Strutseving

planteart

Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er en art av bregner innenfor strutsevingslekten, som inngår i strutsevingfamilien (Onocleaceae). Strutseving er trolig denne slektens eneste art. Den kan spises, men er til forveksling lik ormetelg, en giftig bregne.[1]

Strutseving
Strutseving (Matteuccia struthiopteris).
Strutseving (Matteuccia struthiopteris).
Vitenskapelig(e)
navn
:
Matteuccia struthiopteris
Osmunda struthiopteris
Onoclea struthiopteris
Pteretis struthiopteris
Norsk(e) navn: strutseving
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karsporeplanter
Klasse: Bregner
Orden: Sisselrotordenen
Familie: Strutsevingfamilien
Slekt: Strutsevingslekten
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Nord-Amerika, Eurasia

BeskrivelseRediger

Strutseving er 70-170 cm høy og lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde og klargrønne farge. Den tydelige forskjellen på de ytre sterile bladene og de innerste fertile bladene er et kjennetegn på strutsevingfamilien. De sterile bladene er store, blekgrønne, rosettstilt og opprettstående slik at de former en trakt. De er fint lodne på undersiden. Bladplaten er spydformet, smalest i bunn, bredest nær toppen, før den smalner i en spiss. Sekundærflikene er avlange og avrundet i spissen. De fertile bladene på opptil 60 cm vokser i midten. De blir stående vinteren igjennom etter at de ytre bladene visner. Først er de mørkegrønne i fargen, etterhvert mørkebrune. Formen på disse minner om de ytre, men flikene er enkle og innrullet. Sporehushopene (sori) er kulerunde og sitter i 1-2 rekker innunder den innrullete kanten.[2]

UtbredelseRediger

Strutseving er utbredt over store deler av USA. Langs østkysten vokser den fra staten Maine i nord til Virginia i sør. Videre vestover til Nebraska og nord til Minnesota foruten varmere områder i Alaska. [3] Vanlige voksesteder er langs bredden av bekker og elver som regelmessig utsettes for flom. Den foretrekker sandete leirholdig jord, gjerne under lønn, ask og andre løvtrær.[3]

I Norge er den sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet. I Norge går den opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.

Kromosomtallet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80).

BrukRediger

Den høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA. I små landlige økonomier i USA spiller salg av strutseving en stor rolle. Den selges på mindre markeder, i boder langs veien og hos større matvarekjeder.[3] Selv om det mangler nøyaktige tall, er det anslått at det høstes omkring 45 tonn i året. Noe dyrkes, men hoveddelen sankes fra ville planter.[3]

Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige røtter blant Norges befolkning i gammel tid. Den ble blant annet brukt for å lage et «ganske drikkeligt øl».[4]

Strutseving er også populær hos personer som driver med sanking av nyttevekster i Norge, og er blant de første nyttevekstene som kan sankes om våren[5]. For å finne strutseving kan man se etter de fertile bladene på vinteren mens det ennå er snø, for da skiller de seg tydelig ut fra resten av terrenget.

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Nielsen, Harald (1979). Giftplanter. [Oslo]: Cappelen. s. 26–27. ISBN 8202042259. 
  2. ^ Gyldendals store nordiske flora 2018
  3. ^ a b c d Chamberlain, James L.; Emery, Marla R.; Patel-Weynand fornavn3 = Toral (2018). «Assessment of nontimber forest products in the United States under changing conditions. General Technical Report SRS-GTR-232». USDA Forest Service, Southern Research Station: 19. doi:10.2737/SRS-GTR-232. 
  4. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16. 
  5. ^ Nick (7. april 2021). «Hvordan finne strutseving». ForklarMeg.com. Besøkt 7. april 2021. 

LitteraturRediger

Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora (norsk). s. 54. ISBN 978-82-05-51139-2. 

Eksterne lenkerRediger

  • A. R. Smith, K. M. Pryer, E. Schuettpelz, P. Korall, H. Schneider, P. G. Wolf. 2006. "A classification for extant ferns". Taxon 55(3), 705-731 (pdf Link).