Et sonoffer er en som ofres og må unngjelde og sone for andres handlinger.[1] I religiøs forstand skal offeret gjenopprette en balanse i verden eller i forholdet til gudene etter ugjerninger, lovovertredelser eller etter jærtegn.[2] Begrepet er særlig vanlig i kristendommen der Jesus’ «død på korset» forklares som et sonoffer i menneskenes sted som fortjener straff som skyldige syndere overfor Gud. Bildet viser El Grecos «Jesus bærer korset» fra 1580.

Sonoffer eller forsoningsoffer[3] er en person eller et dyr som må sone for handlinger og ugjerninger som er begått av andre.[1]

I religiøs sammenheng blir offeret overgitt til en eller flere guder eller høyere makter for å forhindre en kommende straff eller gjøre bot for overtredelser, misgjerninger eller synd.[4] Slik kan sonofferet gjenopprette balansen i verden og i forholdet til guddommen.[2] Begrepet er særlig brukt i kristendommen der Jesus' korsfestelse og død forklares som et offer for menneskenes synder og straffeskyld overfor Gud. Gjennom Jesus' stedfortredende offerdød kan de troende bli frelst, det vil si reddet til et evig liv med Gud etter døden.

I videre forstand kan ordet brukes generelt om noe en må ofre, altså gi eller gjøre, på grunn av andres uretter og ugjerninger. Gjennom offeret kan en forlike seg med og blidgjøre den som er rammet, og gjøre et forhold godt igjen.

Begrep i kristen troslæreRediger

Utdypende artikkel: Forsoning (kristendom)

I kristen troslære og vanlig forkynnelse brukes «sonoffer» først og fremst om Jesus' korsfestelse og død. Betydningen av denne menneskeofringen tolkes litt forskjellig i ulike kirker og teologiske tradisjoner. Jesus offerdød forklares vanligvis som en gjenopprettelse av forholdet mellom Gud og menneskene, etter at det var blitt brutt og ødelagt gjennom «syndefallet».[trenger referanse]

Ifølge skapelsesberetningene i Andre Mosebok i Det gamle testamentet dikterte den allvitende guddommen visse forbud da han skapte Adam og Eva, de første menneskene, «i sitt bilde» i den paradisiske Edens hage.[5] Da paret, delvis fristet av den djevelske slangen, likevel var ulydige mot «Skaperen», brøt forbudet og spiste frukt fra det som er kjent som Kunnskapens tre, jaget Gud dem ut av hagen.[6] Straffen for lovbruddet var døden. Menneskene hadde dermed selv brakt synd, lidelse og død inn i verden. Gjennom «arvesynden» skal dessuten alle etterkommere bli født like skyldige, syndige og dødelige.[trenger referanse]

Ordene «forsoning»[7] og «soning»[8] opptrer flere steder i den norske bibeloversettelsen. I Tredje Mosebok i Det gamle testamentet beskrives israelittenes årlige forsoningsdag da ypperstepresten skaffer hele Israels folk soning for skyld, lovbrudd og synder i det foregående året ved å legge dem på en syndebukk som jages ut i ørkenen for å dø med alle overtredelser og urenheter.[9] Forsoningsdagen (yom kippur) er fortsatt en bots- og fastedag i det jødiske religiøse året. Dette regnes som den helligste dagen da deltakerne får tilgivelse for synder begått mot Gud, og da en har søkt tilgivelse fra sine medmennesker for urett begått direkte mot dem.[10] Dagen markeres med syndoffer, offer for synder som blir begått uten vilje, men skyldes menneskenes ufullkommenhet.[trenger referanse] Moseloven beskriver detaljerte regler for hvilke syndofferdyr som skal bli båret fram når. De varierer fra okser til duer.

