Wikipedia

Trifone Pederzolli

Trifone Pederzolli (født 28. januar 1864 i Cattaro - Kotor - da i Østerrike-Ungarn, død 22. april 1941 i Parenzo - Poreč - da i Italia) var en italiensk katolsk biskop.

Trifone Pederzolli
Født28. jan. 1864Rediger på Wikidata
Kotor
Død22. apr. 1941[1]Rediger på Wikidata (77 år)
Poreč
BeskjeftigelseKatolsk prest (1886–), katolsk biskop (1913–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Bishop of Poreč-Pula (1913–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetKongedømmet Italia
Grenser i og rundt Istria i 1897
Grenseendringer i og rundt Istria fra 1913 og fremover

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Trifone Pederzolli var sønn av ingeniøren Luigi Pederzolli og hans hustru Enrichetta Veriano. Faren var fra Trentino og hadde gått inn i den østerrikske regjerings tjeneste.

Prest rediger

Han ble presteviet i Split 28. november 1886. Han var Francesco Borgia Sedej første student ved Augustineum i Wien, og da han var blitt doktor i teologi, vendte han i 1891 tilbake til bispedømmet Split, der han ble betrodd stillingen som spiritual ved gutteseminaret. Senere ble han overført til Triest, først som sognekoadjutor ved kirken Santa Maria Ausiliatrice, deretter fra 1903 som sogneprest i Sant'Antonio Nuovo.

I 1906 ble han utnevnt til prosynodal eksaminator og i 1908 æreskanikk ved Triests katedralkapittel. Også i 1908 oppnådde han kooptering i tilsynsrådet for de forente bispedømmene Parenzo og Pula. Etter biskop Giovanni Battista Flapps død den 27. desember 1912 fremla Østerrikes kirkeminister hans navn for nuntius, erkebiskop Raffaele Scapinelli di Leguigno, som neste biskop av Parenzo og Pola. Gitt bispedømmets sosiale kompleksitet med en mosaikk italienske, slovenske og kroatiske troende, var det den vanskelig avjørelse. Men Pederzolli, som talte alle tre språk flytende, så vel som tysk, virket som den ideelle kandidat. For det østerriksk-ungarske riket var sosial fred, med en sterk religiøs samhørighet, en grunnleggende faktor for å sammenslå de ulike nasjonalitetene sosialt og politisk.

Biskop rediger

Valget av Pederzolli ble approbert av pave Pius X den 19. juni 1913. Han ble så bispeviet av Francesco Borgia Sedej, som var blitt erkebiskop av Görz og Gradisch, den 5. oktober 1913 i katedralen i Trieste. Medkonsekrerende var biskop Anton Bonaventura Jeglič av Laibach (Ljubljana) og biskop Andrea Karlin av Trieste og Capodistria (Trst i Koper). Han tok sitt bispedømme i besittelse den 6. november i Parenzo (Poreč) og 8. desember i Pola (Pula).

Under første verdenskrig tok han sammen med de andre biskopene i regionen seg av innbyggerne i det sørlige Istria som var blitt evakuert. Ved slutten av krigen ble hele bispedømmets territorium en del av kongeriket Italia, da inkluderende en sterk slovensk og kroatisk minoritet, for det meste katolikker. Til å begynne med så det ut til at situasjonen for den slaviske minoriteten var bedre garantert under den liberale italienske regjering enn under det tilgrensende nye kongeriket Jugoslavia, hvor det serbiske flertall av ortodokse religioner ble mer og mer dominerende.

Fra 1921 endret ting seg med spredningen av fascistiske korps i Istria. Som andre prester og biskoper prøvde Pederzolli på alle måter å beskytte de slaviske minoritetene, og av denne grunn ble kalt østerrikse og slavofine av fascistene fra Trentino. Siden det lokale presteskap var direkte involvert i politiske anliggender, ba biskopen om støtte fra Den apostoliske stols diplomatiske organer. Et bevis på dette er memoranda som ble sendt til Statssekretariatet (Vatikanet), så vel som det som ble sendt 7. mars 1921 til sivilkommissæren for Venezia Giulia, Antonio Mosconi, og til statsministeren, Giovanni Giolitti. Videre utarbeidet han den 31. mai 1921 et dokument om de beklagelige innvirkningene som medlemmer av de fascistiske troppers innblanding hadde på den lokale kirkes liv; dette dokumentet var lignende de om ble presentert bare noen få dager tidligere av biskopene av Udine, Antonio Anastasio Rossi, og av Trieste, Angelo Bartolomasi.

