Slaget ved Walcourt
Slaget ved Walcourt ble utkjempet 25. august 1689 under niårskrigen. Slaget fant sted nær den gamle byen Walcourt nær Charleroi i De spanske Nederlandene og endteen sommer uten store hendelser med marsjering, manøvre og stell og foring av hestene. Slaget ble en suksess for Storalliansen – den eneste nevneverdinge hendelsen på denne krigsskueplassen under felttoget i 1689.
Den allierte arméen ble kommandert av prinsen av Waldeck og den franske arméen av Louis de Crevant de Humièresduc de Humières. Franskmennene tapte 2 000 mann under slaget, mens de allierte tapte mindre enn 300 mann. Den allierte seieren ble en gledelig start på krigen for kong Vilhelm III og alliansen, men for Humières betydde det slutten, og han ble erstattet året etter av duc de Luxembourg.
Bakgrunn rediger
I september 1688 invaderte styrkene til kong Ludvig XIV Rhinland og beleiret den tyske byen Philippsburg. Ludvig hadde håpet å tvinge de mektige tyske fyrstene og den tysk-romerske keiseren Leopold I til å omgjøre våpenhvilen i Regensburg fra 1684 til en permanent fredsavtale og dermed bekrefte alle områdene Ludvig hadde fått under gjenforeningskrigen.[1] Andre tyske byer falt raskt, inkludert Oppenheim, Kaiserslautern, Heidelberg og den viktige festningen i Mainz, men istedenfor å bukke under, samlet de tyske fyrstene seg mot styrkene til Ludvig. Det som skulle være et felttog på bare noen måneder utviklet seg til niårskrigen.
Ved å flytte inn i Rhinland, skremte Ludvig De forente Nederlandene som fryktet et mulig angrep mot seg, og prins Vilhelm av Oranien invaderte England i november. Suksessen til Vilhelm i den påfølgende ærerike revolusjonen bevirket at han tok over den engelske tronen i februar 1689 (og regjerte sammen med konen Maria). Dette gjorde at han kunne benytte hele handelsmakten og den militære makten til England i krigen mot Frankrike, og raskt danne koalisjonen han lenge hadde ønsket seg. Den 12. mai 1689 signerte nederlenderen og keiser Leopold I Storalliansen, hvor målet ikke var noe mindre enn å tvinge Frankrike tilbake til grensene slik de var mot slutten av tredveårskrigen og den fransk-spanske krigen, og dermed ta fra Ludvig alle områdene han hadde tatt mens han regjerte.[2]
De spanske Nederlandene ble senere hovedkrigsskueplassen, men i de tidlige fasene av krigen i 1698 ble området bare regnet som sekundært. Dette
kom av at hovedpartene i krigen var opptatt andre steder. Kong Vilhelm var opptatt med politiske saker i England og et jakobinsk opprør i Skottland, mens kong Ludvig var opptatt langs Rhinen, hvor de mektige tyske fyrstene forberedte seg på å presse den franske armeen over til andre siden av Rhinen, og dermed ta tilbake dem tidligere tapte landområdene.[2]
Opptakt rediger
Den 14. mai 1689 samlet Humières arméen sin for det nye felttoget i De spanske Nederlandene nær Boussières ved elven Samvbre, hvor han hadde 24 bataljoner og 75 skvadroner, totalt 24 000 mann.[1] Vilhelm ga kommandoen på hans 35 000 soldater til den 69 år gamle prinsen av Waldeck. Den engelske kontingenten på 8 000 mann ble kommandert av Jarlen av Marlborough, men Vilhelm var skeptisk til kvaliteten til de engelske soldatene. Sammenlignet med de nederlandske soldatene på denne tiden manglet engelskmennene organisering, feltadministarsjon og et kommissariat.[3] Waldeck så med interesse på Marlborough som prøvde å bringe orden og organisering i kommandoen sin og skrev senere at han håpet at engelskmennene var «… like disiplinerte som de var modige» – selv om Waldeck i september fremdeles klaget over deres «… temperament, nonchalanse, usle klær og dårlige sko.»[3]
Administrative problem og det at kontingentene nådde sent frem gjorde at de allierte ikke kunne starte offensiven i regionen før sent i juni. Waldeck flyttet fra nær Tienen og la i vei mot Fleurus. De neste to månedene brukte arméene på å marsjere og motmarsjere i et forsøk på å få et strategisk overtak. Den 24. august hadde Waldeck krysset Sambre og slått leir nær den gamle byen Walcourt hvor han var fornøyd med å holde seg på fiendtlig territorium.[3][4]
Slaget rediger
Den 25. august var de allierte på jakt etter forsyninger, i lag med 600 engelske soldater under oberst Hodges i den omliggende landsbygden. Humières kom
over forsyningene til en alliert utpost rundt 3 km sør for Walcourt. Soldatene ble kalt tilbake og den allierte leiren gjorde seg klar til kamp.
