Sorø klosterkirke

Sorø klosterkirke er en kirke som ligger i SorøSjælland i Danmark. Den ble bygget som gravkirke for Hvide-slekten. Biskop Absalon tilhørte selv slekten, og i 1161 innkalte han cisterciensermunkene fra Esrum kloster for å bygge kirken.[2] Den ble reist i datidens nye materiale teglsten.

Sorø klosterkirke
Soroe Klosterkirke ShiftN.jpg
Område Sorø kommuneRediger på Wikidata
Plassering SorøSjælland i Danmark
Bispedømme Roskilde stiftRediger på Wikidata
ProstiRingsted-Sorø Provsti
Byggeår 1161–1201
KirkegårdDet er kirkegård ved kirken
Arkitektur
TeknikkMur
ByggematerialeTeglsten
TakrytterOver korsskjæringen
SkipTreskipet
Kirkerommet
PrekestolSkåret av Henrik Werner i 1650
DøpefontSandstensfont utført av Henning Salling i 1655
AlterAltertavle fra 1656 av Henrik Werner med figurer av Lorentz Jørgensen. To alterbilder av Abraham Wuchters
Plasser460[1]
DiverseKrusifiks skåret av Claus Berg
Kalkmalerier fra ca. 1400 utført av Morten Maler
Beliggenhet

Sorø klosterkirke
55°25′49″N 11°33′24″Ø
Sorø klosterkirke på Commons

Sankt Bendts kirke i Ringsted ble oppført omtrent samtidig med klosterkirken i Sorø, også den oppført av teglsten.[3] Ved Skjalm Hvides hus i Sorø er det funnet teglovner, og Valdemar den store bygget Valdemarsmuren ved Dannevirke av teglsten i perioden 1160–80.

Klosterkirken sett fra hagen.
Fraterbrønn rett syd for kirken, tegnet av Martin Nyrop. (1912)[4]

Teglbrenningen kom til Danmark fra Lombardia, der man hadde kjennskap til teglbrenning tilbake fra romersk tid. De lombardiske teglbrennerne og murerne i Sorø og Ringsted har antakelig lært opp sine danske medhjelpere.[3]

Sorø klosterkirke består av et langt hovedskip og sideskip, korsarmer og høykor. Kirken har 2 x 2 sidekapeller. Over korsskjæringen er det plassert en takrytter. Hovedskipet får lys fra en rekke høytsittende rundbuevinduer som avsluttes mot øst med et dobbeltvindu med halvsøyler og omløpende rundstav. Under taket løper en rundbuefrise med dvergsøyler, på nordre korsarms gavl er det bevart en stigende rundbuefrise som ved en restaurering på 1800-tallet ble kopiert på søndre korsarms gavl.

Klosterkirkens sydmur er omdannet noe etter at man rev ned klosterets buegang i begynnelsen av 1800-tallet. Nordre sideskips sokkel med dvergsøyler er en kopi fra 1800-tallet av et sokkelfragment funnet i kjelleren under nordre korsarm.

Vestgavlen er opprinnelig, selv om utsmykkingen med halvsøyler og bueslag ble fjernet på 1800-tallet og erstattet med glatt murverk i sildebensmønster. Nordre sideskip har opprinnelig hatt en vestinngang som nå er blendet og står som en innvendig nisje. Den nåværende vestdøren ble åpnet på 1700-tallet, mens portalinnfatningen er fra 1800-tallet.

Kirkens indreRediger

 
Skipet sett mot øst.

Kirkegulvet har blitt gravd opp og undersøkt ved flere anledninger og derfor har man god kjennskap til kirkens bygningshistorie og begravelsene i kirken. I motsetning til de fleste andre store kirkebygg ble Sorø klosterkirke oppført uten opphold fra 1161 til 1200.

Det antas at de fire store søylene i korsskjæringen ble oppført først; de er innbyrdes forskjellige, noe som kan tyde på at man har eksperimentert seg frem. Byggmestere og håndverkere har ikke vært et erfarent lag fra utlandet, slik det var tilfellet i Lund. Det har formodentlig vært lokale håndverkere som ikke tidligere har beskjeftiget seg med et så stort byggverk. Forskjellene fortsetter i sideskipene hvor hver enkelt søyle har sin egen konstruksjon.

Skipet har opprinnelig hatt flatt treloft som ble ødelagt av brann i 1247. Etter brannen ga Esbern Snares datter, fru Ingeborg av Kalundborg,[5] et større beløp til innbygning av de nåværende hvelvene. En særlig kraftig forsterking av murverket i vestenden kunne tyde på at hennes farbror, biskop Absalon, opprinnelig hadde planlagt et tårn mot vest. Denne planen ble imidlertid forkastet eller forhindret av cistercienserne som anså et tårn for unødig pynt.

Skipets hvelv er seksdelte. Korsarmenes hvelv er forskjellige fra hovedskipets; i korsarmene hviler ribbene på søyler med menneskehoder; muligens stammer disse hvelvene fra før brannen. Hvelvet i høykorets falt ned på 1600-tallet og det nåværende hvelvet er fra 1700-tallet. I forbindelse med utgravinger i 1970 fant man rester av et flisegulv fra ca. 1200. Flisene er preget med mønster og må være produsert lokalt. Sannsynligvis er det den første fliseproduksjon i Danmark som fra Sorø har spredd seg til hele landet. Flisene kan sees på Nationalmuseet og på Sorø amtsmuseum.

InventarRediger

 
Altertavlen i bruskbarokk utført av Henrik Werner i 1654 med figurer skåret av Lorentz Jørgensen. Maleriene er av Abraham Wuchters.
 
Claus Bergs krusifiks fra 1527.

Altertavlens rammeverk i bruskbarokk er utført av Henrik Werner fra Maribo i 1654. Figurene er skåret av Lorentz Jørgensen fra Holbæk.[6] og tavlens malerier er utført av Abraham Wuchters som var ansatt på Sorø Akademi i perioden 1639–64.

Over korgitteret henger et korbuekrusifiks fra 1527 utført av Claus Berg. På baksiden inn mot koret hvor munkene befant seg, er det malt en Kristusfigur. Korgitteret er utført av Henrik Werner i 1653. En del detaljer er skåret av Caspar Lübbeke fra Roskilde.[7]

Prekestolen er utført av Henrik Werner i 1650 med scener fra Jesu liv i feltene.

Døpefonten i sandsten er utført av Henning Salling i 1655.[8]

I korsskjæringen står et par korstoler, og man antar at gavlfigurene på disse stammer fra tidligere sidealtre.

Christian IVs orgelbygger flyttet et tidligere orgel til den nåværende plassen og ga det samtidig et nytt ryggpostitiv. Barokkfasaden ble skapt på samme tid. Senere ble fasaden endret, men i forbindelse med en restaurering i 1944 ble utseendet tilbakeført til det opprinnelige.[2]

KalkmalerierRediger

 
St. Kristoffer bærer Jesusbarnet.
 
Adelsvåpen på skipets sydvegg.

I kirken er det bevart en del kalkmalerier. På nordre sideskips søyler mot hovedskipet er det kalkmalerier fra ca. 1400 utført av Morten Maler.[9]

På første søyle fra øst sees en korsfestelse og en cisterciensermunk, under munken er Morten Malers signatur; et femfliket blad og ranker med spiralaktige utløpere.

På den femte søylen fra øst er en korsfestelse og en biskophelgen, sannsynligvis Erasmus. På den sjette søylen sees St. Kristoffer med Jesusbarnet på sine skuldre, dette kalkmaleriet er datert til 1450–1500.

På søndre sideskips sydvegg mot vest sees korsbæringen, som er datert til 1450–1500. Jesu kjortel faller i bløte folder og det er tilløp til perspektiv.

Den mest kjente bildeserien er skjoldfrisen som løper rundt hele kirken, med ca. 150 skjold malt opp.

Skjoldfrisen i Sorø klosterkirke ble påbegynt ca. 1290. Store deler av klosterets eldste jordbesittelser stammet fra Hvide-slekten, men på slutten av 1200-tallet minket støtten fra dem. I 1285 flyttet munkene slektens graver fra den lille kirken til selve klosterkirken, og omtrent på samme tid startet arbeidet på skjoldfrisen. Den minnes blant annet medlemmer av Hvide-slekten som hadde skjenket gods til klosteret, muligens et forsøk på å påminne slekten om sine forpliktelser.

Frisens eldste deler er malt i kirkens østende, og opp gjennom middelalderen ble flere skjold føyet til. I 1515 lot abbed Henrik Tornekrans det hele male om. Skjoldene fikk renessanseform med uttrukne hjørner og avrunding nede. Da Jacob Kornerup restaurerte frisen i 1871–73, valgte han å føre skjoldene tilbake til sitt opprinnelige utseende.

I 1651 styrtet høykoret ned og ble ødelagt, og her valgte Kornerup å male våpen for blant andre Skjalm Hvide og hans sønner Absalon og Esbern Snare. Dessuten flyttet han rundt på de forskjellige våpen for å skape en større logikk. Som modell benyttet han en rekke skjold på østveggen i nordre korsarm som han fant under den hvite overkalkingen. Disse var så velbevarte at han bare behøvde å gi dem en lettere oppmaling. De mannlige stiftere er markert med våpenskjold og navn, de kvinnelige stiftere er nevnt ved navn innskrevet i et firpass.

GravminnerRediger

 
Absalons gravsten.
 
Tegning som viser innholdet i Absalons grav, deriblant ringen og kalken.

Den tidligere kirken på stedet har sannsynligvis vært en mindre benediktinerkirke. Her ble Absalons foreldre Asser Rig og fru Inger begravet. Da Absalon besluttet å oppføre Sorø klosterkirke, ønsket han at kirken skulle være gravkirke for Hvide-slekten. Plassen foran høyalteret var reservert til han selv.

Etter at kirken var ferdigstilt, ble de jordiske rester av Skjalm Hvide og hans bror Toke flyttet fra Fjenneslev kirke til Sorø, hvor kistene ble satt inn i muren mellom de to sidekapellene i søndre korsarm. I 1947 undersøkte Nationalmuseet de to kistene og fant en gammel mann som var 172 cm høy i den ene. På en blyplate sto: «Her hviler Skjalm, ærkebiskop Absalons farfar.» Asser Rig og fru Inger ble overført til Sorø klosterkirke i 1285.

En gravfortegnelse fra 1524 forteller om kirkens begravelser. Denne listen bygger på eldre lister, så det er rimelig å feste lit til den. I 1204 ble Esbern Snare gravlagt i Sorø ved trappen opp til høyalteret. Under en avdekning i 1970 undersøkte man denne graven og fant to skjeletter, begge av menn på rundt 40–50 år. Ettersom Esbern Snare var opp mot 80 år da han døde, må man gå ut fra at graven har blitt gjenbrukt. Under kirkebyggingen og innen ferdigstillelsen ble flere gravlagt innenfor bygningens område, noe som ikke var uvanlig.

Bak det nåværende alteret ser man Absalons grav. Den har opprinnelig vært anbrakt foran alteret, men ved senere ombygninger har alteret blitt rykket frem. På graven ligger en gravsten hugget av Morten Bussert fra 1536.[2][10] Absalon står i fullt bispeornat med et prosesjonskors i venstre hånd og høyre hånd hevet til velsignelse. Ved føttene hans sitter to av hans slektninger, århusbispene Peder og Skjalm.

Gravstenen ble bestilt av klosterets siste abbed Henrik Tornekrans. Man kan se hans families våpen nederst til høyre og venstre. Mellom de to århusbispene er et våpen med en springende hjort, noe Henrik Tornekrans feilaktig trodde var Absalons våpen, men Absalons våpen var et hjortegevir.[11]

Graven har blitt åpnet tre ganger, første gang med Christian III og Peder Palladius til stede. Museumsinspektør Chr. Axel Jensen[12] har senere påpekt at dette i virkeligheten først kan ha skjedd i 1537, etter at Palladius var innsatt som «superintendent» (biskop).[13]

