Gunnar Heiberg

norsk dramatiker og teaterkritiker (1857-1929)

Gunnar Edvard Rode Heiberg (født 18. november 1857 i Christiania, død 22. februar 1929) var en norsk forfatter, teaterkritiker og teatersjef. Gunnar Heiberg var sønn av Edvard Omsen Heiberg og danske Augusta Vilhelmine Rode. Gjennom henne var han fetter til Helge Rode, og han var bror til Inge Heiberg, Jacob Vilhelm Rode Heiberg og Anton Heiberg.

Gunnar Heiberg
Gunnar Heiberg 1928.png
Født18. nov. 1857[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død22. feb. 1929[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (71 år)
Oslo[6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Journalist, lyriker, skribent, dramatiker, litteraturkritikerRediger på Wikidata
Ektefelle Didi Heiberg (18851896)[7]Rediger på Wikidata
Far Edvard Omsen HeibergRediger på Wikidata
Søsken Jacob Vilhelm Rode Heiberg, Inge Heiberg, Anton HeibergRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vestre gravlundRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

Gunnar Heiberg tok examen artium 1874. I 1878 fikk han som 20-årig jusstudent et dikt på trykk i i Nyt norsk Tidsskrift 4, 1878, Menneskets genesis, som nesten fikk ham utvist fra universitetet. Emnet var syndefallet, men vinklingen uvant, for øyeblikket da Eva rekker Adam eplet, kaller Heiberg «lidenskapens kongekroning». Men Eva svikter kjærligheten, hun lar seg refse av Gud - for Heiberg er dette syndefallet. Men først var Kain blitt unnfanget. Som lord Byron så Heiberg positivt på Kains opprørsvilje: «Hans ætt blev ikke stor, men lever enn!» Også Georg Brandes ble et ideal for den unge Heiberg som hørte hans forelesning i Kristiania i 1876.[8]

I studietiden ble Heiberg kjent med den tre år eldre Hans Jæger. Sammen utga de i 1878 et anonymt skrift, der Heibergs En soirée dansante ble trykt sammen med Jægers Kants Fornuftskritik; her forkynnes livsgleden og friheten, og troen på fornuften og «sandheds Gud».[9] Dette ble etterfulgt av en rekke dramaer. Tante Ulrikke (1884) harsellerte med embetsmannsveldet der professor Blom fatter håp om en plass i regjeringen, mens hans tante Ulrikke - basert på Heibergs egen tante, Aasta Hansteen - setter hans planer på spill ved å vise seg på et sosialistmøte.[10]

Heiberg var en framstående journalist som først og fremst skrev om teater, litteratur og politikk. I nesten to år var han ansatt i Dagbladet og senere Verdens Gang. Han har skrevet et par større filosofiske dikt. En tid oppholdt han seg blant medkunstnere i Firenze. Heiberg ble i sin tid oppfattet som en støttespiller i kvinnesaken. Han ønsket selv å bli skuespiller, men fikk høre at han var for stygg. Han har selv fortalt at Johanne Juell Reimers hadde sagt at han bare kunne spille Shakespeares Richard 3.; andre roller var han for stygg til.[11]

Christiania Theater torde ikke å oppføre Tante Ulrikke, men i Bergen ble stykket satt opp alt i januar 1884, og her var Heiberg i fire år teatersjef for Den Nationale Scene, som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson før ham. Først i 1890 kom hans neste skuespill, Kong Midas (1890), da han var flyttet tilbake til Kristiania. «Redaktør Ramseth» i stykket ble sett som en karikatur av Bjørnson og hans krav om «å være i sannhet», og Christiania Theater antok derfor heller ikke dette stykket. Dette vakte stor harme og utløste kravet «Ned med det bjørnsonske regimente!» Knut Hamsun sendte i protest sine fribilletter tilbake til teatret. Nils Kjær mente at forholdet mellom Heiberg og Bjørnson var som mellom laksen og fossen, der laksen Heiberg «svam i Bjørnson som i sitt element og fikk utfolde all sin glans...mot trykket av den annens ugjendrivelige mengde...Og fossen den ble ved å dure.»[12]

I Bergen møtte han skuespillerinnen Didrikke «Didi» Heiberg og giftet seg med henne i 1885. Problemene med hennes alkoholmisbruk ble etter hvert så store at han forlot henne i 1892. I 1894 ble hun avskjediget fra Christiania Theater, og i 1896 gikk skilsmissen igjennom.[13]

Senere skuespill var Kunstnere (1893), Balkonen (1894), Gerts Have (1894), Det store lod (1895), Folkeraadet (1897), Harald Svans mor (1899), Kjærlighed til Nesten (1902), Kjærlighedens Tragedie (1904), Jeg vil værge mit land (1912) og Paradesengen (1913). Skuespillet I frihetens bur ble skrevet i 1910, men utgitt på trykk først etter Heibergs død i 1929.