I nesten to timer klarte regimentet til Hodges å hindre franskmennene i å danne en fortropp, og dekket tilbaketrekkingen til før de selv trakk seg tilbake til en nærliggende mølle. Kl. 11:00 hadde Marlborough fått fienden i sikte. Han så at Hodges ble angrepet av flere franske batteri og den engelske kommandanten ga ordre om å trekke seg tilbake til en ås øst for Walcourt, og bak denne ble den allierte hobedstyrken satt opp.[3] Waldeck skrev senere til Vilhelm – «[Hodges] og engelskmennene som er med han har utrettet mirakel, og jeg hadde aldri trodd at så mange av engelskmennene ville vise slikt joie de combattre.»[3]
Tross i at soldatene hans ikke klarte å ta den lille styrken til Hodges, valgte Humières å gå til angrep mot Walcourt. Slagmarken var ikke gunstig for franskmennene, og selv om forsvarsverkene i byen var gamle, sto han på en ås som var delvis omringet av en elv.[4] Likevel ble det utført flere angrep, men franskmennene led store tap fra kanonene til de allierte på flankene. Tross i tapene presset Humières på og sendte en avdeling av Gardes Françaises for å prøve å sette portene til Walcourt i brann. Forsøket mislyktes og da brigadegeneral Thomas Tollemache førte inn en tysk bataljon i byen rundt 14:00 var garnisonen reddet.[3]
Humières følte seg tvunget til å utvide slaget og sendte nå mennene sine i et improvisert angrep mot høyreflanken til den allierte hovedelinjen bak byen.[4] Rundt kl. 18:00 sendte Waldeck et dobbelt motangrep mot de slitne franskmennene og nederlenderne til general Slangenburg til venstre og Marlborough i midten og til høyre. Franskmennene vaklet tilbake i stor uorden, men det franske kavaleriet, kommandert av oberst Villars, hindret en nedslakting under tilbaketrekkingen, slik at Humières kunne trekke mennene sine bort fra slagmarken.[3] Humières hadde blitt ydmyket, men på grunn av administrative problem, klarte ikke Waldeck å følge opp denne suksessen.[3] De neste dagene lå de to armeene ansikt til ansikt, og bombarderte hverandre fra tid til annen, men slaget vedvarte ikke. Humières dro tilbake til regionen rundt festningene ved Schelde og Waldeck dro til Brussel.
Ettervirkning rediger
Slaget (det eneste merkverdige i hele felttoget det året) var blodig, og det hadde på en mannsalder ikke vært et like alvorlig møte mellom engelskmennene og franskmennene. Franskmennene tapte mellom 600 og 2 000 mann, i tillegg til seks kanoner. De allierte tapete mellom 100–300 mann.
Seieren ved Walcourt gav de allierte god selvtillit, mens Humières kom i unåde.[3] Før Humières gikk i vinterkvarter, sendte han fire bataljoner inn i Rhinalnd, hvor Ludvig i 1689 hadde møtt den største utfordringen sin, i kraftig mindrertall.[1]. I 1690 flyttet hovedfokuset seg i krigen tilbake til Flandern. Dette året hadde derimot duc de Luxembourg tatt over kommandoen for franskmennene og 1. juli vant han slaget ved Fleurus, som blir regnet som et taktisk mesterverk.[1]
Referanser rediger
Kilder rediger
- Chandler, David G. Marlborough AS Military Commander. Spellmount Ltd, (2003). ISBN 1-86227-195-X
- Churchill, Winston. Marlborough: His Life and Times. The University of Chicago Press (2002). ISBN 0-226-10633-0
- Lynn, John A. The French wars 1667–1714: The Sun King at War. Osprey Publishing, (2002). ISBN 1-84176-361-6
- Lynn, John A. The Wars of Louis XIV, 1667–1714. Longman, (1999). ISBN 0-582-05629-2
- Wolf, John B. The Emergence of the Great Powers: 1685–1715. Harper & Row, (1962). ISBN 0061397509