Vålerenga

strøk i Oslo
(Omdirigert fra «Vålerengen»)
Se også Vålerengens Idrettsforening

Vålerenga (uttale) er et strøkOslo øst. Det utgjør en del av bydel Gamle Oslo. Vålerenga ligger mellom Gamlebyen, Jordal, Ensjø, Etterstad og Lodalen. Vålerenga er avgrensa av Enebakkveien, Hovedbanen, Gjøvikbanen, Strømsveien, Østerdalsgata, Numedalsgata, Opplandgata og Strømsveien. Skjæringa til Gjøvikbanen blei overbygd tidlig på 2000-tallet og er ikke synlig, men den lå umiddelbart øst for Etterstad kolonihager. Vålerenga er spesielt kjent for sin eldre trehusbebyggelse og sitt fotball- og ishockeylag.

Vålerenga
Danmarks gate på Vålerenga
Basisdata
BydelBydel Gamle Oslo
KommuneOslo
Grenser tilGamlebyen, Jordal, Ensjø, Etterstad og Lodalen
Beliggenhet
Kart
Vålerenga
59°54′29″N 10°47′17″Ø

Trehusbyen blir til rediger

 
Kart over Vålerenga, ca. 1900

Bydelen Vålerenga vokste fram som en forstad til Kristiania rundt Vålerenga hovedgård i siste halvdel av 1800-tallet.[1] Deler av hovedbygget på gården står inntil Vålerenga kirke, midt i den 32 mål store Vålerenga park. Eiendommen ble solgt til Oslo kommune i 1897, og Vålerenga kirke blei oppført på den.

I 1855 lå området fortsatt utafor bygrensa da de første tomtene blei skilt ut. Husbygginga var derfor ikke begrensa av murtvangen som hadde blitt innført i Christiania i 1624 i forbindelse med at Christian IV la den nye bykjernen innunder murene på Akershus festning.

Vålerenga ble sammen med Kampen overført fra Aker til Christiania i 1878.[2]

På Vålerenga ble det bygd små trehus i den stilen folk kjente fra bygdene de kom fra. Tomtene ble festa bort, og tomte-eieren kunne bestemme reguleringsplanen. Husa fra denne perioden ligger tett side om side, med fasade ut mot fortauet. De er i en til to etasjer, lafta og med stående panel. Enkelte av dem var antakelig eldre hus fra hjemstedet til innflytterne.[1]

Fram mot byutvidelsen i 1878 endra bygningsmønsteret seg noe, det kom flere leiegårder i tre og øverst på Vålerenga kom det også større privatboliger med hager. Etter byutvidelsen gjaldt murtvangen, og det var de klassiske leiegårdene i pussa tegl som blei bygd. Det var nå flere industriarbeidere som slo seg ned i bydelen.

Beboerne rediger

En stor del av de som bosatte seg på Vålerenga i siste halvdel av 1800-tallet kom fra bygdene i Akershus øst for Oslo, og ser ut til å tilsvare byens oppland, dvs. fra den del av omlandet hvor man leverte jordbruksvarer til bybefolkningen. Den viktigste innfartsveien var Strømsveien som gikk over Vålerenga. I sin avhandling om Vålerengas trehusbebyggelse har etnologen Anne Louise Gjesdal Christensen en analyse av bydelens demografi med folketellingen 1891 som kilde. I 1891 var mer enn 70 % av befolkningen i Vålerenggata og Strømsveien født utenbys. Bygdene omkring Øyeren utpeker seg særlig, Enebak, Fet, Høland, Eidsberg, Trøgstad og Spydeberg. Forstaden hadde også et innslag av svenske innvandrere, som utgjorde ca. 9 % av befolkningen. [3]

Beboerne i forstaden var håndverkere og arbeidere. Særlig var det mange snekkere. Det var også mange vognmenn som drev transport med hest og vogn. Slik virksomhet egnet omårdet seg til, det var staller med høyloft i mange av gårdene. I mellomkrigstiden kan det se ut som Vålerenga var et rettretsted for vognmenn etterhvert som slik virksomhet ble vanskeligere i byens sentrum. 1891 arbeidet mange ugifte kvinner i fyrstikkindustrien. Noen få kunne klassifiseres som småborgere, konkluderer Christensen. [4]

Det er typisk at innflyttere selv står som byggherre for sine hus.

Vålerenga beholdt lenge sitt førindustrielle preg. En opptelling av yrkessammensetninga hos menn i den øvre delen av Vålerenggata viser at selv om andelen håndverkere synker, er de fortsatt den største gruppa i 1930, med sysselsatte i industrien tett etter. Bemerkelsesverdig er det også at antall ansatte i transport er stabilt høyt. Dette kan kanskje skyldes nærhet til jernbanen og Oslo Sporveiers trikkestall på Kampen (nåværende Kampen hageby). En annen mulighet er at byens vognmenn kan ha hatt en tendens til å bosette seg på Vålerenga.