Harmen over Karlstad-forliket i 1905 ligger bak Jeg vil værge mit land fra 1912, et krasst angrep på mennesker som er til salgs.[14] Mens ettertiden ser på kompromisset i Karlstad som en lykkelig løsning for Norden, angrep Heiberg statsminister Michelsen - i stykket omdøpt til Frits Berger - for nedleggelsen av grensefestningene. I en avisartikkel skrev Heiberg: «En hederlig krig er atskillig mindre lummer enn en uhederlig fred.» Det var ikke Sverige han kritiserte, men det norske folk, slik Ibsen hadde gjort i 1864.[15]

 
«Den store Fjærseng paa Aulestad». Gunnar Heiberg overrasker Bjørnstjerne Bjørnson og hans alliansepartnere i sovekammeret. Tegnet av Olaf Krohn for Vikingen i 189?

I denne perioden var han nok å oppfatte som en av «Kristiania-bohemene», og ses på et av Edvard Munchs malerier fra denne perioden sammen med maleren selv, Christian Krohg, Jappe Nilssen, Hans Jæger, Jørgen Engelhardt og Oda Krohg. I et annet kan Heiberg observeres rundt et bord med August Strindberg, Sigbjørn Obstfelder, maleren selv og Holger Drachmann på utestedet Zum schwarzen Ferkel («Til den svarte gris») i Berlin.[16]

Heiberg var også kritiker og skrev mange artikler om teater. Noen av hans artikler ble utgitt i verker som Pariserbreve (1900, med omtale av Dreyfus-saken), Ibsen og Bjørnson på scenen (1918), Franske visitter (1919) og Norsk teater (1920). Heiberg var den som holdt festtalen ved Ibsens 70-årsfest, der han takket Ibsen for å ha lært nordmenn respekt og respektløshet som han selv utviste. Nils Collett Vogt beskrev Heiberg slik: «En mann med holdning. Aldri hjerterørt. Sjelden følsom. Norsk i sine følelser, men uten norsk skryt i sin munn. Ille likt.»[17]

Heiberg mottok Statens diktergasje fra 1923.

Skuespillet Tante Ulrikke var åpningsforestilling på Folketeatret den 24. november 1952.[18]

 
Gruppebilde av Christian Sinding, Gunnar Heiberg (i midten) og Knut Hamsun; utført av Henrik Lund, 1926.

BiografierRediger

Einar Skavlan skrev i 1950 en fyldig biografi om Heiberg.

I 1975 kom boken Gunnar Heiberg: teatermannen av Knut Nygaard.

Aslaug Groven Michaelsen har skrevet En plassering av Gunnar Heibergs ungdomslyrikk utgitt på Krystalline forlag (1983).

DramaRediger

  • Tante Ulrikke (1884)
  • Kong Midas (1890)
  • Kunstnere (1893)
  • Balkonen (1894)
  • Gerts Have (1894)
  • Det store lod (1895)
  • Folkeraadet (1897)
  • Harald Svans mor (1899)
  • Kjærlighed til Nesten (1902)
  • Kjærlighedens Tragedie (1904)
  • Jeg vil værge mit land (1912)
  • Paradesengen (1913)
  • I frihetens bur (1929)
 
««Kongen» og «Hs. Majestæt» mødes». Fra venstre: Christen CollinBjørnstjerne Bjørnson, Gunnar Heiberg, Ola Thommessen og Christian Krohg. Karikatur tegnet av Andreas Bloch (1860–1917) for "Korsaren" i 1896.

Artikler og EssayRediger

  • Pariserbreve, 1900
  • Set og hørt, 1917
  • Ibsen og Bjørnson på scenen, 1918
  • Franske visitter, 1919
  • Norsk teater, 1920
  • 1905, 1923
  • Salt og sukker, 1924
  • Hugg og stikk. Artikler i utvalg, red. av Einar Skavlan, 1951
  • Artikler om mange ting, utg. av Hans Heiberg, 1972
  • Artikler om teater og dramatikk, utg. av Hans Heiberg, 1972
  • Essays og artikler, red. av H. Nordahl, 1995

FamilieRediger

Han var sønn av overrettsassessor Edvard Omsen Heiberg (1829–1884) og Vilhelmine Augusta Rode (1836–1917). Gunnar var gift i 1885 med Didi Heiberg (f. Tollefsen, 1863–1915) og i 1911 med Birgitte Blehr (1880–1933). Svoger til Sigurd Bødtker (1866–1928). Heiberg er begravet på Vestre Gravlund i Oslo.

Se slekten Heiberg

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gunnar-Heiberg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Gunnar Edvard Rode Heiberg, Proleksis enciklopedija ID 25785[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Gunnar_Heiberg[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Gunnar Edvard Rode Heiberg, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id heiberg-gunnar-edvard-rode, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 79), Cappelens forlag, ISBN 82-02-02998-8
  9. ^ «Gunnar Heiberg – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. juni 2017. 
  10. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 81-82)
  11. ^ Skavlan, Einar (1950). «1». Gunnar Heiberg. Oslo: Aschehoug. s. 7. 
  12. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 83-85)
  13. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 85)
  14. ^ Gorgus Coward: Diktere og diktekunst (s. 178), Fabritius & sønners forlag, Oslo 1962
  15. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 86-87)
  16. ^ Treffstedet Zum schwarzen Ferkel i Berlin
  17. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 91)
  18. ^ «"Tante Ulrikke" på Folketeatret 24-11-1952. Oppslag på www.sceneweb.no.». Besøkt 13. juni 2016. 

Eksterne lenkerRediger

  Wikiquote: Gunnar Heiberg – sitater