bussum-Haarlem: Uniehoek n.v. 1974).
  13. ^ Heyd, V. (1998): Bell Beaker Culture in Southern Germany. State of research for a regional province along the Danube (PDF)
  14. ^ Almagro-Gorbea M.(2001): «La lengua de los Celtas y otros pueblos indoeuropeos de la península ibérica» i: Almagro-Gorbea, M., Mariné, M. and Álvarez-Sanchís, J.R. (red): Celtas y Vettones, Ávila: Diputación Provincial de Ávila, s. 95.
  15. ^ Mallory, J. P. (1991): In Search of the Indo-Europeans: Language, Archaeology, and Myth. Thames & Hudson
  16. ^ Anthony, David W. (2007): The Horse, the Wheel, and Language: How Bronze-Age Riders from the Eurasian Steppes Shaped the Modern World. Princeton University Press
  17. ^ Lemercier, Olivier (2004): «Historical model of settling and spread of Bell Beakers Culture in the mediterranean France», UB- Préhistoire Le site de Préhistoire de l'Université de Bourgogne
  18. ^ Price, T. Douglas; Grupe, Gisela & Schröter, Peter: «Migration in the Bell Beaker period of Central Europe» (krever abonnement)
  19. ^ Cox, Margaret & Mays, Simon (2000): Human Osteology in Archaeology and Forensic Science, s. 281-283.
  20. ^ Zoffmann, Zsuzsanna K. (2000): Anthropological sketch of the prehistoric population of the Carpathian Basin Arkivert 8. mars 2016 hos Wayback Machine. (PDF), Acta Biol Szeged 44(1-4):75-79.
  21. ^ Gallagher, A. Gunther, M.M. & Bruchhaus, H. (3. mars 2009): «Population continuity, demic diffusion and Neolithic origins in central-southern Germany: The evidence from body proportions» i: Homo: internationale Zeitschrift für die vergleichende Forschung am Menschen.
  22. ^ Cunliffe, Barry (1994): The Oxford Illustrated Prehistory of Europe, Oxford University Press, s. 250-254.

Litteratur rediger

  • Bradley, R. (2007): The Prehistory of Britain and Ireland. Cambridge: Cambridge University Press
  • Case, H. (1993): «Beakers: Deconstruction and After», Proceedings of the Prehistoric Society 59, 241-268
  • Case, H. (2001): «The Beaker Culture in Britain and Ireland: Groups, European Contacts and Chronology». I Nicolis, F. (red.): Bell Beakers Today: pottery people, culture, symbols in prehistoric Europe (two volumes). Torento: Servizio Beni Culturali Ufficio Beni Archeologici, pp361–377
  • Charles, J.A. (1975): «Where is all the Tin?» Antiquity 49, 19-25
  • Darvill, T.: Oxford Concise Dictionary of Archaeology, 2002, Oxford University Press, ISBN 019-211649-5.
  • Harrison, Richard J. (1980): The Beaker Folk, Thames and Hudson
  • Needham, S. (1996): «Chronology and Periodisation in the British Bronze Age», Acta Archaeologica 67, 121-140.
  • Needham, S. (2005): «Transforming Beaker Culture in North-West Europe: processes of fusion and fission», Proceedings of the Prehistoric Society 71, 171-217
  • Northover, J.P. (1999): «The Earliest Metalworking in South Britain». I Hauptmann, A., Pernicka, E., Rehren, T. & Yalçin, Ü. (red.): The Beginnings of Metallurgy. Bochum: Dt. Bergbau-Museum, ss. 211–225
  • Northover, J.P.N., O’Brien, W. and Stos, S. (2001): «Lead Isotopes and Metal Circulation in Beaker/Early Bronze Age Ireland», Journal of Irish Archaeology 10, 25-47
  • O’Brien, W. (2004): Ross Island: mining, metal and society in early Ireland. Galway: National University of Ireland.
  • O’Flaherty, R. (2007): «A Weapon of Choice: experiments with a replica Irish early Bronze Age Halberd», Antiquity 81, 425-434
  • O'Kelly, M.J. (1982) Newgrange: Archaeology, Art and Legend. London: Thames & Hudson
  • Mallory, *J. P. (1997): «Beaker Culture», Encyclopedia of Indo-European Culture, Fitzroy Dearborn.
  • Schuhmacher, T.X. (2002): «Some Remarks on the Origin and Chronology of Halberds in Europe», Oxford Journal of Archaeology 21(3), 263-288

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Klokkebegerkulturen&oldid=23689050»