Strutseving
Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er en art av bregner innenfor strutsevingslekten, som inngår i strutsevingfamilien (Onocleaceae). Strutseving er trolig denne slektens eneste art. Den kan spises, men er til forveksling lik ormetelg, en giftig bregne.[1]
| Strutseving | |
|---|---|
 Strutseving (Matteuccia struthiopteris). | |
| Vitenskapelig(e) navn: |
Matteuccia struthiopteris Osmunda struthiopteris Onoclea struthiopteris Pteretis struthiopteris |
| Norsk(e) navn: | strutseving |
| Biologisk klassifikasjon: | |
| Rike: | Planteriket |
| Divisjon: | Karsporeplanter |
| Klasse: | Bregner |
| Orden: | Sisselrotordenen |
| Familie: | Strutsevingfamilien |
| Slekt: | Strutsevingslekten |
| Habitat: | terrestrisk |
| Utbredelse: | Nord-Amerika, Eurasia |
Beskrivelse rediger
Strutseving er 70-170 cm høy og lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde og klargrønne farge. Den tydelige forskjellen på de ytre sterile bladene og de innerste fertile bladene er et kjennetegn på strutsevingfamilien. De sterile bladene er store, blekgrønne, rosettstilt og opprettstående slik at de former en trakt. De er fint lodne på undersiden. Bladplaten er spydformet, smalest i bunn, bredest nær toppen, før den smalner i en spiss. Sekundærflikene er avlange og avrundet i spissen. De fertile bladene på opptil 60 cm vokser i midten. De blir stående vinteren igjennom etter at de ytre bladene visner. Først er de mørkegrønne i fargen, etterhvert mørkebrune. Formen på disse minner om de ytre, men flikene er enkle og innrullet. Sporehushopene (sori) er kulerunde og sitter i 1-2 rekker innunder den innrullete kanten.[2]
Kjennetegn rediger
- Visnede fertile blader står rett opp etter vinteren og minner om «strutsevinger».
- De unge bladene står tett sammen i en «bunt».
- De utvokste bladene former en «trakt».
- Stenglene er så godt som glatte
- Innsiden av stenglene har en v-formet renne.
rediger
Navnet strutseving gjenspeiler det engelske ostrich fern som, direkte oversatt, kan gjengis «strutsebregne». Utseende på bladene kan, med litt oppfinnsomhet, minne om vingene hos en struts.[3]
Slektens navn er tilegnet den italienske fysikeren Carlo Matteucci som levde på begynnelsen av 1800-tallet.[3]
Utbredelse rediger
Strutseving er utbredt over store deler av USA. Langs østkysten vokser den fra staten Maine i nord til Virginia i sør. Videre vestover til Nebraska og nord til Minnesota foruten varmere områder i Alaska. [4] Vanlige voksesteder er langs bredden av bekker og elver som regelmessig utsettes for flom. Den foretrekker sandete leirholdig jord, gjerne under lønn, ask og andre løvtrær.[4]
I Norge er den sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet.[trenger referanse] I Norge går den opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.
Kromosomtallet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80).
Bruk rediger
Den høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA. I små landlige økonomier i USA spiller salg av strutseving en stor rolle. Den selges på mindre markeder, i boder langs veien og hos større matvarekjeder.[4] Selv om det mangler nøyaktige tall, er det anslått at det høstes omkring 45 tonn i året. Noe dyrkes, men hoveddelen sankes fra ville planter.[4]
Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige røtter blant Norges befolkning i gammel tid. Den ble blant annet brukt for å lage et «ganske drikkeligt øl».[5]
Strutseving er også populær hos personer som driver med sanking av nyttevekster i Norge, og er blant de første nyttevekstene som kan sankes om våren.[6] For å finne strutseving kan man se etter de fertile bladene på vinteren mens det ennå er snø, for da skiller de seg tydelig ut fra resten av terrenget.
Galleri rediger
-
Bladspissen
-
Fertile blad
-
Voksested
-
Unge planter
-
Som grønnsak
-
Traktformet
-
Stengelen er glatt
Referanser rediger
- ^ Nielsen, Harald (1979). Giftplanter. [Oslo]: Cappelen. s. 26–27. ISBN 8202042259.
- ^ Gyldendals store nordiske flora 2018.
- ^ a b «Matteuccia struthiopteris». missouribotanicalgarden.no. Besøkt 22. september 2023.
- ^ a b c d Chamberlain, James L.; Emery, Marla R.; Patel-Weynand, Toral (2018). «Assessment of nontimber forest products in the United States under changing conditions. General Technical Report SRS-GTR-232». USDA Forest Service, Southern Research Station: 19. doi:10.2737/SRS-GTR-232.
- ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16.
- ^ Nick (7. april 2021). «Hvordan finne strutseving». ForklarMeg.com. Besøkt 7. april 2021.
Litteratur rediger
Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora (norsk). s. 54. ISBN 978-82-05-51139-2.
Eksterne lenker rediger
- (en) strutseving i Encyclopedia of Life
- (en) strutseving i Global Biodiversity Information Facility
- (no) strutseving hos Artsdatabanken
- (sv) strutseving hos Dyntaxa
- (en) strutseving hos ITIS
- (en) strutseving hos NCBI
- (en) strutseving hos The International Plant Names Index
- (en) strutseving hos Tropicos
- (en) Kategori:Matteuccia struthiopteris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Matteuccia struthiopteris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Matteuccia struthiopteris – detaljert informasjon på Wikispecies
- Norges sopp- og nyttevekstforbund oppgir strutseving som «spiselig».
- A. R. Smith, K. M. Pryer, E. Schuettpelz, P. Korall, H. Schneider, P. G. Wolf. 2006. "A classification for extant ferns". Taxon 55(3), 705-731 (pdf Link).
