Warszawagettoen

Warszawaghettoen var den største jødiske getto i Generalguvernementet, opprettet av de tyske okkupasjonsstyrkene i Warszawa 2. oktober 1940, etter den tyske invasjonen av Polen høsten 1939. I løpet av de tre år gettoen eksisterte forårsaket sult, sykdommer og deportasjoner til konsentrasjonsleire at befolkningen i ghettoen sank fra om lag 450 000 til 37 000. Dette var opprinnelig den største jødiske byen i Europa. I april 1943 gjorde de gjenværende i ghettoen opprør, det var det første større væpnede opprøret mot nazistenes jødeutryddelser.

Gettoens historie rediger

Fra oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa i Polen i mai 1943. Bildet viser polske jødiske barn og kvinner og tyske soldater, med SS-rottenführer Josef Blösche med maskinpistolen MP18 bak til høyre

Planene om å isolere byens jødiske befolkning fantes allerede i begynnelsen av den tyske okkupasjonen i 1939. Imidlertid var ikke den tyske administrasjonen i Generalguvernementet fullstendig organisert på den tiden, og det fantes interessekonflikter mellom siviladministrasjonen, militæret og SS. Under disse omstendighetene greide Judenrat (= Det jødiske råd), ledet av Adam Czerniaków, å utsette ghettoopprettelsen i ett år. Lørdag 4. november 1939 beordret SS Czerniaków til å samle rådets 24 medlemmer til et møte kl 16 samme dag, selv om det var sabbat. De fleste møtte likevel frem og ventet engstelig, da åtte bevæpnede Gestapo-folk braste inn kl 16:15. Etter et opprop gav offiseren, Rudolph Batz,^[1] de tilstedeværende en halvtime til å få tak i rådets uteblitte medlemmer og varamedlemmer. Folk som tilfeldig befant seg i bygningen, ble pågrepet og måtte tre i stedet for de fraværende.

Da Batz vendte tilbake, leste han opp et vedtak fra hærens overkommando som beordret Warszawas jøder (ca. 150 000 mennesker) til å flytte til et angitt strøk i byen i løpet av tre dager. De 24 «varamedlemmene» (mange var tilfeldig forbipasserende) ble tatt som gisler som ville bli skutt, om jødene unnlot å flytte som angitt. I fortvilelse henvendte Czerniaków seg til general Karl Ulrich von Neumann-Neurode, øverste offiser for hæren i Warszawa. Han kjente ikke noe til saken, og bad jødene holde seg i ro til han fikk undersøkt nærmere. Noen timer senere tilkalte Gestapo Czerniaków, som fikk følge av et annet rådsmedlem, Henryk Shozkes. Gestapo-offiseren banket de to mennene opp for å ha henvendt seg til Wehrmacht om saken. Da Czerniaków hadde unnskyldt, roet han seg imidlertid og gikk med på å diskutere mindre utvidelser av getto-området.^[2] 10. november noterte Czerniaków at gislene var løslatt, og 14. november at han hadde vært innom SS, og at deportasjonsplanene var oppgitt.^[3] I virkeligheten dreide det seg bare om en utsettelse.

Dødsstraff for jøder utenfor ghettoen og for polakker som måtte hjelpe dem, bekjentgjøring fra 1941

Warszawaghettoen ble opprettet av den tyske generalenguvernør Hans Frank 16. oktober 1940. På det tidspunktet bodde 444 000 mennesker i ghettoen, rundt 30 % av Warszawas befolkning. Ghettoens størrelse utgjorde imidlertid kun 3 % av byens areal,^[4] noen som tilsvarte en befolkningstetthet på cirka 128 000 personer per km². Nazistene bygde så en tre meter høy og 18 km lang voktet mur rundt ghettoen og stengte den fra omverdenen 16. november 1940, i likhet med Ghetto Litzmannstadt og i motsetning til ghettoene i Radom og Kielce, der ghettobeboerne kunne bevege seg ut og inn. Det neste halvannet året ble tusenvis av polske jøder så vel som noen romani fra mindre byer og landsbygden brakt til ghettoen, samtidig som sykdommer (særlig flekktyfus) og sult holdt befolkningstallet på samme nivå. Tyfus spres av lus, og snart var sykdommen så utbredt i ghettoen at folk i gatene forsøkte å holde avstand til hverandre for ikke å få lus på seg.

