Vassøyane

øygruppe i Gulen kommune

Vassøyane er ei øygruppe med 1,87 km² landareal sør i Sognesjøen, og ligger i den ytre sørvestre delen av Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Gruppa består av om lag 100 små og store øyer, fordelt over en drøy kilometer i øst-vestlig retning. I sør grenser øygruppa mot Fensfjorden, i nord starter Sognesjøen og øygarden med hundrevis av småøyer innover Gulensida. Vegetasjonen er atlantisk lynghei hvor røsslyng, klokkelyng, krekling og gråmose dominerer.

Vassøyane er fredet som Vassøyane naturreservat (desember 1991), og det er øygruppens rike våtmarker som er bakgrunn for vernet. Det er noe hekkeplasser her, men først og fremst er området viktig som trekkfuglplass. Området har siden 1970-tallet vært foreslått som landskapsvernområde i sammenheng med tilstøtende øygrupper lenge sør og vest.

Området ble berørt under den kaledonske fjellkjedefoldingen, da det «nordamerikanske» kontinentet Laurentia støtte sammen med det «nordeuropeiske» Baltika for 425 millioner år siden. Gulen ligger helt i vestre kant av det synlige grunnfjellskjoldet, og omgis av de kaledonske skyvedekkene av tidligere havbunnskorpe som i sammenstøtet ble skjøvet opp på land og preger nabokommunene i sør og sørvest. Men Vassøyane og øya Røytinga helt i sørvest tilhører Solundbassenget fra seinsilur og tidlig devontid. Disse småøyene og hovedøyene i Solund er dekket med konglomerat og sandstein som ligger oppå putelava. Solundbassenget oppstod gjennom en kombinasjon av vulkanistisk havbunnspredning og kystnære avsetninger da det akkurat her, for 420-410 millioner år siden, var litt tilbake av havet (Iapetus) mellom Laurentia og Baltika.[1] Formasjonen er resten av et gjenværende havbasseng som var i bevegelse samtidig som avrenning fra den nye, kaledonske dekket i øst avsatte sandstein oppå eldre bergarter i overgangen fra silur til devon. Bergartene på Vassøyane og Røytinga består således av drøyt 400 millioner år gamle avsetningsbergarter.

Blant de viktigste av de mer sjeldne fuglerartene her finner vi bl.a ringgås, hvitkinngås, teist, enkeltbekkasin, småspove, rødstilk og siland

Referanser rediger

  1. ^ Ramberg, Ivar B (red): Landet blir til – Norges geologi, 2007, side 113 og 192-194.