Forsoning, forlikelse og bot, først og fremst mellom Gud og mennesker, er et gjennomgående tema i Bibelen. Et annet klassisk eksempel er historien om Noah som etter syndefloden gjennom et brennoffer inngår en pakt med Gud om at han aldri mer skal forbanne jorda.[11]

Flere kristne tolker Jesus' liv, død og oppstandelse som en slags profetisk oppfyllelse av den store forsoningsdagen og anser at Jesus, som syndofferbukken i ørkenen, «bærer mennesknes synder». For å oppnå forsoning med den ulydige menneskeheten, tillot den rettferdige guddommen å torturere og drepe Jesus, sin egen sønn, som ifølge treenighetslæren også er Gud selv og i tillegg et fullstendig menneske. Jesus’ død ble dermed et «sonoffer» for alle menneskers straffeskyld overfor den allmektige guddommen. Menneskene gjenløses ved Jesus' nødvendige offehandling: Jesus «er kommet for å gi sitt liv som løsepenger for de mange» (Matt 20, 28). Dette legger grunnlaget for at rettroende kristne skal kunne bli frelst, få nåde og tilgivelse av Gud og dermed tilgang til evig liv under hans teokratiske beskyttelse etter at kroppen dør på jorda og sjelen fortsetter. Gud ofret altså seg selv til seg selv for å oppfylle sine egne regler og sin egen plan.

«Nyordningen» i forholdet mellom Gud og mennesker etter at Jesus ble henrettet i deres sted, og deretter mirakuløst gjenoppstod fra de døde, er et hovedpoeng i «Den nye pakten» i Det nye testamentet.[12] I motsetning til «Den gamle pakten» i Det gamle testamentet, som omfattet Moseloven og Guds særlige velsignelse av jødene som sitt «utvalgte folk», og ble beseglet med daglige soningsoffer og okseblod,[13] gjelder den nye avtalen alle mennesker gjennom ofring av Jesu blod. Jesu «stedfortredende død» var altså en soning av den guddommelige dødsstraffen alle mennesker har fortjent for sine synder. Jesus offergjerning anses imidlertid som ufortjent.

Den katolske kirkens katekisme forklarer korsfestelsen med Guds kjærlighet til menneskene, at han elsket «oss og sendte sin sønn som sonoffer for våre synder" (1 Joh 4, 10).[14] Katolikkene mener at «Det var Gud som var nærværende i Kristus og gjennom Ham forsonet verden med seg» (2 Kor 5, 19), at Jesus Kristus oppfyller « den lidende tjeners soningsverk» «ved å være Faderen lydig i kjærlighet til døden på korset» og at «Det er kjærligheten "inntil enden" (Joh 13, 1) som gjør Kristi offer til et frelses- og sonoffer, til syndoffer og forsoningsoffer».[14]

Annen brukRediger

 
Blant de ti uskyldige som ble skutt som «sonofre» under den tyske okkupasjonsmaktens unntakstilstand i Trøndelag i oktober 1942 var advokaten Otto Skirstad, teatersjefen Henry Gleditsch, redaktøren Harald Langhelle, forretningsmannen Hirsch Komissar, alle fra Trondheim. «Sonofrene» ble henrettet som en represalie for motstandsbevegelsens sabotasjeaksjoner i Midt-Norge samme år.

Sonoffer er også brukt i ikke-religiøs sammenheng.

Det gjelder for eksempel de ti sonofrene i Trøndelag som ble skutt og drept «som soning for flere sabotasjeforsøk» under andre verdenskrig: Da de tyske okkupasjonsmyndighetene under unntakstilstanden i Midt-Norge i oktober 1942 trengte syndebukker og skremsler for å stanse videre motstand der, henrettet de overraskende og brutalt ti uskyldige menn uten rettssak og dom. I en kunngjøring ble det meldt at henrettelsen fant sted om kvelden 6. oktober, selv om mennene i virkeligheten ble drept først ved daggry 7. oktober.[15]

Et annet kjent eksempel på uskyldige «soningsofre» under krigen er befolkninga i Telavåg som ble rammet svært hardt av nazistenes represalier og kollektive straff. Etter at folk fra Kompani Linge drepte to tyske gestapister der våren 1942, ble 300 hus i fiskeværet brent ned, kvinner og barn forflyttet og mennene sendt til fangeleirer i Tyskland, hvorav 31 døde i fangenskapet.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger