Statens helsetilsyn
Statens helsetilsyn er et norsk statlig forvaltningsorgan som er overordnet tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i NAV, barnevernet og helse- og omsorgstjenester. Det er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. På fylkesnivået er statsforvalteren (før 2021 kalt fylkesmannen) tilsynsmyndighet på de samme områdene, og underlagt Statens helsetilsyn.
| Statens helsetilsyn | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| Type | Direktorat, tilsynsmyndighet | ||||
| Virkeområde | Norge | ||||
| Etablert | 1809[1] | ||||
| Org.nummer | 974 761 394 | ||||
| Direktør | Jan Fredrik Andresen[2] | ||||
| Hovedkontor | Oslo | ||||
| Underlagt | Helse- og omsorgsdepartementet | ||||
| Ansatte | 115 (2013)[3] | ||||
| Nettside | https://www.helsetilsynet.no/ | ||||
Rediger
Statlig tilsyn med disse tjenestene i Norge er å tilse etterlevelse av nasjonale lover og forskrifter.
Norge har en omfattende lovgivning for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester, som
- stiller krav til hvilke tjenester befolkningen skal tilbys
- stiller krav til kvaliteten av tjenestene
- regulerer virksomheten til helsepersonell med statlig yrkesautorisasjon
- gir brukere av tjenestene rettigheter, blant annet i en egen pasient- og brukerrettighetslov
Tilsynet gjelder alle lovregulerte tjenester, enten de ytes av de statlig eide helseforetak (med sykehusene), kommunene, private bedrifter eller helsepersonell som driver egen praksis.
Statens helsetilsyn er uavhengig av løpende politisk styring, og prioriterer i stor utstrekning selv hvilke tjenester det skal føres tilsyn med og hvilke temaer tilsynet skal omfatte. Denne prioriteringen skjer blant annet på grunnlag av informasjon om risiko og sårbarhet.
Tilsynsmyndighetene skal medvirke til at
- befolkningens behov for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester ivaretas
- tjenestene drives på en faglig forsvarlig måte
- svikt i tjenesteytingen forebygges
- ressursene brukes på en forsvarlig og effektiv måte[4]
Tilsynets arbeidsmåterRediger
OmrådeovervåkingRediger
Områdeovervåking er tilsyn med et overordnet perspektiv, og består i å innhente, systematisere og tolke kunnskap om sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester i et tilsynsperspektiv. Slik kunnskap gir grunnlag for å vurdere behovsdekning og kvalitet.
Planlagt tilsyn med virksomheteneRediger
I tilsynet med de enkelte virksomhetene (kommuner, barneverninstitusjoner, sykehjem, sykehus osv.) brukes systemrevisjoner basert på internasjonalt anerkjent metodikk. Virksomheten granskes gjennom dokumentgjennomgang, intervjuer, befaring og stikkprøver. Rapporten fra tilsynet beskriver de punktene der forholdene ikke er i samsvar med lov eller forskrift, kalt avvik/lovbrudd.[5] Tilsynsmyndigheten følger opp avvik overfor eiere og ledelse inntil forholdene er brakt i samsvar med lov eller forskrift.
Hvert år utpeker Statens helsetilsyn to til fire områder for landsomfattende tilsyn, der statsforvalteren gjør enkelttilsyn etter felles veileder. Hvert av disse landsomfattende tilsynene oppsummeres i egen rapport.[6]
Statsforvalteren i Rogaland fører tilsyn med helseforhold i petroleumsvirksomheten, og samarbeider med Petroleumstilsynet og andre om dette.
Enkeltsaker om svikt i tjenesteneRediger
Statsforvalterne får inn informasjon om mulig svikt i tjenestene fra mange kilder (pasienter, pårørende, arbeidsgiver, politiet, massemedia). De ca. 2000 sakene per år undersøkes for å klarlegge om det finnes brudd på lov eller forskrift.
Der det finnes svikt kan Statens helsetilsyn gi reaksjon mot virksomheten i form av pålegg om å rette forholdene, eller reaksjon mot helsepersonell med autorisasjon. Reaksjon overfor personell kan være advarsel, tilbakekall av forskrivningsrett til visse legemidler, eller tilbakekall eller suspensjon av autorisasjon. Hvert år trekkes mellom 50 og 100 autorisasjoner tilbake. Flest gjelder sykepleiere og leger. Det er ca. 300.000 helsepersonell med autorisasjon i Norge. De viktigste grunnene til tap av autorisasjon er rusmisbruk, seksuelt misbruk av pasient og annen atferd som er uforenlig med å være helsepersonell.[7]
Meldinger om hendelser som har ført til eller kunne ført til betydelig personskadeRediger
Statens helsetilsyn hadde frem til 1 juli 2012 ansvar for Meldesentralen, som samlet meldinger om hendelser i spesialisthelsetjenesten som har ført til eller kunne ha ført til betydelig personskade. Sykehusene og annen spesialisthelsetjeneste har lovbestemt plikt til å melde fra om slike hendelser, fra 1. juli 2012 til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.[8] Statistikk over meldinger finnes i årsrapport fra Meldesentralen som Statens helsetilsyn utgir.[9]
Klager på tjenester og manglende oppfyllelse av rettigheterRediger
Pasient- og brukerrettighetsloven gir befolkningen mange rettigheter i møte med helsetjenesten. Loven omhandler rett til nødvendig helsehjelp, vurdering av legespesialist innen 30 dager, valg av sykehus, innsyn og retting i pasientjournal, medvirkning, informasjon. Det er også bestemmelser om barns særlige rettigheter, samtykke til helsehjelp og om individuell plan for de som trenger flere tjenester. Hvert år er det mellom 500 og 1000 slike klager. Klagene behandles av statsforvalteren.
Helse- og omsorgtjenesteloven inneholder kommunenes plikt til å gi befolkningen tjenester, blant annet opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker, avlastningstiltak og lønn for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, støttekontakt for personer og familier, plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester, bolig til vanskeligstilte, helsetjenester og omsorgstjenester for øvrig. Klage som gjelder disse tjenestene behandles av statsforvalteren. Hvert år er det mellom 5000 og 7000 slike klager.[10]
Bruk av funn og erfaringer fra tilsynRediger
Tilsynsmyndighetene arbeider aktivt for at virksomheter som yter helse- og sosialtjenester skal bruke tilsynsrapportene, vedtakene i enkeltsaker, meldinger om feil og Statens helsetilsyns publikasjoner som kunnskapskilde i sitt arbeid med å utvikle styringssystemer og med forbedringer av tjenestenes kvalitet.
Funn og erfaringer fra tilsyn, øvrig kunnskapsgrunnlag og tilsynsmetoder er offentlig tilgjengelig.
OrganisasjonenRediger
Tilsynsmyndighetene er Statens helsetilsyn og statsforvalterne.
Statens helsetilsyn er overordnet, nasjonal tilsynsmyndighet. Statens helsetilsyn har ca. 115 ansatte i 2013. Jurister og leger er de største profesjonsgruppene og for øvrig er det blant annet barnevernfaglig og sosialfaglig utdannete og annet helsepersonell enn leger. Årsbudsjettet er ca. 105 millioner kroner i 2013.[11]
Statens helsetilsyn er organisert med ledelsen, som er direktør Jan Fredrik Andresen, utnevnt i 2012 og i 2018 for en ny seksårsperiode og assisterende direktør Heidi Merete Rudi; kommunikasjonsdirektør Nina Vedholm, juridisk direktør Anders Haugland og fire avdelinger: avdeling for tilsyn med barnevern, sosial- og helsetjenestene, avdeling for tilsyns- og klagesaker i helse- og omsorgstjenesten, avdeling for operativt tilsyn og avdeling for virksomhetsstyring.
Statens helsetilsyn har kontorer i Møllergata like ved Regjeringskvartalet i Oslo sentrum.
HistorieRediger
Helsetilsynets historie regnes fra opprettelsen av Det Norske Sundhedskollegiet i 1809. Medicinaldirektørembedet ble opprettet i 1875 og Medicinaldirektoratet i 1891. Helsedirektoratet ble opprettet i 1945 (formalisert først i 1948) og forenet rollene som fagdirektorat og departementsavdeling (sekretariat for statsråden). Dette ga direktoratet en sterk stilling i utviklingen av helsetjenesten.
I 1983 ble Helsedirektoratet utskilt fra departementet. Direktoratet og helsedirektørembetet fikk dermed et snevrere virkeområde. Regjeringen foreslo i 1992 å legge ned Helsedirektoratet og opprette tre kompetansesentre som skulle overta oppgavene. Stortinget fulgte ikke forslaget, men vedtok at Helsedirektoratet skulle omorganiseres og endres til Statens helsetilsyn. Stortinget la særlig vekt på tilsynsoppgavene og arbeidet med rettssikkerhet i helsetjenesten.
Fra 2002 ble direktoratsoppgavene utskilt og lagt til det nye Sosial- og helsedirektoratet. Statens helsetilsyn ble dermed et rent tilsynsorgan. Blant annet ligger regelverksutvikling ikke lenger i tilsynsmyndigheten, i motsetning til de fleste andre tilsyn.
Fylkeslegene ble fra 1. januar 2003 integrert i fylkesmannsembetene, og opptrådte i tilsynssaker som Helsetilsynet i fylket («Helsetilsynet i Finnmark» osv.) frem til 2012. Fra 2012 ble Fylkesmannen tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester, og er direkte underlagt Statens helsetilsyn.
Fra 2009 fikk Statens helsetilsyn tilsyn med medisinsk og annen helsefaglig forskning, etter den nye helseforskningsloven, som trådte i kraft 1. juli 2009.
Fra 2010 er Statens helsetilsyn overordnet tilsynsmyndighet for barnevern,[12] og for tjenester etter lov om sosiale tjenester i Nav. Etter avtale mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet fikk Statens helsetilsyn i tillegg ansvar for tilsyn med helsetjenester til personell i Forsvarets utenlandsoperasjoner.
- Karl Evang 1938-72 (1938-1945 tittel medisinaldirektør)
- Torbjørn Mork 1972-1992
- Anne Alvik 1992-2000
- Lars E. Hanssen fra 2001 til 2012, fra 2007 med tittel direktør[13]
Se ogsåRediger
ReferanserRediger
- ^ Statens helsetilsyns organisasjonshistorie Arkivert 24. august 2010 hos Wayback Machine.
- ^ Presse / Leiinga i Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyns hjemmeside (lest 23. august 2012)
- ^ Antall ansatte ifølge Forvaltningsdatabasen.
- ^ Prop. 1 S (2009-2010) Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2010, Helse- og omsorgsdepartementets område. Se budsjettkapittel 721 Statens helsetilsyn, side 81-82 i pdf-en. (avlest 3. august 2010)
- ^ Tilsynsrapporter. Statens helsetilsyns hjemmeside (lest 23. august 2012)
- ^ Rapport fra Helsetilsynet. Statens helsetilsyns hjemmeside (lest 23. august 2012)
- ^ Flere reaksjoner fra Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyns hjemmeside, 3. februar 2010. Arkivert 10. september 2010 hos Wayback Machine. (avlest 3. august 2010)
- ^ Kunnskapssenteret. Meldeordning. Nettstedet melde.no, Kunnskapssenteret Arkivert 19. august 2012 hos Wayback Machine. (lest 23. august 2012)
- ^ Meldeordning. Statens helsetilsyns hjemmeside. Arkivert 22. august 2010 hos Wayback Machine. (avlest 3. august 2010)
- ^ Rettigheter og klager. Statens helsetilsyns hjemmeside. (avlest 3. august 2010)
- ^ Se Prop. 1 S, note ovenfor
- ^ Ot.prp. nr. 69 (2008-2009) Om lov om endringer i barnevernloven. Se kapittel 10 Forslag om å legge det overordnede faglige ansvaret for tilsynet med barnevernet til Statens helsetilsyn. 24. april 2009. Fra regjeringen.no. (avlest 3. august 2010)
- ^ Historikk. Statens helsetilsyns hjemmeside. Arkivert 24. august 2010 hos Wayback Machine. Se også Ole Berg: Spesialisering og profesjonalisering. En beretning om den sivile norske helseforvaltnings utvikling fra 1809–2009. Del 1 1809-1983 – Den gamle helseforvaltning. Rapport fra Helsetilsynet 8/2009. (avlest 3. august 2010)