Suleiman I den store

Suleiman I den store (moderne tyrkisk: Süleyman, arabisk:سليمان Sulaymān, født 6. november 1494 i Trapezunt, falt i kamp 7. september 1566 ved Szigetvár i Ungarn) var sultan over Det osmanske riket fra 1520 til sin død. Han er benevnt som Suleiman I, mens den svenske historikeren Carl Grimberg kaller ham for Suleiman II den store. Under hans lederskap startet Det osmanske riket sin storhetstid og ble en verdensmakt. Suleiman ble regnet som en av de fremste herskerne i Europa i det 16. århundre, et fullverdig motstykke til Karl V, tysk-romersk keiser, Frans I av Frankrike, Henrik VIII av England og Sigismund II av Polen.

Suleiman I den store
Født		6. nov. 1494 Trabzon (Det osmanske rike, Trebizond Eyalet)
Død		6. sep. 1566 (71 år) Szigetvár (Kongeriket Ungarn)
Beskjeftigelse		Lyriker, hersker, lovgiver, militær leder, politiker
Embete		Sultan i Det ottomanske rike (1520–1566)
Ektefelle		Roxelane (1531–1558) Mahidevran Sultan (1514–1566) Fülane Hatun Gülfem Hatun
Partner(e)		Fülane Hatun Gülfem Hatun
Far		Selim I
Mor		Ayşe Hafsa Sultan
Søsken		Hatice Sultan Beyhan Sultan Şah Sultan Fatma Sultan Hafize Sultan
Barn		12 oppføringer Şehzade Mustafa Şehzade Mehmed Mihrimah Sultan Selim II Şehzade Beyazıt Şehzade Murad Raziye Sultan Șehzade Cihangirs Şehzade Abdullah Fatma Nur Şehzade Mahmud Ahmed
Nasjonalitet		Det osmanske rike
Gravlagt		Sultan Suleimans grav
Signatur
Suleiman I den store på Commons

Han ledet personlig de osmanske hærer i erobringen av Beograd, Rhodos og nesten hele Ungarn, beleiret Wien og la under seg store territorier i Nord-Afrika så langt vest som Marokko og nesten hele Midtøsten. For en kort tid fikk osmanene herredømmet til sjøs i Middelhavet, Rødehavet og Persiagulfen. Riket fortsatte å ekspandere i et århundre etter hans død.

Innenfor riket var Suleiman kjent som en rettferdig hersker og motstander av korrupsjon. Han beskyttet kunstnere og filosofer og ble regnet som en av de største islamske poeter i tillegg til at han var en dyktig gullsmed. I vesten er han kjent som den store og i den muslimske verden som lovgiveren (tyrkisk: kanuni, arabisk: القانونى, al-Qānūnī), et kallenavn som stammet fra hans fullstendige rekonstruksjon av det osmanske rettssystemet.

I hans regjeringstid ble den kjente broen i Mostar Stari Most bygget.

Tidlige år

Suleiman ble født i Trabzon i dagens Tyrkia. Syv år gammel ble han sendt for å studere vitenskap, historie, litteratur, teologi og militære teknikker ved skolene i slottet i Istanbul, og som ung mann opprettholdt han et nært vennskap med Damat Ibrahim Pasha, en slave som skulle bli en av hans mest betrodde rådgivere.[1]

Suleimans fikk sine første erfaringer med styre som guvernør av flere provinser, blant dem Bolu i det nordlige Anatolia og hans mors hjemsted Kaffa på Krim.

Under styret til hans far, Selim I, ødela Det osmanske riket det rivaliserende mamelukksultanatet, noe som førte til innlemmelsen av Syria, Palestina og Egypt og erobringen av hellige byer som Mekka og Medina i riket. Selim krevde tittelen Khadim ul Haremeyn, «tjeneren av de to hellige templer» (den store moskéen i Mekka og profetens moské i Medina, de helligste steder i islam), og hevdet også å være kalifen, «vokteren av islam» som ble regnet som den øverste statsleder og religiøse leder i islam, både i sunni- og sjia-retningene. Selim la også Persia under seg, hvis leder, Sjah Ismail I, også hevdet å være kalifen. Han erobret Egypt sammen med Al-Mutawakkil III, den siste kalifen i abbaside-dynastiet, noe som gjorde at Selim kunne skaffe seg emblemene til kalifen, et sverd og profeten Muhammeds kappe.

Derfor var Suleiman, i en alder av 26 da Selim I døde, hersker over et betydelig mektigere rike og sultanat som han ville fortsette å ekspandere til han døde 46 år senere.

Militære erobringer

Suleiman den store

Erobringen av Beograd

Etter at han etterfulgte sin far, innledet Suleiman en rekke militære erobringer. Først, 1521, slo han ned et opprør ledet av guvernøren i Damaskus som var utnevnt av osmanene. I august 1521 hadde Suleiman fullført erobringen av byen Beograd og hadde erobret Serbia og rykket dypt inn i hjertet av Sentral-Europa.

Gjenoppbyggingen av Jerusalems murer

I 1517 hadde det islamske osmanske riket under Selim I tatt Palestina fra egyptiske mamelukker. Suleiman var så betatt av byen Jerusalem og dens forfall etter å ha blitt forsømt i århundrer under mamelukkenes styre, at han beordret byggingen av en storslagen festningsmur som fortsatt omslutter gamlebyen.

Rhodos

Selim I hadde planlagt å angripe den kristne befestningen på Rhodos før han døde. I 1522 fullførte Suleiman sin fars mål da 400 skip brakte 200 000 menn til øya. Mot denne styrken hadde Malteserordenen rundt 7000 soldater og byens murer. Beleiringen varte i seks måneder og etter at den var slutt lot Suleiman de overlevende forlate øya og trekke seg tilbake til kongedømmet Sicilia. I bytte for dette lovet ridderne å la Suleimans område være i fred, et løfte de snart brøt.

Ungarn

Kongeriket Ungarns plassering

Den 29. august 1526 beseiret Suleiman Ludvig II av Ungarn i slaget ved Mohács. Osmanske styrker okkuperte nesten hele Ungarn. Ludvig II ble drept, og da Suleiman kom over den livløse kroppen av den femten år gamle kongen skal han ha sagt at «jeg kom med våpen mot ham, men det var ikke mitt ønske at han skulle kuttes ned mens han knapt har smakt på det søte livet og kongemakten.»[2]

Under det osmanske angrepet brøt den politiske orden sammen, og en maktkamp fulgte da noen ungarske adelsmenn foreslo at Ferdinand av Habsburg, som var hersker av nabolandet Østerrike og knyttet til Ludvigs familie gjennom ekteskap, skulle bli konge av Ungarn, og viste til tidligere avtaler om at habsburgerne skulle ta over den ungarske tronen dersom Ludvig døde uten arvinger. Men andre adelsmenn vendte seg til adelsmannen Johannes Zápolya som hadde støtte hos Suleiman, og som forble uten anerkjennelse fra de kristne maktene i Europa. En tresidet konflikt fulgte da Ferdinand begynte arbeidet med å sikre seg kontroll over så mye av det ungarske kongedømmet som han kunne klare. Dette førte til en tredeling av landet innen 1541. Suleiman krevde nesten hele dagens Ungarn, kjent som Stor-Alföld, til Det osmanske riket og innsatte Zápolyas familie som herskere over den uavhengige delen Transilvania, en vasallstat av imperiet. Ferdinand I krevde «kongelige Ungarn», inkludert dagens Slovakia, det vestlige Kroatia og territoriene rundt. Dette ble den midlertidige grensen mellom habsburgerne og osmanene.

Under Karl V, tysk-romersk keiser, og hans bror Ferdinand, erkehertug av Østerrike, tok habsburgerne tilbake Ungarn. Suleiman invaderte på nytt to ganger, men ble slått tilbake etter beleiringen av Wien i 1529 og 1532. I 1533 ble en avtale signert med Ferdinand som delte Ungarn mellom habsburgerne og Zapolya, men da Zapolya døde, var Ferdinand uten de ungarske områdene, noe som førte til en ny kamp for å annektere Ungarn og flere fredsavtaler som gjenopprettet status quo.

Persia

afavidenes imperium med sine grenser i 1512

Da konflikten raste ved Suleimans rikes europeiske grensetrakter, fortsatte fremgangene på en annen front mot det rivaliserende sjiittiske safavide-riket som hersket over Persia (som også omfattet mye av dagens Irak). Suleiman førte tre felttog mot safavidene. I det første falt den historisk viktige byen Bagdad til Suleimans styrker i 1534.

Det andre felttoget (1548–1549) resulterte i midlertidig fremgang i Tabriz og Aserbajdsjan og en langvarig tilstedeværelse i provinsen Van og i noen fort i Georgia.[3]

Under det tredje angrepet i 1555 klarte ikke Suleimans styrker å sjalte ut sjahens hær som trakk seg tilbake inn i fjellene i Luristan. De underskrev en avtale ved Amasya hvor sjahen anerkjente de eksisterende grensene og lovet å stoppe sine raid inn i osmanenes land.[4] Arkivert 30. januar 2009 hos Wayback Machine.

