Siwa

(Omdirigert fra «Siwaoasen»)

Siwa (arabisk: واحة سيوة‎, Wāḥat Sīwah; koptisk: (ϯ)ϣⲉϣⲁⲙⲟⲩ; (Di)Şeşamu, «Palmeland»; berbisk: ⵉⵙⵉⵡⴰⵏ, Isiwan) er en urban oase Egypt mellom Qattarafordypningen og Store sandhav i den vestlige ørken. Den er rundt 50 km øst for grensen til Libya og omtrent 560 km fra Kairo.[1][2][3] Den er omtrent 80 km lang og 20 km bred.[1] Siwaoasen er en av Egypts mest isolerte bosetninger med i underkant av rundt 30 000 mennesker,[4] hovedsakelig berbere,[1] som utviklet en særegen kultur og adskilt dialekt av berbisk kalt siwi.[5]

Siwa
واحة سيوة (arabisk)
Tradisjonelle hus i Siwa
LandEgypts flagg Egypt
TidssoneUTC+2 (EST)
Areal80 km²
Befolkning28 341 (2017)
Bef.tetthet312,89 innb./km²
Høyde o.h.-19 meter
Nettsidewww.siwaoasis.com
Posisjonskart
Siwa ligger i Egypt
Siwa
Siwa
Siwa (Egypt)
Kart
Siwa
29°12′19″N 25°31′10″Ø

Stedets berømmelse ligger hovedsakelig i dens antikke rolle som hjem for orakelet til Amon hvor Aleksander den store kom for å konsultere den libyske sibylle i 331 f.Kr. Ruinene av Amons orakel er i dag en populær turistattraksjon som ga oasen dens antikke navn «Oasen til Amon-Ra». Historisk er det en del av oldtidens Libya.

Geografi rediger

 
Siwa oppe til venstre på kartet

Siwaoasen ligger i en fordypning som er under havnivået, omtrentlig 19 meter.[6] I vest i dagens Libya er oasen Jaghbub som ligger i en tilsvarende fordypning og i øst er den store Qattarafordypningen som også befinner seg under havnivået. Fordypningene har oppstått i et samspill mellom saltforvitring og vinderosjon.

Navn rediger

Det gammelegyptiske navnet for oasen var Sekht-am som betyr «Palmeland». Tidlige arabiske geografer transkriberte det som Santariyyah.

Dets moderne navn Siwa, som først er dokumentert på 1400-tallet, har en uklar etymologi. Den franske lingvisten René Basset knyttet til et berbisk stammenavn, swh, attestert lengre vest i den tidlig islamske perioden,[7] mens Hsain Ilahiane,[8] knyttet det til tašelhitberbiske ordet asiwan, en type rovfugl, og i forlengelsen til Amon-Ra hvor et av hans symboler var falken.[1]

Historie rediger

 
Utsikt over Siwa fra Shaliøya i 2008.
 
Innsjø i Siwa.
 
Den siste gjenværende mur med inskripsjoner av Amons tempel og orakel.
 
Duetårn i Siwa.

Selv om det er kjent at oasen har hatt menneskelig tilstedeværelse siden 9000-tallet f.Kr. er det eldste beviset på en form for forbindelse med oldtidens Egypt er så sent som det 26. dynasti da en nekropolis ble etablert. Antikkens greske bosettere i Kyrene i Libya hadde kontakt med oasen på omtrent samme tidspunkt, det vil si 600-tallet f.Kr. og den greske historikeren Herodotos ble fortalt at orakeltempelet til Amon (på gresk: Zevs-Ammon) hadde bildet av en vær. Herodotos viste også om «solens kilde» som var kjøligst i varmen ved middagstid.[9] Etter at Aleksander den store hadde erobret Egypt kom han ut til oasen, etter sigende ved å følge etter fugler gjennom ørkenen. Orakelet, skal Aleksanders hoffhistorikere hevdet, bekreftet at han var av guddommelig opphav og den rettmessige farao av Egypt, skjønt Aleksanders motiver for å gjøre denne lange utflukten til oasen, som følge av hans grunnleggelse av byen Alexandria, har forblitt til en viss grad uutgrunnelig og betvilt.[10] Under Det ptolemeiske kongedømme, som ble opprettet etter Aleksanders død, var det gammelegyptiske navnet for oasen sḫ.t-ỉm3w, i betydningen «Felt med trær».[11]

Det er usikkert i hvilken grad kristendommen var tilstede i Siwa i kristen tid, men i 708 sto befolkningen imot en muslimsk hær og ble antagelig ikke tvunget til å konvertere til islam før på 1100-tallet. Et lokalt manuskript omtaler kun sju familier med totalt kun 40 menn som bodde i oasen i 1203.

