Wikipedia

Aldrovanda vesiculosa

Aldrovanda vesiculosa er en kjøttetende plante i soldoggfamilien. Den flyter i ferskvann og fanger små vannlevende dyr i feller som klapper sammen om byttet. Arten er utbredt i fire verdensdeler, men er likevel svært sjelden og i sterk tilbakegang.

Aldrovanda vesiculosa
Nomenklatur
Aldrovanda vesiculosa
L.
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
OrdenCaryophyllales
Familiesoldoggfamilien
SlektAldrovanda
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: ferskvann
Utbredelse:
Blad med felle
Frø som spirer

Beskrivelse rediger

Den er en flerårig urt som mangler røtter og flyter rett under vannoverflaten i stillestående vann. Planten består av en 6–15 cm lang stengel, som vokser i en ende og dør i den andre. Bladene sitter 6–9 sammen i en krans som er 1–2 cm i diameter. På enden av hvert blad er det en felle som klapper sammen om et byttedyr berører den, ganske likt den landlevende slektningen venusfluefanger. Blomstene sitter enkeltvis på korte skudd som stikker opp over vannoverflaten. De tvekjønnede blomstene har fem begerblad, fem hvite kronblad, fem pollenbærere og fem grifler. Frukten er en kapsel med 5–8 frø.[2]

Planter i tempererte strøk overlever vinteren ved å danne overvintringsskudd, turioner, som synker til bunns mens hovedplanten dør. I Mellom-Europa dannes turionene i september, men i den nordlige innsjøen Ladoga dannes de allerede i midten av august. Modning av turionene krever lav temperatur (8–10°C), mindre lys og kanskje også kortere dager. Humussyrer i vannet er viktige for optimal utvikling. Næring i form av karbohydrater overføres fra hovedplanten til turionene. Om høsten løsner turionene fra planten og synker ned i bunnsedimentene der de overlever vinteren i det relativt varme bunnvannet. Når vannet blir varmere i april–mai, stiger turionene til overflaten og danner nye planter.[3]

Økologi og utbredelse rediger

Aldrovanda vesiculosa er konkurransesvak og har strenge krav til voksestedet. Vannet må inneholde mye CO2 i fri form, og det må ha et middels innhold av humussyrer. Bunnen bør ha et lag med rester av døde og delvis nedbrutte planter, som starr og takrør. Vannoverflaten må være fri for flytende og neddykkede planter og planterester, men litt takrør, dunkjevle og starr er gunstig. Planten krever full sol, og vannet må være ganske klart. Overflatevannet må være varmt, minst 16 °C, helst 23–26 °C. Voksestedene er grunne, 10–60 cm, og det må være mye dyreplankton, som plantene kan fange. Vannet bør være mesotroft, altså ha et middels innhold av næringsstoffer. Vannivået bør være stabilt så plantene ikke flyter bort, eller tørker ut.[4]

Aldrovanda vesiculosa har en vid utbredelse i Europa, Asia, Afrika og Australia, men voksestedene er svært spredte. De europeiske plantene blomster svært sjelden, og selv om blomstring er vanligere i tropene, er vegetativ formering det viktigste i hele utbredelsesområdet. Spredning skjer hovedsakelig ved at vannfugler drar med seg stengler og turioner fra et voksested til et annet.[1]

Planten er i sterk tilbakegang på grunn av forsuring, eutrofiering og andre menneskelige inngrep. Den regnes som utdødd i Østerrike, Slovakia, Tsjekkia, Frankrike, Tyskland, Italia, Bangladesh, India, Japan, Usbekistan og Øst-Timor. Arten har nå bare 50 bekreftede voksesteder i hele verden; to tredjedeler av dem er i Polen og Ukraina, mens de andre 18 er fordelt på fire verdensdeler. Arten står oppført som sterkt truet i IUCNs rødliste og som strengt beskyttet planteart i Bernkonvensjonens appendiks I.[1]

Fossiler rediger

Aldrovanda vesiculosa er den eneste nålevende arten i slekta Aldrovanda, men mange fossile arter er kjent. Fossilene består av pollen og frø. Stengler, blad og feller inneholder for lite tørrstoff til å bevares. Man mente tidligere at Palaeoaldrovanda splendens fra slutten av kritt var en tidlig representant for denne utviklingslinjen.[5] En ny vurdering av dette fossilet viser at det ikke er noe slektskap, og at fossilet mest sannsynlig er et insektegg.[6]

Mulig pollen fra Aldrovanda er kjent fra paleocen, og i eocen var det flere arter. Mange arter er kjent fra europeiske funnsteder datert til oligocen, miocen og pliocen. I pleistocen skjedde det i Øst-Europa en oppsplitting i flere arter på grunn av at plantene overlevde istidene i ulike refugier. Blant disse artene er A. borysthenica og A. dokturovskyi.[5] Aldrovanda vesiculosa er en ung art, som først er kjent fra og med forrige mellomistid, eem.[7]

Referanser rediger

  1. ^ a b c A. Cross og L. Adamec (2020). «Aldrovanda vesiculosa». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T162346A83998419. doi:10.2305/IUCN.UK.2020-1.RLTS.T162346A83998419.en. 
  2. ^ « Aldrovanda vesiculosa». Flora of China. Besøkt 16. oktober 2017. 
  3. ^ L. Adamec (1999). «Turion overwintering of aquatic carnivorous plants». Carnivorous Plant Newsletter. 28 (1): 19–24. ISSN 0190-9215. 
  4. ^ L. Adamec (1995). «Ecological requirements and recent European distribution of the aquatic carnivorous plant Aldrovanda vesiculosa L. – A review». Folia Geobotanica & Phytotaxonomica. 30 (1): 53–61. ISSN 0015-5551. JSTOR 4181319. 
  5. ^ a b J.-D. Degreef (1997). «Fossil Aldrovanda». Carnivorous Plant Newsletter. 26 (3): 93–97. ISSN 0190-9215. 
  6. ^ Z. Heřmanová og J. Kvaček (2010). «Late Cretaceous Palaeoaldrovanda, not seeds of a carnivorous plant, but eggs of an insect». Journal of the National Museum (Prague), Natural History Series. 179 (9): 105–118. ISSN 1802-6850. 
  7. ^ F.Y. Velichkevich, K. Mamakowa og L. Stuchlik (2005). «Revision of some plant macrofossil collections from the Eemian interglacial deposits of central and western Poland». Acta Palaeobotanica. 45 (1): 107–115. ISSN 2082-0259. Arkivert fra originalen 18. oktober 2017. Besøkt 17. oktober 2017. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aldrovanda_vesiculosa&oldid=23054815»