Åpne hovedmenyen
Wolfgang Leonhard
Wladimir Leonhard
Bundesarchiv Bild 183-1990-0625-029a, Berlin, Wolfgang Leonhard.jpg
Wolfgang Leonhard, 1990
Født16. april 1921
Wien, Østerrike
Død17. august 2014 (93 år)
Daun, Rheinland-Pfalz, Tyskland
Gravlagt Rheinland-Pfalz
Ektefelle Elke Leonhard
Far Rudolf Leonhard
Mor Susanne Leonhard
Utdannet ved Q39647189, Karl Liebknecht School, Moscow State Linguistic University, St Antony's College
Beskjeftigelse Historiker, foreleser, forfatter
Parti Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, Kommunistische Partei Deutschlands, Independent Workers' Party of Germany
Nasjonalitet Tyskland Tysker
Medlem av PEN Tyskland, Nationalkomitee Freies Deutschland
Utmerkelse Verdienstkreuz 1. Klasse des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst

Wolfgang Leonhard (født 16. april 1921 i Wien i Østerrike, død 17. august 2014 i Daun i Rheinland-Pfalz i Tyskland), tidligere kjent som Wladimir Leonhard, var en tysk historiker og forfatter. Han var i unge år en forsvarer av kommunistiske Sovjetunionen, men til sist brøt han med grunnleggerne av nå tidligere Øst-Tyskland for å bli en kritiker av sovjet-kommunismen. Leonhard ble omtalt som DDRs første dissident.[1] Han ble professor ved amerikanske Universitetet i Yale hvor han virket i rundt tjue år.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Moren Susanne Köhler (1895-1984) var en nær venn av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht,[1] og hun var selv en aktiv kommunist. Faren Rudolf Leonhard var også kommunist og pasifist, og samarbeidet med blant annet Albert Einstein.

Foreldrene ble skilt før han var født og moren giftet seg med Mieczysław Broński, Sovjets ambassadør til Østerrike. Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 ble Wolfgang sendt på kostskole i Sverige. I 1935 flyttet han med moren til Moskva fordi de ikke kunne vende tilbake til Tyskland der morens antifascistiske gruppe ble forfulgt. Ved Stalins terror ble hun i 1936 internert i Vorkuta-gulaget. Bronski ble også internert og døde i fengsel i 1941[2] eller henrettet i 1938.[3] Leonhard og Wolf gikk på samme gymnas i Moskva.[4]

Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941 ble Leonhard deportert til Kasakhstan. Senere oppholdt han seg på Komintern-skolen i Ufa, blant lærere og medstudenter der var blant andre Titos eldste sønn, Heinz Hoffmann, Jakub Berman og Markus Wolf.[5]

Kommunistisk administratorRediger

Etter den røde hærs innmarsj i Berlin våren 1945 var Leonhard sammen med Walter Ulbricht og åtte andre personer de første tyske kommunistene som ble sendt til byen. Leonhard var bare 24 år og yngst i gruppen. Deres oppgave var å organisere administrasjonen av den sovjetiske okkupasjonssonen. Det skal ha vært Ulbricht som på denne tiden overtalte ham til å skifte navn fra Vladimir til det tyske Wolfgang.[6] Ulbricht skal (ifølge Leonhard) ha instruert gruppen om at det må se demokratisk ut, men vi må ha kontroll med alt.[1] Med hjelp fra Wilhelm Pieck fikk han moren frigitt fra russisk fangenskap i 1948. Interneringen av moren bidro til at han ble desillusjonert og mistet troen på Stalin.[1]

 Det var eit infernalsk syn. Brannar, ruinar, svoltne menneske i fillete klede som surra rundt. Soldatar som ikkje såg ut til å fatte kva som skjedde. Syngande, jublande, fulle sovjetiske soldatar. Grupper av kvinner som deltok i oppryddingsarbeid under oppsyn av sovjetiske soldatar. Folk stod i lange køar framfor pumper og venta tolmodig på eit bøtte vatn. 
– Wolfgang Leonhards beskrivelse av Berlin 2. mai 1945[7]

Flukt og senere virkeRediger

I en tale i 1948 beskrev Ulbricht sin detaljerte plan for «byråkratisk diktatur», en kopi av det stalinistiske systemet, noe som skal ha åpnet Leonhards øyne.[1] Leonhard Leonhard tok avstand fra Ulbrichts udemokratiske linje, og våren 1949 flyktet han fra Øst-Tyskland via Praha (før Tsjekkoslovakia ble kontrollert av kommunistene) til Jugoslavia og videre til Vest-Tyskland. Sommeren 1949 ble det klart for meg at Øst-Tyskland ville bli en provins under Stalin, uttalte han.[1] Senere beskrev han hvordan han og andre hadde problemer å med sette ord på hva de savnet og hva som manglet i den sovjetiske sonen, mangelen på rettsstat og demokrati ble der bare omtalt som "politiske magesmerter". Leonhard sa også at den amerikanske propagandaen sendt over radio ikke virket på ham fordi han ikke forsto den. Arthur Koestlers Mørke midt på dagen som ble lest over radio i 1949 gjorde derimot sterkt inntrykk.[7]

Leonhard studerte ved Oxford og Columbia. Han var professor ved Yale fra 1966 til 1987, der han skal ha hatt stor innflytelse på sin student, den senere presidenten, George W. Bush.[8][9] Bush uttalte senere at kurset holdt av Leonhard var et av de mest minneverdig fra studiene. Leonhard snakket engelsk med tykk tysk aksent.[1] Elke Leonhard, hans kone, var medlem av Forbundsdagen fra 1990 til 2005.

