Suiter for cello solo (Bach)

Suiter for cello solo (BWV 1007-1012) av Johann Sebastian Bach hører til de viktigste og mest spilte solostykkene for strykeinstrumenter. De seks suitene regnes som den ypperste testen på en cellists tekniske musikalske kapasitet[1] og «kvintessensen av Bachs verk».[2]

Den første siden av Anna Magdalena Bachs avskrift (prélude fra suite nr. 1)

Suitene rediger

Suite I G-dur BWV 1007
Suite II d-moll BWV 1008
Suite III C-dur BWV 1009
Suite IV Ess-dur BWV 1010
Suite V c-moll BWV 1011
Suite VI D-dur BWV 1012
Særegenheter

For Suite V er a-strengen stemt ned en heltone til g. Denne stemmingen ble opprinnelig brukt i Bologna, hvor celloen ble «oppfunnet» etter 1650. Da celloen fra omtrent år 1700 gjorde sitt inntog over Europa, ble dagens kvintstemming den vanlige. Bach refererte tydeligvis til den gamle stemmingen.

Denne suiten er også spesiell ved at den også finnes i en versjon for lutt (BWV 995). Kopieringsfeil tyder på at en forsvunnet opprinnelig versjon ligger til grunn for begge versjonene. Ellers faller c-moll-suiten på flere punkter utenfor den musikalske modellens rammer. For eksempel er denne suitens preludium det eneste som er todelt, med en langsom innledning og en fugato i hurtig tredelt takt. Giguen skiller seg tydelig ut med sin markante punkterte rytmikk. Når det gjelder stemmeføring eller snarere harmonisk rammeverk beveger Couranten og sarabanden seg i yttergrensene av hva som er mulig i Bachs tonespråk.

Den sjette suiten er skrevet for et instrument med en høy e-streng som femte streng. Det er ikke sikkert om dette instrumentet ble holdt mellom beina som en cello eller på armen som en bratsj. Det er også et åpent spørsmål om instrumentet var en violoncello piccolo, som Bach oppga i noen kantater fra Leipzig-tiden, eller om det var en viola pomposa – en modifikasjon av barokktidens violoncello piccolo som samtidige kilder hevdet Bach spesifiserte for instrumentmakeren Johann Christian Hoffmann.[3] Suite VI er med stor margin den mest krevende når det gjelder akkordspill. I vår tid blir stykket vanligvis framført på helt vanlige, firestrengers celli. Akkordene krever til dels uvanlige grepteknikker man ellers ikke finner i cellolitteraturen.

Tilblivelse rediger

Lite er kjent om hvordan stykkene kom til, men det antas at det skjedde i perioden 1717–1723 mens Bach var kapellmester i Köthen;[4] sannsynligvis var de skrevet for gambistene og cellistene Christian Ferdinand Abel og Christian Linike som var ansatt ved Leopold av Anhalt-Köthens hoff. Autografen regnes som tapt, så kun enkelte tidlige kopier tjener som kildemateriale. Den tidligste er skrevet av Johann Peter Kellner, mens Anna Magdalena Bachs er den viktigste.

Blant annet på grunn av den manglende urtextversjonen finnes det i dag utgaver med store forskjeller med hensyn på artikulasjon, notasjon av flerklanger (som akkorder eller forslag og ornamentikk). Det er tildels også forskjeller i taktangivelser (alla breve eller 4/4), på noen steder til og med ulik tonehøyde. I Suite Is Menuett II er for eksempel 3. takts siste tone i noen utgaver E, i andre Ess.

Oppbygning rediger

Et Prélude kommer foran den standardiserte suiteformen Allemande – Courante – Sarabande – Gigue, og mellom sarabanden og giguen er det plassert såkalte Galanterier – to likeartede dansesatser på form av en da capo-arie.

Mønsteret er dermed:

  • Prélude
  • Allemande
  • Courante
  • Sarabande
  • Galanterie I – Galanterie II – Galanterie I da capo
  • Gigue

Preludiene er svært ulike når det gjelder form og karakter. Alle dansesatsene – dvs. alle satsene utenom preludiene – består av to deler som hver skal gjentas, alle har altså formen AABB. Med små unntak har de samme harmoniske forløp: formdelen A beveger seg til dominanttonearten, del B starter også der og vender tilbake til utgangstonearten. Dette skjemaet følges i 29 av de tilsammen 36 dansesatsene (de to galanteriene gjelder riktignok som én sats, men må her telle som to satser). I de stykkene dette skjemaet ikke følges brukes tonikaparallellen i stedet. Kun i én sats anslutter ikke B-delen i harmonisk forstand direkte til slutten på A-delen: i Suite IIs gigue slutter A-delen i dominanten (A-dur), mens B-delen starter med tonikaparallellen (F-dur). Som en pendant til dette kan man se at i Suite Vs gigue starter A-delen med tonikaparallellen.

Ved hjelp av to svært iøynefallende kjennetegn kan suitene deles inn både i tre parvise grupper og i to grupper hver med tre suiter. Den parvise grupperingen skjer ved å se på galanteriene: I suitene I og II er de menuetter, i III og IV bourréer og i V og VI gavotter. Todelingen à tre suiter er like tydelig. Her er kjennetegnet tonearten til den andre galanterien i hver. I de første tre suitene beholder Bach grunntonen i disse satsene (Menuett II og Bourrée II), men skifter mellom dur/moll – han benytter altså g-moll i G-dur-suiten, D-dur i d-moll-suiten, og c-moll i C-dur-suiten. Moll-satsene er i disse tilfellene angitt som doriske: g-moll har bare én fortegn, c-moll to. Alle andre satser i syklusen – dvs også de andre galanteriene i suitene IV, V og VI går i gjeldende suites hovedtoneart.

