Sperrebind
Sperrebind eller takbind er en takbærende konstruksjon som i sin enkleste form består av to sperrer bundet sammen av en horisontal bjelke (takbjelke, bindbjelke, ankerbjelke) og sammenføyd ved mønet. Et sperrebind har som hovedfunksjon å overføre kreftene fra takflaten til ytterveggene. Sperrebind som spenner over brede bygninger har ofte en horisontal hanebjelke (eller hanebjelker i to høyder) for å hindre nedbøyning av sperrene på grunn av taklast eller vindkrefter. Sperrebind kan også ha mer komplisert utførelse med undersperrer eller andre ledd som bidrar til stivhet og kan oppta trykk eller strekk.[1]
Eldre sperrebind var sammensatt av grovt dimensjonert trevirke, ofte med tilnærmet kvadratisk tverrsnitt, sammenføyd ved tapping, bladning eller andre tradisjonelle tømmerforbindelser, og ofte forsterket med trenagler. I moderne sperrebind brukes slankere dimensjoner på høykant, sammenbundet med spiker, spikerplater, dybler eller mutterskruer. Moderne ingeniørkunst har utviklet sperrebind som statisk er mer rasjonelle enn de tradisjonelle typene, som W-takbind m.fl.
Sperrebind i Norge rediger
De fleste norske stavkirker og noen steinkirker fra middelalderen har kompliserte sperrebind som gir stivhet uten bindbjelke mellom oppleggene. Stavkirkene har takbind med undersperrer eller saksesperrer og hanebjelker som bærer langsgående åser.
I norsk folkelig byggeskikk med hus av lafteverk forekom sperrebind sjelden; de hadde enten sperretak uten bindbjelke til å ta opp sidetrykket mot langveggene, eller åser som spente fra gavl til gavl. I byene og i offentlig bebyggelse påvirket av utenlandsk byggeskikk var sperrebind vanlige, særlig på hus med vegger av bindingsverk eller murverk. De opptrer vanligvis tettstilte (på Østlandet kalt «fotingsrøst»), en byggemåte som trolig er innlånt fra tyske og danske murhus eller bindingsverkshus, og som først ble vanlig i byer hvor innflytelsen fra Tyskland var sterk, særlig Bergen og Christiania. Sperrebind kan også opptre med større avstand som understøttelse (sperrebukk) for et åstak med lange spenn mellom bærende tverrvegger.
Sperrebind i andre land rediger
I sperrebind av tysk type er sperrene tappet ned i takbjelken. For å hindre at tappen sprenger ut trevirket i bjelken utenfor tapphullet, må det være en viss avstand til bjelkeenden. Denne ytre, horisontale «sperretåen» krever påforing med en «skalk» i overgangen, slik at taktekkingen (takstein på lekter festet direkte til sperrene) kan få fall hele veien ut til kanten – men noe slakere enn på takflaten ovenfor. Denne løsningen er opphavet til svaitaket, opprinnelig teknisk betinget, men senere videreført som mote til tak konstruert på andre måter.
I Tyskland har bratte tak ofte hanebjelker i flere høyder, tappet eller bladet sammen med sperrene. De kan bære loftsgulv i flere etasjer, men trenger da som regel å bli understøttet av takstoler.
England har karakteristiske sperrebind som «king post truss» (med én midtstilt stolpe som bindbjelken er opphengt i) og «queen post truss» (med to stolper, med virkemåte som et sprengverk. I middelalderen ble det konstruert komplisert «hammerbeam roofs» i haller og kirker med åpent rom helt opp til taket.
«Takstol» rediger
Betegnelsen takstol har også, og særlig i nyere tid, feilaktig vært brukt om selvbærende tverrstilte sperrebind. Egentlige takstoler er langsgående konstruksjoner som understøtter sperrer eller sperrebind, sammensatt av bjelker, stolper og skråstivere som danner stive fagverk.[2]
Ulike sperrebind rediger
- Saksetakbind
- Pulttakbind
- Gittertakbind
- SK-takbind
- A-takbind
- W-takbind
- WW-takbind
Noter rediger
Litteratur rediger
- Volmer, Lutz og W.Haio Zimmermann (2012): Glossary of Prehistoric and Historic Timber Buildings. Verlag Marie Leidorf GmbH, Rahden. ISBN 978-3-86757-333-7