Chinoiserie er en stilform innen europeisk kunst. På norsk er det vanligvis kalt kineseri. Den brøt gjennom på 1600-tallet, og var preget av etterligning av kinesisk kunst, ofte nokså fantasifullt slik at avstanden mellom det europeiske kinabilde og realitetene i dag er nokså merkbare for kjennere.

En porselensmugge fra Wien (1799), dekorert for å minne om kinesisk lakkarbeid, og med kinesiske motiver.

Historie rediger

 
Chinoiserie av François Boucher

Chinoiserie ble en del av det europeiske kunstreportoir i den senere del av 1600-tallet. Jesuittpateren Athanasius Kirchers orientalske studier var viktig som inspirasjonskilde. Chinoiseriets popularitet toppet seg midt på 1700-tallet, da det ble tilpasset rokokkoens rammer av François Boucher. Stilen gikk av moten da neoklassisismen vant gjennom.

Chinoiseriet reflekteres utelukkende i europeisk dekorativ kunst, men også i arkitekturen.

Kinesisk porselen rediger

 
Kew Gardens-pagoden i Royal Botanic Gardens i Kew i London

Fra Renessansen og frem til 1700-tallet forsøkte europeiske kunstnere å klare å nå opp det raffinement i sine porslensarbeider som man så i kinesisk porselen, men lyktes bare delvis. Direkte imitasjon av kinesiske design i fajanse tok til sent på 1600-tallet, og ble særlig synlig i tevarer, og toppet seg i en bølge av rokokkochoiniserie (ca. 1740-1770).

De første hint av porselenschinoiserie hadde dukket opp tidlig på 1600-tallet i de land som hadde særlig organiserte handelskompanier for handelen med Orienten; Holland og England, og noe senere også i Portugal. Tinnglasert keramikk fra Delft og andre nederlandske byer tok etter mønstre fra Ming-dynastiet. Etter at Johan Nieuhof publiserte en bok med 150 illustrasjoner i chinoiseriesjangeren tok det hele fart. Nå fulfte flere porselenprodusenter etter, som for eksempel i Meissen.

Interiørdekorasjon rediger

 
Veggtapet håndmalt med chinoiserieornamenteringer, fra museet Geelvinck-Hinlopen Huis

En rekke europeiske monarker, som kong Ludvig XV av Frankrike, var særlig positiv til chinoiserie, ettersom den stod seg vel til den europeiske rokokkostil. Hele værelser, for eksempel i Château de Chantilly, ble malt med chinoiseriekomposisjoner, og kunstnere som Antoine Watteau egnet seg til stilarten. Lystpaviljonger av kinesisk type dukket opp i formelle parterrer i palasser bygd i senbarokk eller rokokko i Tyskland og Russland, og i flisepaneler i Aranjuez nær Madrid. Hele kinesiske landsbyer ble bygd på Drottningholm i Sverige og i Tsarskoje Selo i Russland. Thomas Chippendales tebord og porselensskap av mahogny ble utsmykket i chinoiserie ca. 1753 – 70. Stilelementer fra det tidlige Qing-dynasti tilkom, og man fant også måter å benytte seg av impulser fra Tang-dynastiets stilarter.

En del av det som ble oppfattet som kinesiske impulser, var i virkeligheten inspirasjoner fra Japan.

Kineserier ble også populære i 1700-tallets og tidlig 1800-talls folkekunst i Norge. Ikke minst i Nord-Gudbrandsdalen finnes mange eksempler på det, der maleren Per Veggum malte mange slike motiver.

Arkitektur og hageanlegg rediger

 
Kinesisk hus (Potsdam)

Små pagoder dukket opp som pipehus eller i stor størrelse i hageanlegg. De kongelige hager i Kew har en storslagen hagepagode tegnat av arkitekten Sir William Chambers, og en kopi av den ble bygd i Münchens Englischer Garten.

Litteratur rediger

 
Den kinesiske landsby i Tsarskoje Selo, bygd på oppdrag av Katarina den store.
  • Emily Eerdmans: «The International Court Style: William & Mary and Queen Anne: 1689-1714, The Call of the Orient». I Classic English Design and Antiques: Period Styles and Furniture; The Hyde Park Antiques Collection. New York: Rizzoli International Publications, 2006 s. 22–25. ISBN 978-0-8478-2863-0.
  • Gu Zhengxiang: «Zum China-Bild des Zedlerschen Lexikons: Bibliographie der in seinen China-Artikeln besprochenen oder als Quellen genannten Werke». I: Stuttgarter Arbeiten zur Germanistik, Nr. 423. Stuttgart: Verlag Hans-Dieter Heinz, Akademischer Verlag 2004 [2005], s. 477-506. ISBN 3-88099-428-5.
  • Alain Gruber: Chinoiserie : der Einfluss Chinas auf die europäische Kunst, 17.-19.Jahrhundert – Ausstellung; Riggisberg, 6. Mai – 28. Oktober 1984 – Bern : Abegg Stiftung Bern, 1984.
  • Johannes Franz Hallinger: Das Ende der Chinoiserie : die Auflösung eines Phänomens der Kunst in der Zeit der Aufklärung, München : Scaneg, cop. 1996. (Beiträge zur Kunstwissenschaft ; Band 66)
  • Hugh Honour: Chinoiserie: The Vision of Cathay, London: John Murray, 1961
  • Martin Woesler: Zwischen Exotismus, Sinozentrismus und Chinoiserie, Européerie. 3. Aufl., überarb. und erw. Neuaufl. Bochum : Europäischer Universitäts-Verlag 2006 (Scripta Sinica, Bd. 6). ISBN 978-3-89966-107-1 / ISBN 3-89966-107-9

Eksterne lenker rediger