Ifølge en danmarkshistorie på latin fra 1593 fant man i 1536 (dvs. 1537) Absalon gravlagt med en kalk og en ring med en stor safir[14] på fingeren. Christian III forærte Palladius ringen, men han la den tilbake med en kommentar om at den neppe ville bringe ham noen lykke. Så ble Busserts nylagde gravstein i gotlandsk stein lagt over graven før den ble lukket. Men snart gikk et rykte om at Absalons grav var blitt plyndret, og en hodeskalle og to korslagte lårben ble sendt til kongens kunstkammer. Men en anatom kunne fastslå at knoklene begge stammet fra et høyreben. Saken vakte Frederik VIs interesse, og han fikk gaven åpnet for andre gang så man kunne konstatere om den faktisk var blitt plyndret da den ble første gangen ble åpnet. Men etter 625 år var biskopen fremdeles hel, og det lot seg konstatere at han hadde hatt mørkt fullskjegg og ikke var glattbarbert slik han fremstilles på gravsteinen. I kisten lå et knivblad, tydeligvis fra den første gravåpningen, men iblant ble det lagt stål i graver fordi folketroen mente stålet ville hindre den døde i å gå igjen.[15] Denne gangen ble bisperingen fjernet og kan nå ses på Nationalmuseet.[16] Kalk og ring, samt tekstplater, ble tatt opp og plassert i et skap på korets nordvegg.

Da graven ble åpnet for tredje gang, av Nationalmuseet i 1947, ble skjelettet undersøkt av dr. Kurt Brøste, som beskrev Absalon som en kraftig mann med en velutviklet benmuskulatur og 179 cm høy. Gjenstander fra graven er stilt ut i et lite museum i søndre korsarm.

 
Christoffer II
 
Eufemia av Pommern

I høykoret bak alteret er to kongegraver. I 1293 fikk sorømunkene en avtale med Erik Menved om en del jordegods som Esbern Snares etterkommere hadde nektet å utlevere. Disse jordegodsene var blitt inndratt av kronen under prosessen etter kongemordet i Finderup Lade. Som en del av avtalen ble Erik Menveds bror Valdemar begravet i Sorø. Kongens andre bror Christoffer II ga også betydelige gaver til klosteret mot at munkene skulle bringe hans og hans ektefelles lik til Sorø og gi dem en standsmessig begravelse uansett hvor de døde.

Christoffer II døde i 1332, og ifølge gravkatalogen ble han begravet ved Absalons venstre side. Gravmonumentet for ham og hans dronning, Eufemia av Pommern, er datert til midten av 1300-tallet og må være bekostet av sønnen Valdemar Atterdag. Det er utformet som en tumba med de avdødes skikkelser på lokket og relieffer på sidene. Ifølge beskrivelser fra 1593 var det en baldakin over gravmælet.

Tumbaen med de to liggende bronsefigurene er den første av sitt slag i Danmark[17] og muligens utført i Lübeck.[18] I 1651 styrtet deler av kirken ned, og monumentet ble alvorlig skadet. Først i 1776–77 ble det restaurert av billedhugger Johannes Wiedewelt. Selve oppstillingen slik man ser den i dag, er altså Wiedewelts. Mellom Christoffer og Eufemia ligger en liten pike. Sannsynligvis har to figurer gått tapt, ettersom Sorø klosters gravfortegnelse oppgir at det i tillegg til kongeparet ligger tre barn her.[18] Dronning Eufemia hadde vært prinsesse av Pommern, og de danske og pommerske våpendyr, løve og griff, sees både på hennes skjold og som bærere av de to kandelabrene ved hovedenden. Relieffene viser kvinnens makt over mannen symbolisert ved Aristoteles' forelskelse i hetæren Phyllis, og Samson i Dalilas fang. Som kontrast jomfru Marias himmelkroning omgitt av Peter og Paulus, samt hellige menn og kvinner.

 
Valdemar Atterdags sarkofag
 
Minneplaten over Olav Håkonsson.

Valdemar Atterdag ble gravlagt i Vordingborg, men hans datter Margrete I fikk liket overført til Sorø. Her ble han gravlagt i den sorte sarkofagen som opprinnelig har hatt alabastutsmykking, noe man kan se på et stikk fra 1600-tallet. Sarkofagen ble skadet under grevefeiden og delvis ødelagt under nedstyrtingen i 1651. På Nationalmuseet er det bevart en enkel figur fra utsmykkingen.

Tegneren Søren Abildgaard var med da justisråd P.H. Kraft åpnet Valdemar Atterdags grav i 1756. De fant «hans ben, håndgrebet af et jernsværd, ganske forrustet og få stykker ligtøj af tyndt blommet silke og kanterne belagt med sølv eller guldsnore.»[19] Abildgaard målte skjelettet og mottok en del av sverdet og liktøyet for å levere det til kongens kunstkammer.

Margrete understøttet Sorø på flere måter, blant annet gravla hun sønnen Olav Håkonsson i Sorø etter at han døde i Falsterbohus i 1387. Hjerte og lever ble imidlertid begravet i Lund domkirke. På korets østvegg har Henrik Tornekrans fått satt opp en minneplate over Margretes sønn Olav. I 1857 fant man Olavs grav nord for korskranken. Graven er markert med en flis i gulvet. Etter eget ønske ble Margrete selv gravlagt i Sorø ved siden av sin far.

 
Gravkapellet for Christian Friis

Men ifølge gravkatalogen i Sorø bortførte roskildebispen Peder Jensen Lodehat dronning Margretes lik med makt kort tid etter, og hun ble bisatt i Roskilde domkirke 4. juli 1413.[20] Et samtidig makeskifte mellom Roskilde og Sorø til Sorøs fordel, kan imidlertid tyde på at overflyttingen var en del av en avtale.

Etter at akademiet ble grunnlagt, ble kirken gravplass for høyadelige med tilknytning til stedet. I nordre sideskip er gravkapell for Christian Friis til Kragerup og hans ektefelle Barbara Wittrup. Christian Friis var Christian IVs kansler til sin død i 1639. I kapellet står det et fem meter høyt epitafium fra 1653 med anevåpen.

I nordre sideskip er det hengt opp et epitafium over Bent og Niels Andersen, sønner av skipsreder og borgermester i Fredrikstad, Anders Olufsen. De studerte i København da det brøt ut pest flere steder i Danmark i mars 1654. I København omkom rundt en tredjedel (rundt 9.000) av befolkningen. Dette var en byllepest med svarte flekker i huden og en dødelighet på 60-80 %.[21] Olufsens nevøer var blant de som forlot København og rakk til Sorø, der pestsmitten nådde dem igjen og de døde, 20 og 17 år gamle.

På korets nordvegg er et epitafium over riksråd Mogens Høg (død 1661). I midtfeltet står en monumental innskrift, på toppstykket en fremstilling av oppstandelsen og anevåpen. På det nederste vedhenget sees Jesu gravleggelse.

 
Ludvig Holbergs grav

På vestveggen i nordre korsarm ses rammen til et epitafium over hoffmester Jørgen Rosenkrantz (død 1675) som i 1647–61 hadde vært deleier av Kongsberg sølvverk.[22] På rammen er det anevåpen for Jørgen Rosenkrantz og hans ektefelle Christenca Juel. Jørgen Rosenkrantz ble i 1653 leder av Sorø Akademi og forsøkte iherdig å gjenreise akademiet etter svenskekrigene. Dette mislyktes selv om han brukte hele sin egen formue. Etter sin død ble han begravet i den sydlige delen av koret, og epitafiet beslaglagt som pant for hans personlige gjeld til kirken for begravelsen. Epitafiet ble derfor aldri ferdigstilt og satt opp. Ved rekonstruksjonen i nyere tid har man valgt å henge opp de bevarte delene slik man fant dem.

I nordre korsarm mot øst sees mot syd gravkapellet for Ludvig Holberg. Holberg eide Tersløsegård ved Sorø og Brorup ved Slagelse. Disse gårdene og hele hans formue ble testamentert til Sorø Akademi i 1747 mot at Holberg ble utnevnt til baron og fikk gratis begravelse i Sorø klosterkirke.[23] Sarkofagen er utført av Johannes Wiedewelt i 1780. På gitteret ses Holbergs våpenskjold.

Kirkens omgivelserRediger

Kirkegården ligger nordøst for kirken og inneholder graver med kunstverk over flere kjente personer. Dikteren B.S. Ingemann er gravlagt her, det samme er forfatteren Christian Molbech.

Kirkegårdens eldste gravstener ligger over to av lærerne ved Sorø Akademi; Andreas Schytte som døde i 1777 og Chr. Vogelius Steenstrup som døde i 1801. Gravstenene er formet som kistelokk.

Rett ved den ene utgangen til kirkegården står skulpturen «Det ny Jerusalem» utført av Niels Skovgaard i 1938.[24]

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Niels Peter Stilling (2000). Danmarks kirker (dansk). København: Politikens Forlag A/S. ISBN 87-56760-59-0. 

Eksterne lenkerRediger