I januar 1941 offentliggjorde byens tyske guvernør Ludwig Fischer slagordet «JØDER - LUS - TYFUS» som tekst på 3 000 store og 7 000 mindre plakater, samt 500 000 brosjyrer. Han opplyste at «polsk presse og radio har deltatt i spredningen av opplysningene. I tillegg blir barna i polske skoler advart mot faren hver eneste dag.»^[5] Muren som var reist rundt ghettoen, ble på tysk benevnt Seuchenmauer (= pestmur), for å gi inntrykk av at den var reist som en karantenemur for å hindre smitte. I virkeligheten var muren epidemiens årsak, og ikke dens resultat.

Radio og aviser fantes ikke i ghettoen; besittelse medførte dødsstraff. 10. november 1941 bekjentgjorde Warszawa-distriktets guvernør Hans Frank at det var dødsstraff for enhver jøde som befant seg ulovlig utenfor gettoen, og for polakkene som på en hvilken som helst måte hjalp slike jøder. Arbeidsledighet var et stort problem i ghettoen. Ulovlige verksted ble opprettet for å selge produserte varer illegalt utenfor ghettoen, mens råvarene ble smuglet inn, ofte av barn. Smuglingen var ofte den eneste måten barna og deres familier kunne overleve på, da de ellers ville dødd av sult. Til tross for de harde levekårene organiserte undergrunnsbevegelsene kulturelle aktiviteter i ghettoen. Det fantes også sykehus, barnehager, rekreasjonsfasiliteter, skoler (flere av dem illegale), skjulte bibliotek og til og med et symfoniorkester.

Ghettoen hadde også sitt eget politi. Øverste sjef var Jòzef Szerynski, som var katolikk, men av tyskerne ble ansett som jøde. Han vervet folk til politistyrken sin fra ghettoens katolske konvertitter. Historikeren Emanuel Ringelblum som klarte å flykte fra ghettoen, men ble skutt sammen med den polske familien som holdt ham skjult, noterte i sin dagbok 18. mars 1941 at et hundre konvertitter satt i fremstående stillinger i politistyrken, og at en av dem ble overhørt da han ropte: «Ned med jødene!» i kirken.^[2]

Over 100 000 av gettoens befolkning døde som følge av sykdom eller sult, samt vilkårlige drap, selv før nazistenes massedeportasjon av om lag 254 000 ghettobeboere til utryddelsesleiren Treblinka.

Opprøret og gettoens ødeleggelse rediger

18. januar 1943 fant det første væpnede opprør sted i ghettoen da tyskerne begynte å deportere de gjenværende jødene. De jødiske opprørerne gjorde til å begynne med fremgang og deportasjonen stanset etter fire dager, samtidig som opprørsorganisasjonene Żydowska Organizacja Bojowa (Den jødiske kamporganisasjon) og Żydowski Związek Wojskowy (Den jødiske militærorganisasjon) tok kontroll over ghettoen. De sistnevnte bygde kampposter og kjempet mot jødiske forrædere.

Den siste kampen begynte 19. april 1943 da en stor naziststyrke gikk inn i ghettoen. Under ledelse av Jürgen Stroop brente og sprengte de tyske soldatene ghettoen i luften kvartal for kvartal, og enten fanget eller drepte alle jødene de traff på. Betydelig jødisk motstand endte 23. april 1943, og den tyske operasjonen ble offisielt avsluttet i midten av mai, med sprengningen av Den store synagoge den 16. mai.

Omkring 12.000 falt i kamp, 30.000 ble likvidert og 7000 deportert til utryddelsesleirer.^[4] Minst 56 065 mennesker ble drept på stedet eller deportert til tyske konsentrasjonsleirer, hovedsakelig Treblinka.

Katolikker i ghettoen rediger

En betydelig del av ghettoens innbyggere var katolikker, selv om tyskerne anså dem som jøder. Pater Godlewski i Alle Helgenskirken^[6], som lå inne i ghettoen, leverte ekte fødselsattester etter avdøde menighetsmedlemmer til motstandsfolk, slik at disse kunne bruke avdødes identitet, og iblant smuglet han ut barn fra ghettoen, skjult under den lange prestekjolen.^[7]

Bilder rediger

En eldre jødisk mann i Warszawagettoen fotografert mellom 1940 og 1943.
På ordre av de tyske okkupasjonsmyndighetene ble det bygd murer i Warszawagettoen i august 1940
Lederen for den tyske storaksjonen i Warszawa i 1943, Jürgen Stroop, fotografert i den brennende byen (med skyggelue i midten). Josef Blösche til høyre
«Bygningen til det tidligere jødiske råd» fotografert i mai 1943.