Markus Johannes «Mischa» Wolf (1923–2006) var lederen for DDRs etterretningstjeneste «Hauptverwaltung Aufklärung» (HVA) som var del av «ministeriet for statssikkerhet» (Stasi). Markus Wolf var viseminister i Stasi i det meste av DDRs eksistens.

Markus Wolf
FødtMarkus Johannes Wolf
19. jan. 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hechingen[5]
Død9. nov. 2006[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Berlin[6]
BeskjeftigelseSkribent, journalist, etterretningsoffiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedKarl Liebknecht School
Moskva luftfartsinstitutt
FarFriedrich Wolf
SøskenKonrad Wolf
Thomas Naumann
BarnFranz Wolf
PartiSozialistische Einheitspartei Deutschlands
Die Linkspartei
NasjonalitetTyskland
Sovjetunionen[7]
Øst-Tyskland[7]
GravlagtZentralfriedhof Friedrichsfelde
UtmerkelserKarl Marx-ordenen
Held der Arbeit
Jubileumsmedaljen i anledning av 40-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945
Signatur
Markus Wolfs signatur

Tidlig liv rediger

Han var sønn av den jødiske forfatteren og legen Friedrich Wolf og bror av filmregissøren Konrad Wolf. Faren var kommunist og emigrerte i 1933 til Sveits, så til Frankrike og i 1934 endelig til Sovjetunionen, hvor Wolf-familien slo seg ned i Moskva. Markus Wolf ble sovjetisk statsborger.

Fra 1940 til 1942 studerte Markus Wolf ved høyskolen for flykonstruksjon i Moskva og deretter ved Kominterns partiskole i Uralområdet. Wolfgang Leonhard var en av hans venner fra denne tiden, de gikk blant annet på samme gymnas i Moskva.[8][9] Fra 1943 var han redaktør og oppleser for den sovjetiske krigspropagandakringkasteren Deutscher Volkssender som vendte seg til befolkningen i Tyskland.

Karrière i DDR rediger

 
Markus Wolf som taler ved demonstrasjonen på Alexanderplatz i Berlin i 1989

I 1945 reiste Wolf sammen med en gruppe tyske eksilkommunister tilbake til Tyskland. Under dekknavnet Michael Storm arbeidet han først som journalist og var reporter under Nürnbergprosessen.

Etter grunnleggelsen av DDR i 1949 var han frem til 1951 tilknyttet DDRs ambassade i Moskva og avsluttet det sovjetiske statsborgerskapet.

Fra september 1951 arbeidet Wolf med utenlandsetterretning for DDR. Han ble nestleder for Hauptabteilung III (kontraspionasje) i etterretningstjenesten APN. I 1952 ble han leder for APN.

APN ble en del av Stasi i 1953, og Wolf var deretter leder for Hauptabteilung XV. Fra 1956 var betegnelsen Hauptverwaltung Aufklärung (HVA). Wolf ble utnevnt til generalmajor, og som sjef for utenlandsspionasjen var han nr. 2 i Stasi etter ministeren for statssikkerhet (først Ernst Wollweber, senere Erich Mielke).

Wolf var lenge kjent som «mannen uten ansikt», ettersom det ikke fantes noe aktuelt fotografi av ham i Vesten. Først i 1979 ble han identifisert ved hjelp av overløperen Werner Stiller. Hans reisemuligheter utenfor kommunistblokken var deretter sterkt begrenset.

I mai 1986 søkte Wolf, som da hadde oppnådd graden generaloberst, om avskjed som sjef for utenlandsspionasjen, og i november samme år ble han pensjonert fra Stasi. Etterfølgeren hans ble Werner Großmann. De neste årene begynte Wolf å skrive bøker. Hans første bok var Die Troika; senere har det kommet mange flere.

4. november 1989 deltok han som taler ved en stor demonstrasjon på Alexanderplatz i Berlin, hvor han gikk inn for reformer, men samtidig forlangte anerkjennelse for Stasi-medarbeiderne. Deretter ble han pepet ut.

Etter 1989 rediger

I 1990, kort tid før den tyske gjenforeningen, flyktet Markus Wolf til Moskva, da det var klart at en arrestasjon ventet på ham i det gjenforente Tyskland. I 1991 søkte han politisk asyl i Østerrike. Etter at dette ble avvist meldte han seg selv for politiet ved den tyske grensen. Av Oberlandesgericht Düsseldorf ble han i 1993 dømt til seks års fengsel for landssvik. Dommen for landssvik ble senere hevet av forfatningsdomstolen, fordi spionasjeaktivitetene var i tråd med lovene til DDR. I 1996 søkte han om visum til USA, men det ble avvist med begrunnelsen at han hadde fortid som terrorist. I 1997 ble han så dømt til to års fengsel for ulovlig frihetsberøvelse, trusler og legemsbeskadigelse. Han ble dessuten dømt til tre dagers fengsel og rettergangsstraff for å ha nektet å vitne mot den spionasjetiltalte SPD-politikeren Paul Gerhard Flämig.

Bibliografi rediger

  • Die Troika: Geschichte eines nichtgedrehten Films. Aufbau, Berlin/Weimar 1989, ISBN 3-351-01450-3.
  • In eigenem Auftrag: Bekenntnisse und Einsichten. Schneekluth, München 1991, ISBN 3-7951-1216-8.
  • Geheimnisse der russischen Küche. Rotbuch, Hamburg 1995, ISBN 3-88022-459-5.
  • Spionagechef im geheimen Krieg: Erinnerungen. Econ & List, München 1998, ISBN 3-612-26482-6.
  • Die Kunst der Verstellung: Dokumente, Gespräche, Interviews. Schwarzkopf und Schwarzkopf, Berlin 1998, ISBN 3-89602-169-9.
  • Freunde sterben nicht. Das Neue Berlin, Berlin 2002, ISBN 3-360-00983-5.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012364, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id wolf-markus[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 5aaa26a814ad4ad9966cf1bd83a0d3d4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Q94230790[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Schmeidel, J. C. (2007). Stasi: Shield and sword of the party. Routledge.
  9. ^ Applebaum, A. (2012). Iron curtain: the crushing of Eastern Europe 1944-56. Penguin UK.

Eksterne lenker rediger