Wikipedia

Apeørn

art av haukefugler

Apeørn (Pithecophaga jefferyi) er en stor rovfugl i haukefamilien (Accipitridae) og eneste art i slekten Pithecophaga, som inngår i underfamilien av slangeørner (Circaetinae). Arten er monotypisk og endemisk til øyene Luzon, Samar, Leyte og Mindanao i Filippinene.

Apeørn
Nomenklatur
Pithecophaga jefferyi
Ogilvie-Grant, 1896
Populærnavn
apeørn,[1][2]
filippinerørn,
filippinsk ørn,
filippinsk apeørn
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenHaukefugler
FamilieHaukefamilien
UnderfamilieSlangeørner
SlektPithecophaga
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
CR - Kritisk truetUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
CR - Kritisk truet

CR — Kritisk truet[3]

Økologi
Habitat: fjell med sammenhengende tropisk- og tropisk lauvfellende skog med store trekroner
Utbredelse: Filippinene (endemisk)
Utbredelsen er markert mørk

Apeørn ble i 1995 erklært som Filippinenes nasjonalfugl.[4][5] Den er ifølge BirdLife International kritisk truet av utryddelse.[6][3] Apeørn er også oppført på CITES liste I, som omhandler verdens mest truede arter.[6][3] Den er dessuten oppført i Evolutionarily Distinct and Globally Endangered (EDGE) register over verdens mest truede dyr.[7] Per januar 2023 regnes apeøren som verdens 14. mest truede fugleart.[8] Den globale bestanden av apeørn ble i 2003 estimert til omkring 600 (250–750) individer.[5] I en preprintet (altså enda upublisert) artikkel fra 2022 estimerer en gruppe forskere at antallet hekkende fugler ligger rundt 318 (258–362) par.[9] Den største trusselen er flatehogst og generell avskoging.[5]

Etymologi rediger

 
Apeørna er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse

Arten ble først oppdaget av den britiske forskeren John Whitehead i 1896.[10] Det vitenskapelige navnet, Pithecophaga jefferyi, er til ære for hans far, Jeffery Ludlam Barton Whitehead (1831-1915). Til å begynne med fikk arten populærnavnet «ape-eterørn» (Monkey-eating Eagle), basert på lokale uttalelser om at den ernærte seg eksklusivt på aper. Dette gjenspeilser seg også i det vitenskapelige slektsnavnet, Pithecophaga, som er satt sammen av greske ordene pithecus (ape) og phagus (eter av), altså «apeeter».[11] Senere studier av arten avslørte imidlertid raskt at aper ikke utgjorde primærføden for denne rovfuglen, som jakter på det meste. Oppdagelsen førte til at det offisielle populærnavnet ble byttet til «filippinerørn» (Philippine Eagle), som proklamert av daværende president Ferdinand Marcos den 8. mai 1978.[12] I Norge er imidlertid det offisielle populærnavnet «apeørn».[13]

Taksonomi rediger

Plasseringen blant de nærmeste slektningene har vært usikker. En studie av skjelettet i 1919 antydet at den nærmeste slektningen var harpyørn.[14] Arten ble derfor inkludert i underfamilien Harpiinae, frem til ei DNA-analyse i 2005 avdekket at den slett ikke tilhørte denne gruppen, men i stedet fant at de nærmeste slektningene er slangeørner. Senere har arten derfor blitt plassert i underfamilien Circaetinae.[15] Lerner & Mindell (2005) hevder dessuten at Pithecophaga kan være søstergruppen til Circaetus (egentlige slangeørner).[15]

Biologi rediger

Apeørn regnes i dag som den største av alle nålevende ørner, hva kroppslengde og bæreflate for vingene angår. Bare kjempehavørn (Haliaeetus pelagicus) og harpyørnen (Harpia harpyja) blir tyngre.[16] Apeørn måler cirka 86–102 cm og veier typisk 4 700–8 000 g, avhengig av kjønn. Hunnen blir cirka 10 % større enn hannen. Vingespennet utgjør cirka 184–220 cm og vingene har stor bæreflate.[16] Enkeltindivider kan bli større (fullvoksne hunner måler typisk opp mot 105 cm og mer, mens snittvekten ligger rundt 6 000 g),[17] men denne fuglen er nå så sjelden at dette ikke lenger faller inn under normalen lenger.[5]

Arten har spesielt lange nakkefjær. Også hodefjæra er lenger enn normalt, og kan reises. Hodet, krona, nakken og strupen er beige med mørkebrune striper, kinnene beige. Øynene er gråblå. Arten har et særlig høyt og smalt nebb med et 90 graders knekk ytterst. Ytterdelen av nebbet er mørk koksgrått; nebbets farge går over i lysegrått nær vokshuden ved nebbroten. Bak pusteåpningene og bakover til rundt øynene har arten mørk gråbrun og læraktig hud, noe som gir arten et spesielt morskt uttrykk. Fjærdrakten har ellers mørkebrune fjær med kremhvite og beige kanter på oversiden, mens undersiden er kremhvit til hvit, men innslag av rødbrune striper på halssidene og de fjærkledde «buksene» som dekker det meste av beina. Føttene og tærne er kraftige og dekket av blekgul skjellhud. Tærne har sorte, dolkelignende og meget kraftige klør. Det er lite som skiller kjønnene, men hunnen blir trolig størst. Ungfuglenes fjærdrakt er en litt blassere versjon av foreldrenes.[5]

Arten lever utelukkende på Filippinene og i all hovedsak på øya Mindanao. Den totale populasjonen ble anslått til omkring 90–250 hekkende par i 2003, hvorav 82–233 ble estimert å holde til på Mindanao. For de andre øyene var antallene ubetydelig; Luzon (et fåtall fugler), Samar (kanskje seks par) og Leyte (trolig kun to par).[18]

Arten trives i sammenhengende tropisk regnskog og tropisk lauvfellende skog, gjerne dominert av trær i familien Dipterocarpaceae og annen høyvokst skog med store trekroner. Den opptrer normalt opp til 2 000 moh, men den har blitt observert opp til mer enn 3 200 moh. Den opptrer sjelden i fragmentert skog,[5] og hvert hekkepar trenger gjerne et område på mer enn 100 kvadratkilometer.

Apeørn fanger og eter mest skjermflygere i slekten Cynocephalus (filippinerskjermflyger, kolugo eller kaguang) og palmesivetter (Paradoxurus), mer sjelden også apekatter. På Mindanao utgjør skjermflygere cirka 90 % av dietten, men på Luzon er skjermflygere fraværende. I tillegg jakter den på en rekke andre arter når anledningen byr seg, blant annet slanger, varaner, flygeekorn, rotter og andre fugler. Jakten foregår gjerne fra ei grein høyt oppe i trekronene. Par kan jakte sammen.[5]

Apeørner er monogame standfugler som hekker i solitære par som forsvarer et revir. Hekkingen begynner i september og hunnen legger i oktober–desember. Redet er meget stort, og bygges høyt oppe i trekronene, cirka 30 meter over bakken eller høyere. Redet bygges av hunnfuglen og hannfuglen i fellesskap. Det er gjerne plassert på en epifytisk bregne. Hunnen legger alltid kun ett egg. Inkubasjonstiden er 58–64 dager. Begge foreldrene ruger, men hunnen er mest aktiv. Avkommet har hvit dun. Apeørn og harpyørn (Harpia harpyja) er de to artene som har det lengste mellomstadiet i utviklingen av fjærdrakten. Det tar hele 23–24 uker (altså 161–168 dager) før apeørnungen har fått full fjærdrakt, og foreldrene tar seg av ungen i opptil 20 måneder. Mens ungen vokser opp er det hannen som jakter og bringer maten til redet, mens hunnen parterer hannens bytte og gir ungen maten. Paret hekker ikke oftere enn hvert andre, år når ungen overlever. I fangenskap har apeørn overlevd i opp til 42 år. Den antas å være blant de lengstlevende ørnene.[5]