Situasjonen forverret seg med Mussoliniregjeringen, så meget at biskopen den 16. januar 1928, sammen med erkebiskop Francesco Borgia Sedej (Gorizia og Gradisca), og biskop Luigi Fogar (Trieste og Capodistria), sendte et memorandum direkte til regjeringssjef Benito Mussolini for å protestere mot utdanningsministeren beslutning om å avskaffe bruk av slovensk og kroatisk i de tre første barneklassene. Selv om konkordatet mellom stat og kirke undertegnet 11. februar 1929 eksplisitt åpnet for å utnevne sogneprester som i tillegg til italiensk også forsto og snakket det språket som var i bruk lokalt, for bedre å yte religiøs bistand på de troendes språk i henhold til til kirkens egne regler, ble forholdet mellom Den hellige stol og kongeriket Italia stadig vanskeligere. I sitt bispedømme måtte biskop Pederzolli kjempe mot de sivile myndigheter mot en rekke tiltak som spant fra oppløsningen av katolske ungdomsklubber, vilkårlig italienisering av prestenes etternavn, til misbruk som å spørre skolebarn om hvilket språk som ble talt i skriftestolen. Resultatet komme være tiltak mot presten, til oh med fengsling.

I 1931 innrapporterte prefekten i Pola, Leone Leone, til innenriksdepartementet, biskop Pederzollis virksomhet i sitt bispedømme til forsvar for minoritetsbefolkningene. I sin rapport påpekte prefekten at den bispelige kurie for det meste var sammensatt av prester av kroatisk opprinnelse, som ikke unnlot å offentlig feire fortidens herligheter under det forne østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet. Videre, igjen i henhold til prefektens rapport, var presteskapet en sterk motstandskraft mot av det italienske regime og mot staten, som motsatte seg kraftig enhver transformasjon i enhver forstand mot en italienisering av den istriske kirke, og støttet prester dedikert til politikk og irredentisme.

I løpet av 1930-årene henvendte Pederzolli seg direkte til Mussolini flere ganger for å prøve å begrense de lokale fascistiske myndighetenes maktbrynde: Den 13. og 17. juni 1931 skrev han til Il Duce for å få løslatt prestene Giovanni Verla og Paolo Marinović, fsom var satt i fengsel; 29. mai 1934 skrev han igjen mot arrestasjonene av Antonio Rutar og Carlo Musizza, prester ved bispedømmets presteseminar i Gorizia. I 1936 ble han utsatt for klager fra prefekten i Pola, Oreste Cimoroni, som kraftig protesterte mot oppførselen til sognepresten i Castelnuovo d'Arsa, Grgo Berkan, som hadde brukt det kroatiske språk i sitt religiøse virke. Til disse klagene svarte biskopen at de var populære bønner fremsatt av de troende, som i Kirken ikke bare ble anbefalt, men også pålagt. Videre understreket han det faktum at han handlet i full harmoni og i pakt med bestemmelser gitt av Den hellige stol, som eksplisitt hadde beordret at man skulle forholde seg slik i alle de aktuelle bispedømmer i Venezia Tridentina, Venezia Giulia, Goriziano, Dalmatia og Fiume.

Den 5. oktober 1933 hedret pave Pius XI ham med å gjøre ham til pavelig tronassistent.

Mot slutten av sitt virke i sitt bispedømme ble han helsemessig svekket. I 1940 ble han rammet av paralyse en sykdom som sterkt hemmet hans virke for resten av livet; pave Pius XII sendte ham en spesiell apostolisk velsignelse. Han døde i Parenzo den 22. april 1941.

Litteratur rediger

  • L. Ferenčić: Porečko-pulska biskupija za vrijeme biskupa Trifuna Pederzollija (1913–1941), Zagreb 1973.
  • Massimiliano Valente: PEDERZOLLI, Trifone, i Dizionario biografico degli italiani, vol. 82, Roma, Istituto dell'Enciclopedia Italiana, 2015

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser rediger

  1. ^ Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som Trifone PEDERZOLLI, Dizionario biografico degli italiani trifone-pederzolli, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bpeder.html, lest 5. april 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Trifone_Pederzolli&oldid=22437503»