Nord-Afrika og Midtøsten

Store områder i Nord-Afrika vest til Marokko ble også innlemmet i osmanenes rike. Berberstatene Tripolitania, Tunisia, Algerie og Marokko ble autonome provinser i riket og spilte ledende roller i Suleimans konflikt med Karl V som mislyktes i et forsøk på å drive ut tyrkerne i 1541. Piratvirksomheten som ble bedrevet etter dette av berberpiratene i Nord-Afrika forble en del av krigene med Spania, og den osmanske ekspansjonen førte til herredømme til sjøs i en kort periode i Middelhavet.

Den osmanske marinen kontrollerte også Rødehavet og holdt Persiagulfen til 1554 da deres skip ble beseiret av den portugisiske flåten. Portugiserne ville fortsette å utfordre Suleimans styrker om kontrollen over Aden.

Tunis

I 1533 ble Khair ad Din, kjent for europeerne som Barbarossa (rødskjegg), gjort til øverste admiral i den osmanske marinen som aktivt kjempet mot den spanske marine. I 1535 vant den tysk-romerske keiseren Karl V (Karl I av Spania) en viktig seier mot osmanene ved Tunis, men i 1536 allierte Frans I av Frankrike seg med Suleiman mot Karl. Karls flåte ble beseiret i 1538 i slaget ved Preveza av Khair ad Din som dermed sikret det østlige Middelhavet for tyrkerne de neste 33 årene.

Frans ble overtalt til å underskrive en fredsavtale med Karl V samme år, men han allierte seg igjen med Suleiman i 1542. Året etter allierte Karl seg med Henrik VIII og tvang Frans til å signere våpenhvilen i Crepy-en-Laonnois. Karl inngikk en avtale med Suleiman for å skaffe seg noe kompensasjon for den kostbare krigen.

Da Spania erklærte krig mot Frankrike i 1544, ba Frans om hjelp fra Suleiman. Han sendte så en flåte ledet av Khair ad Din som seiret over spanjolene og klarte å ta tilbake Napoli fra dem. Suleiman gav ham tittelen baylar bey (generalkommandant). Et resultat av alliansen var den harde sjøduellen mellom Dragut og Andrea Doria som endte med at det nordlige Middelhav forble under de europeiske lands herredømme, mens det sørlige Middelhavet var i islamske hender [5].

Malta, et vendepunkt

Malta

Da Johannitterordenen ble reetablert som Malteserordenen i 1530 førte deres angrep mot muslimske sjøstyrker raskt til at de kom i konflikt med den osmanske marine, som samlet en veldig styrke for å fjerne ridderne fra Malta. I 1565 invaderte de og innledet den store beleiringen av Malta som begynte 18. mai og varte til 8. september (og som er skildret i Matteo Perez d'Aleccios fresker i Hall of St. Michael and St. George). Til å begynne med så slaget ut til å bli en gjentagelse av det på Rhodos hvor nesten alle byene ble ødelagt og rundt halvparten av ridderne ble drept i kamp, men en unnsetningsstyrke fra Spania snudde slaget og rundt 30 000 osmanske soldater ble drept.

Etter dette vendte Suleiman blikket mot Ungarn igjen. Han falt under slaget ved Szigetvár i Szigetvár, Ungarn, 5. eller 6. september 1566.

Lovgiver

Suleimaniyemoskéen kneiser over Istanbul.

Osmanene kalte Suleiman Kanuni eller «lovgiveren». Inskripsjonen på Suleymanie-moskéen i Istanbul, som ble bygget for ham, omtaler ham som Nashiru kawanin al-Sultaniyye («sprederen av de sultanske lover»). Det siktes til Suleimans revidering og innføring av sultaniske «kanun»-lover brukt i situasjoner som ikke direkte dekkes under islamsk sharia: «I islamsk tradisjon, dersom en sak gikk utenfor retningslinjene som ligger i sharia, kunne dommen i saken tas fra lignende saker som dekkes av sharia... en metode i justistenkning...akseptert av de mest liberale sharia-retningene, hanafisme» som «dominerte osmansk lov.»[6] Arkivert 17. januar 1999 hos Wayback Machine. Etter Suleiman fikk kanun-lovene deres endelige form, og lovene ble kjent som kanun-i osmani, de «osmanske lovene».

