Sonater og partitas for fiolin solo (Bach)
Sonater og partitas (BWV 1001–1006), i originaltittel «Sei Solo. a Violino senza Basso accompagnato.» er seks verk av Johann Sebastian Bach for fiolin solo uten akkompagnement. Samlingen består av tre fiolinsonater hver med fire satser og tre partitas som er sett med dansesatser – i renskriften brukte Bach navnene «Sonata» og «Partia».
Den polyfone skrivemåten er uvanlig ved at det skapes en høyt utviklet flerstemmighet av en enkelt fiolin.
Tilblivelse rediger
Bach renskrev manuskriptet i 1720 under sin tid som kapellmester i Köthen. Likevel går man idag ut fra at at i det minste noen av stykkene stammer fra tidlige versjoner som ble skrevet i Weimar, mellom 1708 og 1717. Stilkritiske analyser viser at alle komposisjonene ble skrevet mellom 1714 og 1720 og tilslutt renskrevet og samlet i et hefte.[1]
Det finnes ikke mye musikk for akkompagnert fiolin fra 1600- og 1700-tallet, men det var likevel ikke helt uvanlig.[2] Bach hadde sannsynligvis Johann Paul von Westhoffs 6 Suiten für Violine solo (1696) som forbilde. Westhoff var ansatt ved Weimar hoffkapell, og de to ble nok kjent da Bach arbeidet i Weimar noen måneder i 1703.[3] Også Bachs venn Johann Georg Pisendel skrev en solosonate, men hvilken retning innflytelsen gikk er ennå ikke avklart.
Det er ukjent hvilken musiker som oppførte verket første gang. Det kan ha vært en av fiolinvirtuosene Johann Georg Pisendel eller Jean-Baptiste Volumier. En annen mulighet er Joseph Spieß, konsertmesteren ved orkesteret i Köthen. Bach var selv en habil fiolinist, han kan ha skrevet disse stykkene for å foredra dem selv.[4]
Heftet var påskrevet «Libro Primo» («første bok»); det er ikke kjent om Bach anså de seks cellosuitene for å være den andre boken eller om han planla å skrive (eller skrev) flere verk for solo fiolin.
Oppbygning rediger
Som nevnt omfatter syklusen tre sonater og tre partitas. Sonatene er på Sonata da Chiesa-form, med fire satser i rekkefølgen langsom – hurtig – langsommere – hurtigere. Den andre satsen i hver er en firstemmig fuge.
Partitaene er samlinger med dansesatser. Ikke alle har den typiske sammenstillingen av standardsatser allemande, courante, sarabande og gigue: den første partitaen avsluttes av «Tempo di Borea», den andre av «Chaconne», som er den mest kjente (og vanskeligste) satsen i denne syklusen, og kanskje den mest kjente chaconnen i det hele. Den tredje partitaen er med de franske motedansene «Loure», «Gavotte», «Menuet» og «Bourrée» mest frigjort fra standarden.
Mottagelseshistorikk rediger
Bach omarbeidet senere flere av satsene for lutt, cembalo eller orgel. Den første satsen av Partita i E-dur transponerte han til D-dur, arrangerte den for orgel solo og føyde til et stort strykeorkester, colla parte-oboer, tre trompeter og pauker – denne bearbeidelsen danner åpningssatsen av kantaten Wir danken dir, Gott, wir danken dir (BWV 29).[5]
Verket ble publisert først i 1843. Deler ble første gang spilt inn av Joseph Joachim i 1903, det komplettet settet ble første gang innspilt i 1930-årene av deg unge violinvirtuosen Yehudi Menuhin. Ferdinand David, som sto for den første utgivelsen i 1843 Ferdinand David, gjorde verke kjent gjennom sin konsertvirksomhet. Til tider akkompagnerte Felix Mendelssohn Bartholdy ham ved å improvisere på klaver. Disse oppføringene inspirerte Robert Schumann til å komponere klaverakkompagnement.
Johannes Brahms skrev en bearbeidelse av chaconnen i d-moll for venstre hånd, mens Ferruccio Busonis versjon for begge hendene til slutt ble den mest kjente og mest virtuose klaverversjonen. Forut for disse gikk Joachim Raffs to versjoner, en for soloklaver og en for orkester; han transkriberte også satser fra partitas for klaver. Bachs elev Johann Friedrich Agricola fortalt allerede i 1775: «Komponisten spilte dem ofte selv på klavikord og føyde til å mye harmonier som han fant nødvendig.»[6]
Etter at Arnold Schering og spesielt Albert Schweitzers publiseringer om J.S. Bach fra begynnelsen av 1900-tallet, har det vært gjort forsøk på å framføre verket og cellosuitene med rundbue slik at det skulle bli mulig å spille akkorder på strykeinstrumentene.
Enkeltverk rediger
Sonate I g-moll, BWV 1001 rediger
- Adagio c g-moll
- Fuga (Allegro) ¢ g-moll
- Siciliana 12/8 B-dur
- Presto 3/8 g-moll
Partita I h-moll, BWV 1002 rediger
- Allemanda c h-moll
– Double ¢ h-moll - Corrente 3/4 h-moll
– Double 3/4 Presto h-moll - Sarabande 3/4 h-moll
– Double 9/8 h-moll - Tempo di Borea ¢ h-moll
– Double ¢ h-moll
Sonate II a-moll, BWV 1003 rediger
- Grave c a-moll
- Fuga 2/4 a-moll
- Andante 3/4 C-dur
- Allegro c a-moll
Partita II d-moll, BWV 1004 rediger
- Allemanda c d-moll
- Corrente 3/4 d-moll
- Sarabanda 3/4 d-moll
- Giga 12/8 d-moll
- Ciaccona 3/4 d-moll
Sonate III C-dur, BWV 1005 rediger
- Adagio 3/4 C-dur
- Fuga ¢ (Alla breve) C-dur
- Largo c F-dur
- Allegro assai 3/4 C-dur
Partita III E-dur, BWV 1006 rediger
- Preludio 3/4 E-dur
- Loure 6/4 E-dur
- Gavotte en Rondeaux ¢ E-dur
- Menuett I 3/4 E-dur
– Menuett II 3/4 E-dur - Bourrée 2 E-dur
- Gigue 6/8 E-dur
Referanser rediger
- ^ Sackmann s. 31-33
- ^ Pauline H. Nobes: A Catalogue of Unaccompanied Solo Violin Repertory before ca. 1750 - An Annotated Compilation, Ipswich 2000
- ^ Wolff: «The First Six Years at the Ducal Court»
- ^ Sackmann s. 38-50
- ^ Wolff: «The "Great Passion" and Its Context»
- ^ „Ihr Verfaßer spielte sie selbst oft auf dem Clavichorde, und fügte von Harmonie so viel dazu bey, als er für nöthig befand.“
Litteratur rediger
- Sackmann, Dominik (2008). Triumph des Geistes über die Materie – Mutmaßungen über Johann Sebastian Bachs „Sei Solo a Violino senza Basso accompagnato…“. Stuttgart. ISBN 978-3-89948-109-9.
- Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Eksterne lenker rediger
- Noter i Werner Icking Music Archive
- Sonaten und Partiten für Violine solo (Bach): Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.