Leonhard sørget for å gi ut Aino Kuusinens bok Nesten alle skulle dø (original Der Gott stürzt seine Engel, 1972) posthumt. Kuusinen ble i 1955 løslatt etter over 15 år i Gulag. Ektemannen Otto Kuusinen var samtidig en ledende politiker i Sovjetunionen, inkludert visepresident 1940-1955.[10]

Leonhard uttalt at det norske Arbeiderpartiets medlemskap i Komintern på 1920-tallet var en misforståelse: «Moskva-tesene var ikke noe for et masseparti med rot i en fagopposisjon og med liten tradisjon for bolsjevikisk konspirasjonspolitikk.»[11]

Bibliografi (utvalg)Rediger

  • Die Revolution entlässt ihre Kinder. Köln: Kiepenheuer & Witsch, Köln 1955, ISBN 3-462-01463-3.
    • Engelsk utgave: Child of the revolution. Overs. av C. M. Woodhouse. London (Collins), 1957
  • Sowjetideologie heute. Samarbeid med Gustav A. Wetter. Fischer, Frankfurt am Main 1962, ISBN 3-596-26046-9.
  • Kreml ohne Stalin. Verlag für Politik und Wirtschaft, Köln 1959 (3. opplag, Kiepenheuer & Witsch, Köln 1963).
  • Nikita Sergejewitsch Chruschtschow. Aufstieg und Fall eines Sowjetführers. Bucher, Luzern, Frankfurt am Main 1965.
  • Die Dreispaltung des Marxismus. Ursprung und Entwicklung des Sowjetmarxismus, Maoismus und Reformkommunismus. Econ, Düsseldorf 1975, ISBN 3-430-15880-X.
  • Am Vorabend einer neuen Revolution. Die Zukunft des Sowjetkommunismus. Mosaik, München 1975, ISBN 3-570-02611-6.
  • Eurokommunismus. Herausforderung für Ost und West. Goldmann, München 1980, ISBN 3-442-11256-7.
  • Das kurze Leben der DDR. Berichte und Kommentare aus vier Jahrzehnten. DVA, Stuttgart 1990, ISBN 3-421-06586-1.
  • Die Reform entläßt ihre Väter. Der steinige Weg zum modernen Rußland. DVA, Stuttgart, ISBN 3-421-06674-4.
  • Spiel mit dem Feuer. Russlands schmerzhafter Weg zur Demokratie. Lübbe Verlag, Bergisch Gladbach 1998, ISBN 3-404-60457-1.
  • Spurensuche. 40 Jahre nach «Die Revolution entläßt ihre Kinder». Kiepenheuer & Witsch, Köln 2000, ISBN 3-462-02390-X.
  • «November 1945: Das Schulungsheft über Friedrich Engels» i: Beiträge zur Marx-Engels-Forschung. Neue Folge, Sonderband 5. Die Marx-Engels-Werkausgaben in der UdSSR und DDR (1945–1968). Red. von Carl-Erich Vollgraf, Richard Sperl & Rolf Hecker. Argument Verlag, Hamburg 2006, s. 83–94, ISBN 3-88619-691-7.
  • Die Revolution entlässt ihre Kinder. Infosat-Verlag, Daun 2006, ISBN 3-933350-07-7 (22 CD-er; lydbok).
  • Die Vereinigung von KPD und SPD zur SED. Nora-Verlag, Berlin 2006, ISBN 3-86557-073-9.
  • Meine Geschichte der DDR. Rowohlt, Berlin 2007, ISBN 978-3-87134-572-2.
  • Anmerkungen zu Stalin. Rowohlt, Berlin 2009, ISBN 978-3-87134-635-4.
  • Die linke Versuchung. Wohin steuert die SPD? be.bra, Berlin 2009, ISBN 978-3-86124-633-6 (med Elke Leonhard).
Bidrag
  • Nesten alle skulle dø av Aino Kuusinen, redigert og forord av Wolfgang Leonhard. Norsk utgave: Aschehoug, 1974.[10]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g «Wolfgang Leonhard - obituary». The Telegraph. 10. september 2014. Besøkt 9. desember 2017. 
  2. ^ Drachkovitch, M. M. (1973). Biographical dictionary of the Comintern (Vol. 121). Hoover Press.
  3. ^ Bourrinet, P. (2016). The Dutch and German Communist Left (1900–68): ‘Neither Lenin nor Trotsky nor Stalin!’-‘All Workers Must Think for Themselves!’. Brill.
  4. ^ Applebaum, A. (2012). Iron curtain: the crushing of Eastern Europe 1944-56. Penguin UK.
  5. ^ Schmeidel, J. C. (2007). Stasi: Shield and sword of the party. Routledge.
  6. ^ Hagtvet, Bernt i Dag og Tid, 5. september 2014.
  7. ^ a b Astrid Sverresdott Dypvik (2017). «Om nesten å bli forført av kjeldene | Prosa nr 6». prosa.no. Besøkt 9. desember 2017. 
  8. ^ Bush, George W. (2010): Decision Points, London: Virgin Books, s. 15
  9. ^ «Running on instinct» The New Yorker, 12. januar 2004.
  10. ^ a b Nesten alle skulle dø av Aino Kuusinen, Aschehoug, 1974.
  11. ^ Hagtvet, Bernt (2018). «Wolfgang Leonhard og den anvendte statsvitenskapen | Prosa». prosa.no. Besøkt 15. januar 2019. 

Eksterne lenkerRediger