Livet mellom husene rediger

Små trehus med tilhørende hager var en stor del av bebyggelsen. Mikroklimaet på Vålerenga var gunstig og hagene hadde en viss økonomisk betydning, men de har vært viktigst som rekreasjonssted, skriver Christensen i sin avhandling om trehusbyen Vålerenga. Hagene var et viktig trivselsmoment i beboernes liv. Blomster var et viktig innslag i hagevegetasjonen. Selv om hagene var små var det vanlig å ha lysthus. Hagene var i sommerhalvåret en kjærkommen utvidelse av små hus med mange beboere. Hagene ble også brukt når det kom gjester, enten det var planlagt selskapelighet eller når noen kom innom. Plankegjerdene mellom eiendommene var heller ikke høyere enn at en kunne slå av en prat over gjerdet. I krisetider, som under de to verdenskrigene på 1900-tallet, ble det dyrket poteter og grønnsaker i mange hager. Trafikkstøy har etterhvert redusert bruken av hagene. [5]

Husdyr i byen rediger

Arkivkilder fra 1800-tallet forteller at enkelte Vålerenga-familier hadde en eller to kuer, og noen hadde også sauer. Men ingen av Christensens informanter kunne på slutten av 1960-tallet fortelle om dette. Derimot kunne mange fortelle om griser, høns og kaniner. Flere hadde også duer og katt. Husdyrholdet var vanlig fram til om lag 1930, men tok seg igjen opp under siste krig.

Folketellingen 1891 forteller om fire handelsfjøs på Vålerenga. Antall kuer varierte mellom 7 og 12, men ett fjøs som ble oppført hadde plass til 18 kuer. Melkeproduksjon for salg til byborgerne var hensikten. Litt beite var det i området, bl.a. på teglverket; om vinteren ble det kjøpt høy. Melken ble brakt til faste kunder, eller den ble hentet av kundene. På slutten av 1800-tallet var det allerede strenge regler for handtering av fersk melk slik at Sundhedskommisjonen stadig kom på uventet besøk. Denne virksomheten ble nedlagt mellom 1910 og 1920. På Jordal teglverk holdt melkeproduksjonen tritt fram til 1935. [6]

Kommunikasjon rediger

Vålerenga var lenge et trafikk-knutepunkt i hovedstaden.

Ved Galgeberg ender St. Halvardsgate, som i middelalderen var kjent som Gatene, og i dag er begynnelsen på Pilegrimsleden til Trondheim. Enebakkveien og Strømsveien, som begge tar av fra Galgeberg, var de gamle hovedferdselsårene mot nettopp Enebakk og Strømmen/Romerike. I 1970-åra var dette blitt svært merkbart.

Da biltrafikken for alvor tok til på 1960-tallet var det slik at i rush-tida sto køene stille gjennom Vålerenga, og resten av døgnet var trafikken tett. Beboeraksjonene for å få trafikken ut av bydelen begynte, sammen med kampen for å bevare de gjenværende trehusa. Begge deler blei krona med hell, i dag er begge veier stengt for gjennomkjøring av annet enn buss og Vålerengatunnelen sto ferdig i 1989 og bringer Rv 190 under Vålerenga.

Vålerenga-trikkene kom i 1926 og hadde nummer 16 (til Skøyen) og nummer 6 (til Majorstua), og de blei lagt ned i 1967. I tillegg gikk Østensjøbanen fra Opsal til Jar gjennom Vålerenga. Trikketraseen (som kjørte opp Strømsveien og ned Vålerengata) kjøres i dag delvis av buss nummer 37 Helsfyr-Nydalen. Nærmeste T-banestasjon er Ensjø.

Referanser rediger

  1. ^ a b Anne Louise Gjesdal Christensen: Vålerenga. Treby i murbyen. 1973.
  2. ^ bok om Gamlebyen, Grønland - Kampen, Vålerengen og Tøien. Stranberg. 1929. 
  3. ^ Anne Louise Gjesdal Christensen: Vålerenga. Treby i murbyen. 1973. s.16-17
  4. ^ Anne Louise Gjesdal Christensen: Vålerenga. Treby i murbyen. 1973. s.52-54
  5. ^ Anne Louise Gjesdal Christensen: Vålerenga. Treby i murbyen. 1973. s.59-61
  6. ^ Anne Louise Gjesdal Christensen: Vålerenga. Treby i murbyen. 1973. s.62

Kilder rediger

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger