Wikipedia

Aasta Hansteen

norsk maler, forfatter og forkjemper for kvinnesaken

Aasta Hansteen (født 10. desember 1824 i Kristiania, død 13. april 1908 samme sted) var en norsk maler, forfatter og forkjemper for kvinnesaken, datter av Christopher Hansteen som var professor i astronomi og anvendt matematikk ved universitetet i Oslo. Fra 8-årsalderen bodde hun sammen med sine foreldre og søsken på observatoriet i Oslo.

Aasta Hansteen
Født10. des. 1824[1][2][3]Rediger på Wikidata
Christiania
Død13. apr. 1908[1][2][3]Rediger på Wikidata (83 år)
Christiania
BeskjeftigelseKunstmaler, skribent, kvinnesaksforkjemper Rediger på Wikidata
FarChristopher Hansteen
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening
Aasta Hansteen på Commons
Aasta Hansteen.
Aasta Hansteen portrettert av Oda Krohg. Maleriet tilhører Oslo museum.
«Kvinne med rose i håret», malt av Aasta Hansteen.

Norges første profesjonelle kvinnelige maler

rediger

Aasta Hansteen var blant de første kvinner i Norge som utdannet seg til billedkunstner, og den første kvinne i landet som livnærte seg som profesjonell maler, ett av de få yrkene som var akseptert for kvinner. Aasta viste anlegg og interesse for tegning og maling fra barndommen av.

Fra 1843 var hun blant de få privatelevene Johan Gørbitz underviste. Han var selv en etterspurt portrettmaler og hadde slått seg ned i Christiania i 1836.[4] Under hans veiledning malte Hansteen i 1844 sitt første maleri - av seg selv med pensel i hånd. I 1845 var hun elev av Jørgen Roed i København. Deretter var hun hjemme i Christiania og malte blant annet genrebilder av barn, utstilt i både hjembyen og i København. Sommeren 1849 reiste hun til Düsseldorf, hvor hun var i tre år og lærte fin penselføring. Senere kom hun til Paris, og var i 1855 eneste norske kvinne representert på verdensutstillingen der.[5]

Hansteen flyttet hjem igjen og ble en etterspurt portrettmaler. Ett portrett hun malte av sin far, ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Men i 1860- og 70-årene kom interesser som målsak og kvinnesak i forgrunnen, og hun malte lite. Interessen for landsmål førte til at hun endret sitt døpenavn Asta til den norrøne formen Aasta.[6] Hun var den første kvinnen i Norge som skrev på landsmål, i en liten anonym utgivelse som het Skrift og umskrift i landsmaalet.[7] Ivar Aasens arbeid hadde gjort stort inntrykk på henne, og som opprørsk embetsmannsdatter så hun landsmål som et opprør mot «spissborgerligheten».[8]

I 1875 gikk hun i bresjen for en konkret sak, da den svenske baronessen Jaquette Liljencrantz (1845–1920) ankom Christiania. Den norske medisinstudenten Anton Gjerding hadde gjort Liljencrantz gravid noen år tidligere, men stukket av, og latt baronessen føde og etterlate barnet i utlandet, der det også døde. Gjerding avviste baronessens forsøk på kontakt, og hun forlangte da oppreisning i form av et proforma bryllup eller økonomisk erstatning. Om Gjerding nektet, ville hun ha ham utvist fra universitetet i Christiania. Aasta Hansteen engasjerte seg i saken, men Liljencrantz fikk ikke igjennom at Gjerding ble utvist. Imidlertid hadde det stor personlig betydning for henne at hun fikk støtte fra folk som Ivar Aasen, Bjørnstjerne Bjørnson og Søren Jaabæk.[9]

Hansteen ble fra 1876 Norges første kvinnelige foredragsholder, med sine skandinaviske turneer hvor hun talte kvinnefrigjøringens sak. I 1878 utga hun boken Kvinden, skabt i Guds Billede på eget forlag. På talerstolen vakte hun oppsikt ved å kalle menn «tykkhudede okser», «boaslanger» og «sanne skorpioner». Hun skal ha opplevd å få kastet råtne epler og egg på seg; hun ble pepet ut, mens avisene delvis forvrengte synspunktene hennes som ble omtalt som blasfemiske og upassende.[10] For avistegnerne var hun et yndet objekt å karikere.[11]

Hun skrev til Henrik Ibsen at hun hadde håpet å velte steinen fra den graven der kvinnen som menneske og ånd var gravlagt, men at hun nok hadde forløftet seg, for steinen så ut til å ligge støtt som et fjell.[12] Våren 1880 flyttet hun i stedet til USA med sin pleiedatter Theodora Mathilde Nielsen. I en artikkel i Verdens Gang 15. juni beskrev hun «en usigelig følelse av befrielse» da de seilte ut fra Christiania. Hansteen bodde i USA i 9 år, først i Boston og senere i Chicago.[13]

I 1889 flyttet hun tilbake til Norge, og malte ikke etter det.[14]

Forfatter og nynorskforkjemper

rediger

Fra 1870-årene viet hun seg helt til kampen for kvinners sosiale rettigheter med innlegg i aviser, tidsskrifter og brosjyrer, og i foredrag. Tilbake i Norge i 1889 var hun aktiv i Norsk Kvindesagsforening og med innlegg i bladet Nylænde. Hun møtte nå større forståelse for sitt syn og skrev i årenes løp atskillig om politikk, religion og litteratur. Ibsen brukte Hansteen som modell for «Lona Hessel» i Samfundets støtter, og Gunnar Heibergs skuespill Tante Ulrikke skildrer tanten som et talerør for sosial frigjøring og rettferd, et tydelig portrett av Aasta Hansteen.[15] I Nylænde foreslo hun at kvinnebevegelsen skulle bruke solsikken som symbol etter forbilde av de amerikanske stemmerettsforkjemperne; i etterkant av dette tok NKF solsikken som symbol i 1890-årene. I 1904 ble Hansteen hedret med en stor fest av NKF, og i 1906 utnevnte styret i NKF henne til æresmedlem.[16]

I 1870-årene var det uvanlig at kvinner gikk på kafé. Gjorde de det, ble de stemplet deretter. Frk. Hansteen var ofte å se på Engebret Café, likeså Petersens bodega, også kalt Blom. Den gang besto bodegaen av et smalt, langstrakt lokale med fulle vintønner på rad på begge sider. Langsetter tjente tomme tønner som bord og stoler. Stamgjester åpnet og lukket selv kranene og merket selv med krittstrek for hvert glass de hadde fylt. Aasta Hansteen hadde sin egen vintønne. Det står skrevet om henne i Byoriginaler: «Jeg tror nok at Aasta Hansteen kanskje manglet sex-appeal og it, hun var jo rent ut mannevond. Impulsiv var hun og hadde et barskt humør. Jeg har sett henne danse can can med Randi Blehr i kvinnenes stemmerettsklubb, og det var grotesk!»

Aasta Hansteens grandniese Margrete Kjær fortalte i sine erindringer at hun satt i godt lag på Blom 17. mai 1896, da grandtanten Aasta ankom for å innta sitt daglige glass portvin. Margretes bror Johan Dons sa med lav stemme: «Der kommer tante Asta», og Hansteen stanset, dunket paraplyen i gulvet og spurte: «Hvem tar mitt navn forfengelig i denne krets?» Dons reiste seg og forklarte at «vi kaller Dem «tante Asta» hjemme». Hansteen slo nok en gang paraplyen i gulvet før hun satte seg på sin faste plass på hjørnet ved kasserersken. Hun spurte Margrete hvem hun var i lag med, og Margrete navnga Gustav Vigeland som grandtanten likte; men da Nils Kjær ble nevnt, avbrøt Hansteen: «Det er han som står på hodet i rennestenen, og rekker tunge av kvinnesaken!» (I Dagbladet hadde han anmeldt boken Vi kvinner og våre diktere av Laura Marholm[17] nokså ufordelaktig.) Nils Kjær knakk sammen av latter og utbrøt: «Det er en ekvilibristisk øvelse jeg heretter skal beflitte meg på!» Aasta Hansten mumlet til grandniesen at hun var i dårlig selskap og skulle gå sin vei.[18]

Ettermæle

rediger

Aasta Hansteen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund, og ble i 1910 minnet med en byste hugget av Gustav Vigeland som hun hadde beskrevet som et kunstnergeni med nærmest guddommelige evner.[19] I 1985 ble det avduket en bronsestatue av Hansteen på Aker Brygge. Den er laget av Nina Sundbye og bekostet av Oslo kvinnesaksforening og Norsk kulturråd.

Aasta Hansteens vei i Oslo ble i 1977 oppkalt etter henne. Den ligger på Stovner som en blindvei fra Fossumveien til Stovner politistasjon. En gate i Trondheim er oppkalt etter henne. Gass-/kondensatplattformen Aasta Hansteen i Norskehavet fikk navn i 2012 på selveste kvinnedagen.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som oppr. Asta Hansteen, Norsk biografisk leksikon ID Aasta_Hansteen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Aasta_Hansteen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b KulturNav, KulturNav-ID 04364e09-1f47-42d7-885f-2805627d6a29, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Alfsen, Glenny: «Johan Gørbitz» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra [1]
  5. ^ Wichstrøm, Anne: «Aasta Hansteen» i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra [2]
  6. ^ Wichstrøm, Anne: «Aasta Hansteen» i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra [3]
  7. ^ «Aasta Hansteen», NRK
  8. ^ Skrift og umskrift i landsmaalet
  9. ^ «Aasta Hansteen – Norges første feministiske aktivist», kvinnehistorie.no
  10. ^ https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-7094/aasta-hansteen-norges-foerste-feministiske-aktivist
  11. ^ Karikaturer av Aasta Hansteen, Ragnvald Blix, Nasjonalmuseet
  12. ^ «Aasta Hansteen», NRK
  13. ^ «Aasta Hansteen», utvandrermuseet.no
  14. ^ Wichstrøm, Anne: «Aasta Hansteen» i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra [4]
  15. ^ «Tante Ulrikke», bokselskap.no
  16. ^ Nylænde 1907, s. 137
  17. ^ Laura Marholm (1854-1928), tidsaand.no
  18. ^ Margrete Kjær: Nils Kjær og hans samtidige (s. 25), Gyldendal 1950
  19. ^ «Aasta Hansteen», vigeland.museum.no

Kilder

rediger

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aasta_Hansteen&oldid=25138691»