På 1100-tallet nevnte kartografen og geografen Al-Idrisi at oasen var hovedsakelig av berbere og med en arabisk minoritet. Det var et århundre før Al-Bakri slo fast at kun berbere bodde der. Den egyptiske historikeren Al-Maqrizi reiste til Siwa på 1400-tallet og beskrev hvordan språket som ble snakket der «er likt språket til zenataerne»,[12] en berbisk stamme. Den første europeer som siden romersk tid besøkte stedet var den engelske reisende William George Browne som kom i 1792 for å se det gamle orakelet til Amon.[13][14]

Oasen ble offisielt annektert til osmansk Egypt av Muhammad Ali av Egypt i 1819. Våren 1893 tok den tyske utforskeren og fotografen Hermann Burchardt fotografier av arkitekturen i byen Siwa. Disse er lagret på Etnologiske museum i Berlin.[15]

Befolkningen i Siwa er et berbisk folk og demografisk og kulturelt er de mer beslektet med nabolandet Libya, som har en stor berbisk befolkning, enn til Egypt, som har en ubetydelig berbisk befolkning. Av den grunn var den arabiske styret fra fjerne Kairo i begynnelsen spinkel og befolkningen gjorde jevnlig opprør mot Kairo. Etter et besk ved oasen i 1928 ved kong Fuad I av Egypt, begynte Egypt tvinge på en strammere kontroll. Kongen rakket ned på lokalbefolkningen for «en bestemt last» og påførte særskilte straffer for å føre moralen i Siwa på linje med egyptisk (se neste seksjon).

Siwa var krigsskueplass under både første og andre verdenskrig. Den britiske hærens langtrekkende ørkengruppe (LRDG) hadde base her, men Nazi-Tysklands feltmarskalk Erwin Rommels Afrikakorpset tok stedet i besittelse ved tre anledninger. Tyske soldater badet nakne i orakelets innsjø, til tross for lokal skikk å unngå nakenhet.[16] Da det italienske 136. infanteridivisjon Giovani Fascisti okkuperte oasen ble en liten egyptisk marionettregjering satt opp i Siwa. Oasen hadde en kort opptreden som base for LRDG i den britiske krigsfilmen Ice Cold in Alex (1958), basert på en roman med samme tittel fra 1957 av Christopher Landon.[17]

Den gamle festningen i Siwa, kjent som Shali Ghadi (Shali er navnet på byen og Ghadi betyr fjerntliggende) ble bygget på et stedegen fjell, kalt inselberg (tysk for «øyfjell»), som er en et betegnelse for et bratt, isolert fjell eller ås. Materialet som festningen er bygget med er salt og murstein av soltørket leire, foruten tømmer fra palmetrær. Etter at det gikk oppløsning etter tre dager med tungt regn i 1926,[18] ble stedet forlatt til fordel for en tilsvarende konstruksjon med en slette rundt, siden forsterket med moderne slaggblokker og hustak av metallplater. Kun en bygning i Shali er blitt utbedret, og det er moskéen, mens de eldre bygningene er preget av store sprekker eller har ramlet sammen. Blant historiske steder er levningene av det gamle orakeltempelet; Gebel al Mawta («De dødes fjell»), en nekropolis fra romersk tid med dusinvis av graver hogd ut av fjellet; og en naturlig kilde som har fått det turistvennlige navnet «Kleopatras bad». De fragmentariske levningene fra orakeltempelet, med en del inskripsjoner fra 300-tallet f.Kr., ligger innenfor ruinene av Aghurmi. De profetiske åpenbaringene til orakelet begynte å miste sin kraft og opphørte under romersk tid i Egypt.[1]

Kultur rediger

 
Utsikt over fjellandsbyen Shali.
 
Innsjøen Aftnas i Siwa.

Den tradisjonelle kulturen i Siwa viser mange trekk som er uvanlige i Egypt. En del reflekterer de langvarige forbindelsene med Maghreb, og det faktum at innbyggerne er berbere av opprinnelse. Fram til en asfaltvei ble bygget til kysten av Middelhavet på 1980-tallet, var Siwas eneste forbindelse med verden utenfor via en krevende kamaelrute gjennom ørkenen. Disse ble benyttet for å eksportere dadler og oliven, frakte varer eller pilegrimer langs ruten som knyttet Maghreb til Kairo og videre.

Som et resultat av denne isolasjonen har de berbiske innbyggerne ved oasen utviklet en særegen kultur som er manifestert i dets håndverk og kunsthåndverk innen kurvfletting, keramikk, sølvarbeid og broderier, og i dets klesskikker. Den mest synlige og omtalte eksemplene er brudesølv og mangfold av sølvornamentikk og kjeder som kvinnene bærer i forbindelse med bryllup og andre seremonier. Disse smykkene er gjerne dekorert med symboler som er knyttet til Siwas historie, forestillinger og holdninger.[19]

De mest kjente av disse smykkene er store sølvdisker som kalles adrim, og en torque (halskjede av metall) som kalles aghraw og som henger over brystet. En ung kvinne vil oppgi sin aghraw under en særskilt seremoni om våren på den dagen hun blir gift. Sølvsmykkene, som blir framstilt av lokale sølvsmeder, består av halskjeder, øreringer, armbånd, hårpryd, ulike former anheng og mange ringer.[20] For en synlig rik kvinne kan det fulle opphenget av smykker veie flere kg. Disse smykkene er dekorert med tradisjonelle symboler som er kjent og forstått av berbere over hele Nord-Afrika og har til hensikt sørge for god helse, fruktbarhet og beskytte mot ulykke. En del av de samme tegnene og mønstrene er også benyttet på broderier som dekorerer kvinners klær, truser og sjal.[21]

Kunst og lokale skikker rediger

Ankomsten av vei og av fjernsyn har påført oasen innflytelse fra stiler og moter fra verden utenfor. De tradisjonelle sølvsmykkene er blitt gradvis erstattet av gull. Eldre stiler og tradisjoner er imidlertid fortsatt tilstede i kvinnenes broderier og klesdrakter.[22]

Festivaler rediger

Som andre egyptere preget av islam feirer også Siwa muslimske høytidsdager som Id al-fitr og Id al-adha, men i motsetningen til andre egyptere adskiller de seg en del feiringen, blant annet i matlagingen. Kokkene i Siwa koker sauene med skinnet på etter å ha fjernet pelsen.[23] De spiser også palmehjerter (agroz).[24]

Siyahafestivalen, til ære for byens tradisjonelle skytshelgen, Sidi Sulayman, er også særegen for Siwa. Ved denne anledningen møtes menn fra Siwa på et fjell i nærheten av byen, Gabal it-Takrur, for å spise samme, synge salmer og bli forsont med hverandre. Kvinner er ikke tilstede, men blir igjen i landsbyen og har sin egen feiring med dans, sang og tromming.[25] Under feiringen av Asjura tenner barna i Siwi tradisjonelt fakler, synger og utveksler godteri.[26]

Forhold til andre etniske grupper rediger

 
Hus bygd av soltørket murstein i gamlebyen Shali.
 
Gate i sørvestlige enden av Shali.
 
Sanddyner i ørkenen sør for Siwa.

Siwas berbiske befolkning utgjør omtrentlig 30 000 innbyggere.[27][28] Det er et antall noe i overkant. Folketelling gir et tall på 21 693 mennesker for 2006 i Siwa, inkludert både urbane og rurale områder, noe som beregnet til 28 341 for 2017.[29]

Grunnet isolasjonen har folket i Siwa vært vant til endogami, det vil si at man gifter seg innad i gruppen, og sjelden med andre utenfra Siwa.[30] Beduinkvinner krever en høyere brudepris i Siwa enn hva siwakvinner gjør.[31]

I henhold til eldre medlemmer av beduinstammen Awlad Ali har forholdene mellom berbere i Siwa og arabiske beduiner tradisjonelt vært formidlet via et system av særskilt vennskap hvor en mann fra Siwa (og hans etterkommere) ble venn med en beduin (og hans etterkommere). Beduinen ville bo i sin venns hus i Siwa når han han reiste til byen, og byttet dyreskinn og korn mot siwamannens dadler og olivenolje.[32]

Foruten de historiske stedene er de varme kildene en attraksjon for besøkende.[33]

Den homoseksuelle tradisjon rediger

 
Moské ved Aghurmi.
 
Utsyn gjennom orakeltempelet til Gebel el-Dakrour.

Siwa er av særskilt interesse for sosiologer og antropologer grunnet stedets historiske godkjennelse av mannlig homoseksualitet og menn som har sex med menn, tradisjoner som de egyptiske myndighetene har forsøkt å undertrykke siden begynnelsen av 1900-tallet. Praksisen har antagelig oppstått ettersom siden antikke tider har ugifte menn og tenåringsgutter vært påkrevd å leve og arbeide sammen. I tillegg er det mange samfunn som krever avstand og adskillelse mellom kjønnene, som ofte er tilfellet i Midtøsten og i muslimske samfunn, og som har bidratt til økt seksuelle forbindelse mellom de av samme kjønn, om enn i hemmelighet.

Den tyske egyptologen Georg Steindorff utforsket oasen i 1900 og rapporterte at homseksuelle forbindelser var vanlige og ofte ble utvidet til en form av ekteskap: «Selskapet med å gifte en gutt ble feiret med stor stas, det ble tidvis betalt penger for en gutt på opptil femten pund, mens penger betalt for en kvinne var litt over ett pund.»[34] Mahmud Mohammad Abd Allah, som skrev om skikkene i Siwa for Harvard Peabody Museum i 1917, kommenterte at selv om menn i Siwa kunne ha opp til fire hustruer, tillot skikkene i Siwa en mann å ha en gutt «som han bundet til ved en streng kode av forpliktelser.»[35]

I 1937 skrev antropologen Walter Cline den første detaljerte etnografi om siwanere hvor han slo fast: «Alle normale menn og gutter i Siwa praktiserer sodomi... blant dem selv, de innfødte skammer seg ikke over dette; de snakker åpnet om det slik som de snakker om kjærlighet til kvinner, og mange om ikke de fleste stridigheter kommer fra homoseksuelle konkurranse... Framstående menn låner ut sine sønner til hverandre. Alle siwanere kjenner paringen som skjer mellom deres sjeiker og deres sjeikers sønner... De fleste av guttene benyttet i sodomi er mellom tolv og atten år gamle.»[36] Etter en ekspedisjon til Siwa rapporterte arkeologen Byron de Prorok i 1937: «en entusiasme [som] kunne ikke ha blitt tilnærmet selv i Sodoma... Homoseksualitet var ikke bare frodig, men vill... Hver eneste danser hadde sin guttevenn... [og] sjefene hadde harem med gutter.»[37]

På slutten av 1940-tallet fortalte en handelsmann i Siwa til den besøkende britiske forfatteren Robin Maugham at siwanske kvinner ble «dårlig neglisjert», men at siwanske menn «vil drepe hverandre for en gutt. Aldri for en kvinne», skjønt som Maugham kommenterte, ekteskap med en gutt hadde blitt ulovlig på den tid.[38] Den egyptiske arkeologen Ahmed Fakhry, som studerte i Siwa i tre tiår, observerte i 1973 at «Mens siwanerne fortsatt bodde innenfor deres murer i byen, ikke av disse ugifte menn hadde tillatelse til å tilbringe natten i byen og måtte sove utenfor portene... Under slike omstendigheter er det ikke overraskende at homoseksualitet var vanlig blant dem... Fram til året 1928 var det ikke uvanlig at det var en form for skriftlig avtale, som tidvis ble kalt en ekteskapskontrakt, ble inngått mellom to menn; men siden besøket til kong Fuad ved oasen hadde det blitt fullstendig forbudt... Imidlertid fortsatte slike avtaler, men i største hemmelighet, og uten faktisk dokumentasjon, fram til slutten av andre verdenskrig. Nå er praksisen ikke tillatt.»[39]

