Strutsevingslekten

planteslekt

Strutsevingslekten (latin: Matteuccia) er slekt av bregner innenfor familien Onocleaceae, som på sin side inngår i den større, monofyletiske ordenen Polypodiales.[1]

Strutsevingslekten
Strutsevingeslekten har én nordlig art, strutseving (Matteuccia struthiopteris).
Strutsevingeslekten har én nordlig art, strutseving (Matteuccia struthiopteris).
Vitenskapelig(e)
navn
:
Matteuccia
Norsk(e) navn: strutsevingslekten, strutsevinger
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Bregner
Orden: Polypodiales
Familie: Onocleaceaefamilien
Antall arter: 1-2
Utbredelse: nordlige halvkule
Habitat:
Arter:
Bilde av de fertile, brune skuddene av strutseving, tidlig om våren. Alle Onocleaceaeartene kjennetegnes av stor forskjell på fertile og sterile blad (dimorfisme).

Strutsevingslekten har bare én art i vår del av verden. Den har muligens også en art i Asia, men denne kalles også Pentarhizidium, og kan også vise seg å tilhøre perlebregneslekten (Onoclea). Ytterligere en variant antatt å være en hybrid mellom de to strutsevingeartene.

Strutsvingene er lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde (inntil 170 cm), og klargrønne farge. Bladene står i en perfekt rosett, som sirkulært utstående «vifter». Bladene er fint lodne og smalner nedover. Srutsevingslekten har ulike fertile blad og vegetative blad, og dette er et kjennetegn for Onocleaceae-familien.

Kromosomtallet (x) er 39, 41 eller 42. Den over 1,5 meter høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA.

Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er i Norge sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet. Den trives langs elver og bekker, flommark, beitemark, og på fuktige elvebredder og skråninger.

ArterRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Smith, A. R., K. M. Pryer, et al.' "A classification for extant ferns", i Taxon 2006 55(3), side 716. online tilgjengelig versjon

Eksterne lenkerRediger