Svaitak

Svaitak er takformen som oppsto som følge av konstruksjonen med sperrebind av tysk type, der sperrene var tappet ned i takbjelken. Tapphullet ble helst anbrakt et stykke innenfor bjelkeenden for å hindre at sidetrykket fra taklasten skulle sprenge ut endeveden utenfor. Bjelken fikk dermed en «sperretå» utenfor sperrefoten. Før taket kunne tekkes, måtte det lages en myk overgang mellom den skrå sperren og den horisontale sperretåen. Det ble gjort med en «skalk» (tysk: Aufschiebling) som jevnet ut overgangen og ofte ble ført utenfor bjelkeenden for å øke takutstikket. De vanlige tekkematerialene, halm eller takstein, ble festet til horisontale lekter som var spikret direkte til sperrene og skalken. Slik dannet tekkingen en kurve mellom den bratte takflaten og det slakere utstikket – et svaitak.

Leikanger prestegård i Sogn (nå på Norsk Folkemuseum fikk svaitak i 1752 både under påvirkning av byhus i Bergen og fordi taket har sperrebind.

Tysk sperrebind med «skalker», det konstruktive opphavet til svaitaket. Etter Theodor Böhm, 1911.

Sperrebind av denne typen ble brukt på hus av bindingsverk eller murverk i store deler av Europa allerede i middelalderen. Til Norge fulgte sperrebindet med da bindingsverk ble importert, i større omfang etter at murtvang ble innført i Christiania og tekking med tegl på bratte tak påbudt i 1624. Tømrere fra Tyskland, Danmark og Nederland virket i flere norske byer og verksmiljøer, og de brakte med seg sine hjemlands byggemåter, blant dem sperrebind med skalk. Da tegltak etterhvert avløste torvtak også i sentrale bygder, måtte takvinkelen økes, og brattere tak innbød til å velge sperretak fremfor åstak. På 1700-tallet ble svaitaket utbredt også i Norge, særlig i kystbyene. I Drøbak var det 80–100 hus med svaitak omkring 1800. Svaitaket fikk også innpass i byggeskikken flere steder i innlandet, f.eks. i Valdres.

Svaitaket var i utgangspunktet en praktisk løsning for å få god vannavrenning på sperretak, men det er sannsynlig at det også ble en mote. Det bidro sannsynligvis til takformens utbredelse, og da ikke bare på hus med sperretak.

«Kinavipp»

Den populære betegnelsen kinavipp skyldes at utbredelsen av svaitaket i 1700-årene falt sammen med interessen for kineserier i Europa. Dekorasjoner med kinesiske motiver ble meget populære på tapeter, møbler, keramikk, også i folkekunsten. Motivene kunne være rene ornamenter, eller landskaper, planter, mennesker og bygninger. Pagoder – med svaitak – ble særlig mye brukt. I europeisk hagekunst ble det moderne å utstyre hagen med et «kinesisk» lysthus. Interessen for kineserier kan ha bidratt til utbredelsen av svaitak med «kinavipp», i tillegg til at takformen også ble vanlig i rokokko-arkitekturen.

Se også

• Tak
• Sperrebind
• Sperre

Litteratur

• Volmer, Lutz og W.Haio Zimmermann (2012): Glossary of Prehistoric and Historic Timber Buildings. Verlag Marie Leidorf GmbH, Rahden. ISBN 978-3-86757-333-7
• Fiedler, Wilhelm (1903); Das Fachwerkhaus in Deutschland, Frankreich und England. Brlin, Verlag von Ernst Wasmuth. Faksimileutgave (u.å), Reprint-Verlag-Leipzig. ISBN 3-8262-0601-0