Metrikk

For bruk av metrikk i matematikk, se metrikk (matematikk) og metrisk rom.

Versemål eller metrikk (av gresk: «mål») er et begrep innen verselære. Et versemål betegner den rytmen og det rimmønsteret som en verselinje eller et dikt har. Det å fastslå et dikts verserytme kalles å skandere.

Rytme

Rytmen kan kalles den musikalske delen av diktet, da den kan få et (godt) dikt til å minne om sang. Det er ikke nødvendig å ha rim og rytme samtidig, tvert imot er det mange eksempler på dikt som har bare rytme og ikke rim. Rimskjemaet som sådant er en relativt ny «oppdagelse» innen europeisk diktekunst. Heksameterne (som både Homers Iliaden og Odysseen er skrevet i) har for eksempel intet fast rimskjema, men dens virkning beror på den gjennomgående rytmen, en rytme som skal ligge nær opp til den naturlige talerytmen, som en systematisering av den. Således er det lagt inn «pustepauser» etter hver linje og gjerne midt på linjene også. En god rytme kan sies å være en manifestasjon av rytmer i mennesket selv, iallfall i klassisk diktning.

En kan skille mellom tre ulike rytmiske prinsipper:

• aksentuerende
• kvantifiserende
• stavelsestellende (syllabisk)

I norsk og andre germanske språk går det viktigste skillet i den språklige rytmen mellom betonte og ubetonte stavelser, etter såkalt aksentuerende prinsipp. Noen stavelser har trykk, andre er trykklette. I et dikt med et fast rytmeskjema ser en da på den regelmessige vekslinga mellom trykktunge og trykklette stavelser. I gammelgresk er det mer fruktbart å skille mellom korte og lange stavelser, og i antikkens metrikk hadde en følgelig et tilsvarende system, men etter et kvantifiserende prinsipp. I romanske språk er skillet mellom trykktung og trykklett underordna; i stedet teller en stavelser i hver linje, og versene er syllabiske.

Fra den greske verselæren har vi overtatt et skille mellom flere ulike verseføtter og deres betegnelser (X = trykktung, x = trykklett):

• troké: Xx (vite)
• ditroké: XxXx (overvinne)
• jambe: xX (papir)
• dijambe: xXxX (latinkvarter)
• spondé: XX (påfugl)
• daktyl (daktylos): Xxx (hendene)
• anapest: xxX (appelsin)
• peon: Xxxx (avbetaling)
• amfibrakk: xXx (isteden)
• bakkier: XXx (stilsikker)
• korjambe: XxxX: (underforstått)
• versus adonius: XxxXx (kjærlighetsbrevet)

Et vers (en verselinje) kan da for eksempel betegnes «firfotet jambe» (xXxXxXxX), «trefotet daktyl» (XxxXxxXxx) osv. Et vers kan ha opptakt, dvs. en trykklett stavelse før en begynner å telle verseføtter. Videre kan et vers ha sesur, dvs. en pause som i lengde utgjør for en stavelse.

De klassiske greske hovedversemåla er jambisk trimeter og trokeisk tetrameter. I trokeiske og jambiske vers bestod hver versefot av en ditroké eller en dijambe, og trimeteret hadde da seks jamber og tetrameteret åtte trokéer. Heksameteret og pentameteret hadde en mer kompleks oppbygning. Disse versemåla er stikiske eller rapsodiske versemål – det vil si at versene ikke samler seg i avsnitt eller strofer.

For å få fram versemålet i et dikt tydelig, kan en også skandere teksten, dvs. å overdrive skillet mellom trykklette og trykktunge stavelser.

Rim

Man kan skille mellom enderim, midtrim, innrim og startrim. Et enderim kan være:

Der bode en underlig gråsprængt en

på den yderste nøgne ø; -

han gjorde visst intet menneske mén

hverken på land eller sjø;

(Fra Terje Vigen av Ibsen)

Enderimene her er en-mén og ø-sjø.

Midtrim kan være:

Han fant dens eier

og vant en seier

Der vant og fant er midtrim.

Kjederim er likeledes når rimene fordeles nedover i diktet, men ikke som en rekke av midtrim eller enderim. For eksempel:

Han løp så fort,

forbi det hele.

Ikke dvele, natten kommer

i en sommer som svant bort.

Altså her rekken hele-dvele-kommer-sommer, og dessuten sluttes kjeden med bort-fort.

Dessuten har vi stavrim, halvrim, assonans og bokstavrim eller alliterasjon. Et «ekte» rim skal ha samme vokal, som i stor og bor. Stor og ber derimot er halvrim, da vokalen er byttet om. På norsk har André Bjerke gjort et poeng av å vise hvor virkningsfulle også halvrim og ulike assonanser (flere ord med lik vokal) kan være, f.eks. i det kjente barnediktet «Farao på ferie» (allerede tittelen inneholder et halvrim). Bokstavrim er når ord innledes med samme konsonant eller med (ulik) vokal; andre former for alliterasjon, f.eks. den walisiske cynghanedd kan involvere flere enn bare innledende konsonanter.

Enderim kan forekomme i forskjellige mønster. Typiske mønster er versepar med lik utgang (AA BB CC osv.), parrim (ABAB), balladerim (xAxA) og omfavnelsesrim, også kalt kiastisk rim (ABBA), der A og B tilsvarer verselinjer som rimer (A-ord på A-ord, B-ord på B-ord) og x er verslinjer som ikke rimer med andre. Noen diktformer har større og mer kompliserte rimmønster: mest kjent er sonetteformen (i hovedsak ABBA CDDC EFFE GH GH eller ABBA CDDC DEF DEF, men flere undervarianter finnes).

Man snakker også om mannlig og kvinnelig rim eller utgang, der førstnevnte betyr at man slutter en linje med en tung stavelse (lang og gang f.eks.), mens kvinnelig slutter på en trykklett stavelse (f.eks. henge og lenge). Når rimmønster angis, bruker en små bokstaver på trykksvak utgang og store på trykksterk.

Rimet i sin nåværende form (typisk enderim i ulike kombinasjoner) kan sies å stamme fra middelalderens trubadur-diktning og minnesang, som igjen hadde arabisk diktning som forbilde. Kjent er også parsifal-diktningen, som er en av de første større europeiske diktverk der man kan finne enderim. Antikkens gresk og romerske lyrikk hadde ikke rim.

Diktformer

Typiske diktformer er heksameter, sonett, limerick, den indiske og persiske gasel og den japanske haiku-formen.

Kilder

• André Bjerke: Versekunsten, rytme og rim, Ascehoug 2000 (1. utgave 1980).
• Hallvard Lie: Norsk verslære, Universitetsforlaget 1967.

Eksterne lenker

• Om ulike rim
• Terje Vigen