Inndeling rediger

Inndelingen av haukefamilien følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017),[19] med unntak av underfamilien Aquilinae. Den følger den nye revisjonen til Lerner et al. (2017).[20] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][2] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  3. ^ a b c BirdLife International. 2018. Pithecophaga jefferyi (amended version of 2017 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22696012A129595746. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22696012A129595746.en. Accessed on 14 January 2023.
  4. ^ Kennedy, R. S., Gonzales, P. C.; Dickinson, E. C.; Miranda, H. C., Jr. and Fisher, T. H. (2000). A Guide to the Birds of the Philippines. Oxford University Press, New York. ISBN 0-19-854669-6
  5. ^ a b c d e f g h Clark, W.S., Sharpe, C.J., Boesman, P. & Marks, J.S. (2018). Philippine Eagle (Pithecophaga jefferyi). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53152 on 28 May 2018).
  6. ^ a b BirdLife International. 2017. Pithecophaga jefferyi (amended version of assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22696012A118861385. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22696012A118861385.en. Downloaded on 28 May 2018.
  7. ^ Panopio, J. K., 2017. ZSL EDGE of existence Survival Blueprint for the Philippine Eagle, Pithecophaga jefferyi. https://www.edgeofexistence.org/wp-content/uploads/2017/06/Survival_Blueprint_Pithecophaga_jefferyi.pdf
  8. ^ EDGE of Existence: Top 100 EDGE birds. The Zoological Society of London, 2023 https://www.edgeofexistence.org/species/species-category/birds/ Besøkt 2023-01-14
  9. ^ Sutton, L. J., Ibañez, J. C., Salvador, D. I., Taraya, R. L., Opiso, G. S., Senarillos, T. L. P., & McClure, C. J. (2022). Priority conservation areas and a global population estimate for the Critically Endangered Philippine Eagle derived from modelled range metrics using remote sensing habitat characteristics. bioRxiv, 2021-11. doi: https://doi.org/10.1101/2021.11.29.470363
  10. ^ Rare Birds Yearbook 2009. England: MagDig Media Lmtd. 2008. pp. 126–127. ISBN 978-0-9552607-5-9.
  11. ^ Doctolero, Heidi; Pilar Saldajeno; Mary Ann Leones (April 29, 2007). Philippine biodiversity, a world's showcase. Manila Times. Arkivert 2008-10-20. https://web.archive.org/web/20081020150914/http://www.manilatimes.net/national/2007/apr/29/yehey/weekend/20070429week2.html
  12. ^ Proclamation No. 1732, s. 1978: DECLARING THE SO-CALLED «MONKEY EATING EAGLE» AS THE PHILIPPINE EAGLE. Proclamation of May 8, 1978. https://www.officialgazette.gov.ph/1978/05/08/proclamation-no-1732-s-1978/ Arkivert 23. mars 2023 hos Wayback Machine. Besøkt 2023-01-14
  13. ^ Apeørn Pithecophaga jefferyi. Artsdatabanken, besøkt 2023-01-15 https://artsdatabanken.no/ScientificName/Pithecophaga%20jefferyi/175207
  14. ^ Shufeldt, RW (1919). Osteological and other notes on the monkey-eating eagle of the Philippines, Pithecophaga jefferyi Grant. Philippine Journal of Science. 15: 31–58.
  15. ^ a b Lerner, H.R.L. & Mindell, D.P. (2005) Phylogeny of eagles, Old World vultures, and other Accipitridae based on nuclear and mitochondrial DNA. Mol. Phyl. & Evol. 37(2): 327–346. https://doi.org/10.1016/j.ympev.2005.04.010
  16. ^ a b Ferguson-Lees, J.; Christie, D. (2001). Raptors of the World. London: Christopher Helm. pp. 717–19. ISBN 0-7136-8026-1
  17. ^ Anita Gamauf, Monika Preleuthner, Hans Winkler, Philippine Birds of Prey: Interrelations among Habitat, Morphology, and Behavior, The Auk, Volume 115, Issue 3, 1 July 1998, Pages 713–726, https://doi.org/10.2307/4089419
  18. ^ Bueser, G.L.L., Bueser, K.G., Afan, D.S., Salvador, D.I., Grier, J.W., Kennedy, R.S. & Miranda, H.C. Jr. (2003) Distribution and nesting density of the Philippine Eagle Pithecophaga jefferyi on Mindanao Island, Philippines: what do we know after 100 years? Ibis 145(1): 130-135.
  19. ^ Boyd III, John H. (14. januar 2017). «Taxonomy in Flux: Version 3.02». Besøkt 8. juni 2017. 
  20. ^ Lerner, Heather et al. (2017) Phylogeny and new taxonomy of the Booted Eagles (Accipitriformes: Aquilinae). Zootaxa, [S.l.], v. 4216, n. 4, p. 301–320, jan. 2017. ISSN 1175-5334. doi:https://dx.doi.org/10.11646/zootaxa.4216.4.1. Date accessed: 06 june 2017.

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Apeørn&oldid=24176100»