Når det gjelder spillbarhet går de fire første suitene fra lett til vanskelig. Den femte suiten krever på grunn av skordaturen en egen spilleteknikk, spilt på et femstrengs instrument er den sjette jevnbyrdig nr IV og V, men er på en moderne firestrengs cello svært vanskelig fordi utøveren må spille i høye posisjoner over lengre passasjer.

Spilletiden øker fra første til sjette suite. Som eksempel, og som eksempel på hvor forskjellig spilletiden kan være, vises to innspillinger.

Suite Heinrich Schiff Maria Kliegel
I (G-dur) 14:49 18:08
II (d-moll) 18:17 20:13
III (C-dur) 20:46 22:50
IV (Ess-dur) 21:05 26:04
V (c-moll) 21:55 28:02
VI (D-dur) 26:24 33:35

Mottakelse rediger

Etter Bachs død ble cellosuitene ganske snart glemt, noe som kan bero på at spesielt de siste overskred samtidens cellisters tekniske ferdigheter. Det antas at den sjette suiten ble regnet som umulig å spille. Naturligvis beskjeftiget musikere seg med stykkene, men de ble stort sett forstått som etyder. Robert Schumann skrev et klaverakkompagnement til, og sørget dermed for en viss gjenoppdagelse, men stykkene ble ikke kjent for den brede offentlighet før på begynnelsen av 1900-tallet, da Pablo Casals ble den første til å framføre den komplette syklusen. Først mange år senere følte han seg klar til å spille dem inn. Deretter tiltok stykkenes popularitet hurtig, og i dag er de en naturlig del av konsertlivet. For mange cellister har Bachs stykker en helt spesiell stilling. Mischa Maisky uttrykker det slik: «Om jeg sier at musikk er min religion, så er disse seks solosuitene min bibel»[5][6] Casals spilte suitene daglig så lenge han levde,[7] og Rostropovitsj sa: «Uten Bach ville jeg ikke hatt noe liv.»[8][9]

Annet rediger

  • Cellosuitene nevnes ofte i samme åndedrag som Bachs Sonater og partitas for fiolin solo. I fiolinstykkenes autograf er de betegnet med «Libro Primo» («Første bok»). Om cellosuiten utgjør «andre bok» er uklart. I forhold til fiolinstykkene er cellosuitene i mindre grad rettet inn mot briljans og virtousitet. Begge verkene regnes som fremragende eksempler på latent polyfoni.
  • Professor Martin Jarvis ved Charles Darwin University i Darwin, Australia, hevder at det kan være Anna Magdalena som komponerte cellosuitene og flere andre verk som er tilskrevet ektemannen.[12] Musikkvitere og utøvere er skeptiske til teorien og peker på hvor tynne bevisene er.[12]
  • I Suite Vs courante finner man igjen motivet B-A-C-H. Skordaturen tilslører dette ved at notene er skrevet C-H-D-Cis, men siden A-strengen er stemt ned en hel tone klinger det B-A-C-H. (Dette tyder på at den antatt opprinnelige versjonen som både c-moll-suiten og luttsuiten i g-moll BWV 995 er basert på også er i c-moll.)

Referanser og originalsitater rediger

  1. ^ Notater til cd med Bachs seks cellosuiter, Naxos 2005, 8.557280-81
  2. ^ «Otto-Friedrich-Universität Bamberg: Sensibles Spiel». unibamberg.de. Arkivert fra originalen 22. desember 2015. Besøkt 20.05.2009. 
  3. ^ Wolff: «Balancing Official Duties and Private Business»
  4. ^ Wolff: «Princely Patronage»
  5. ^ «Wenn ich sage, daß Musik meine Religion ist, dann sind diese sechs Solo-Suiten meine Bibel.»
  6. ^ «Geboren um Bach zu spielen – Mischa Maisky». klassikakzente.de. Besøkt 14.05.2011. [død lenke]
  7. ^ «Pablo Casals». cello.org. Besøkt 20.05.2009. 
  8. ^ «Ohne Bach gibt es kein Leben für mich.»
  9. ^ «Mstislaw Rostropowitsch – Biographie». klassik-heute.com. Besøkt 20.05.2009. 
  10. ^ „seltsamen Mischung aus großer PR-Geste und grandioser humanistischer Umarmung“
  11. ^ «Rostropowitsch – der lächelnde Titan». welt.de. Besøkt 14.05.2011. 
  12. ^ a b Dutter, Barbie & Nikkhah, Roya (22. april 2006). «Bach works were written by his second wife, claims academic». The Telegraph. 

Kilder rediger

  • August Wenziger, Vorwort und Kritischer Bericht zu Sechs Suiten für Violoncello solo, Bärenreiter, Kassel 1950.
  • Gavriel Lipkind, A Personal Reassessment, Berlin 2006.
  • Kazimierz Wilkomirski, Vorwort zu den den Sechs Suiten für Violoncello Solo von Johann Sebastian Bach, utgave med autograf, Polskie Wydawnictwo Muzyczne, Krakow, 1977.
  • Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. 

Eksterne lenker rediger