Rettferdighet og likhet

Suleiman var kjent for å være en rettferdig hersker som valgte sine underordnede etter meritter fremfor sosial status eller popularitet. Den østerrikske ambassadør, Ghiselain de Busbecq, skrev om ham: «Når han gjør sine utnevnelser, bryr sultanen seg ikke om velstand eller grad, han bedømmer heller ikke anbefalinger eller popularitet. Han vurderer hver sak på sine egne meritter og undersøker nøye karakteren, evnen og meningene til mannen som det er snakk om.»[7]

Kulturell betydning

Under Suleimans styre ble hundrevis av sultanbeskyttede kunstneriske samfunn (kalt Ehl-i Hiref, «de begavedes samfunn») administrert ved rikets hovedsete i Topkapi-palasset i Istanbul.

Etter en tid som lærlinger kunne kunstnere og håndverkere rykke opp i gradene innen sitt felt og ble betalt lønn i hver tredje måned. Lønningsregistre som er bevart viser bredden i Suleimans omsorg for kunstene:

«De tidligste dokumentene, trukket opp i 1526, viser 40 samfunn med over 600 medlemmer. Innen det 17. århundre hadde antallet samfunn øket og deres medlemskap hadde steget til rundt 2000. I tillegg til kunstnerne som var ansatt i de imperielle samfunnene, hadde Istanbul, som alle betydelige senter i riket, forskjellige laug av kunstnere som tok seg av behov både i landet og i utlandet.»[8]

Dikteren

Den britiske historikeren E.J.W. Gibb skrev at «aldri, selv ikke i Tyrkia, ble det gitt større oppmuntring til poesi enn under styret til denne sultanen.»[9]

Noen av Suleimans vers, skrevet under pseudonymet «Muhibbi», er blitt tyrkiske ordspråk, inkludert de velkjente «alle sikter mot den samme mening, men mange er versjonene av fortellingen» og «i denne verden er en tilstand av god helse den beste tilstand».[10] Han skrev på tyrkisk, persisk og arabisk.

Islamsk kalligrafi

Diwani er en kalligrafi-variant av den arabiske skriften, en kursiv-stil utviklet av Housam Roumi som var mest populær under Suleimans styre. Det ble brukt i den osmanske divan til å skrive alle kongelige resolusjoner, utstedelser og overføringer, og var en av hemmelighetene i sultanens palass. Reglene for denne skriftformen var ikke kjent for alle, men begrenset til dets herrer og noen få utvalgte studenter.

Religiøs toleranse

Noen kristne slaver i osmanenes imperium under Suleiman fikk viktige posisjoner. Ibrahim Pasha var storvesir i tretten år.

Suleiman fortsatte politikken med religiøs toleranse overfor jøder som ble satt i gang av Bayezid II, som hadde tatt imot jøder som ble utvist fra Spania i 1492.

I et brev til pave Paul IV i 1556, ba Suleiman om umiddelbar løslatelse av Anconas marranoer, som var truet av forfølgelser etter at de kom under pavelig autoritet. Suleiman erklærte dem osmanske borgere. Paven hadde ikke noe annet valg enn å frigjøre dem [11]. Suleiman ansatte også en jødisk lege, rabbi Moshe Hamon[12].

I byen Jerusalem førte styret til Suleiman og de etterfølgende osmanske sultanene til en periode med religiøs fred. Jøder, kristne og muslimer nøt den religiøse friheten som osmanene gav dem og det var mulig å finne en synagoge, en kirke og en moské i samme gate. Byen forble åpen for alle religioner.

Litteratur

• Josef Matuz: Süleyman der Prächtige (Soliman). In: Kurt Fassmann (Hrsg.): Die Großen der Weltgeschichte. Zürich 1973, Bd. 4. S. 961–977. leicht veraltet, trotzdem informativ. Besucht am 2. April 2008. (PDF-Datei; 3,11 MB)
• André Clot: Soliman Le Magnifique. Fayard, Paris 1983, ISBN 2-213-01260-1.
• Klaus Kreiser/Christoph Neumann: Kleine Geschichte der Türkei. Reclam, Ditzingen 2003, ISBN 3-15-018669-2; 2. aktualisierte und erweiterte Ausgabe. Stuttgart 2009.
• Josef Matuz: Das Osmanische Reich: Grundlinien seiner Geschichte. 4. Auflage, Darmstadt 2006, ISBN 3-534-20020-9.

Forgjenger Selim I

Osmansk sultan 1520–1566

Etterfølger Selim II