Til tross for tallrike kilder for denne praksisen har egyptiske myndigheter og selv eldre stammeledere i Siwa anstrengt seg for å undertrykke de historiske og antropologiske nedtegnelsene. Da antropologen Fathi Malim, selv født i Siwa, inkluderte en referanse til homofili i Siwa, særskilt et kjærlighetsdikt fra en mann til en ungdom, i sin bok Oasis Siwa (2001),[40] krevde stammerådet at han blanket ut materialet i førsteutgaven av boken og fjernet den fra framtidige utgivelser, eller ville bli forvist fra samfunnet. Motvillig aksepterte Malim og fysisk slettet avsnittet i førsteutgaven av boken og ekskluderte dem fra neste utgivelse.[41] En nyere bok, Siwa Past and Present (2005) av Abd El-Aziz Abd El-Rahman Aldumairy, direktør for oldtidsminnene i Siwa, omgikk og utelot alle omtale av den berømte historiske praksisen til innbyggerne.[42]

Økonomi rediger

Landbruk er den fremste aktiviteten i moderne Siwa, særskilt kultiveringen av dadler og oliven. Håndverk som fletting er også av regional betydning.[1]

Turisme har i de siste tiårene blitt en betydelig kilde til inntekt. Det har blitt bygget hoteller med bruk av lokale materiale og anvendelse av lokal arkitektonisk stil.[43]

I 2010 oppsto det kontroverser grunnet en reportasje i Al Jazeera hvor det ble slått fast at ingen jøder eller israelere var velkommen som turister til Siwa.[44][45]

Arkeologi rediger

På midten av 1900-tallet arbeidet den egyptiske arkeologen Ahmed Fakhry i Siwa og andre steder i den vestlige ørkenen.

I 1995 annonserte den greske arkeologen Liana Souvaltzi at hun hadde identifisert en påstått grav i Siwa som tilhørte Aleksander den store. Påstanden ble betvilt av George Thomas, daværende generalsekretær i det greske kulturdepartementet, som uttalte at det var uklart om den utgravde strukturen i det hele tatt var en grav eller at dens stil var gresk-makedonsk, og fragmentene på tavlene ikke synes å støtte de oversettelser som Liana Souvaltzi hadde kommet med.[46]

Et ekstremt gammelt fotavtrykk fra hominidae (fra menneskeapefamilien) ble oppdaget i 2007 ved Siwa. Egyptiske forskerer hevder at det kan være 2 til 3 millioner år gammelt, og vil således være det eldste forsteinete fotavtrykk fra menneskelignende vesener som noen gang er funnet. Det er imidlertid ingen bevis for at denne antagelsen er riktig.[47][48][49]

Severdigheter rediger

 
Ørkensafari i området rundt Siwa er populært blant turister.

I Siwa finnes blant annet et tidligere tempel og et kjent orakel for Amon, De dødes fjell, Shaliøya og Kleopatrakilden, en dyp varmekilde hvor man kan bade.

De dødes fjell

Nekropolis er en eneste stor gravplass. For over 2000 år siden begravde folket i Siwa sine døde her. Det er hogd graver i berget, noen med ganger i mellom.

Amontempelet

Det er idag mest kjent for å ha hatt besøk av Aleksander den store i 331 f.Kr. da han lette etter en bekreftelse på at han virkelig var sønnen til Zevs. Ingen vet hva orakelet sa til Aleksander, svaret ble hvisket i hans øre. Tradisjonen hevder at han fikk det svaret han lette etter. Orakelet i Siwa var et av de seks mest innflytelsesrike i antikken.

Shaliøya

Ruinene av en festning på Shaliøya daterer tilbake til det 1200-tallet, og var i full bruk helt til et kraftig regnskyll som varte i tre dager ødela det i 1926. Husene var opprinnelig bygget for å vare noen tiår, for så å bygge nytt eller fikset etter lett regn. Byggematerialet var soltørket murstein, en blanding av salt og leire. Den var ikke vanntett. Festningen skal ha vært rundt 60 meter høyt, godt hjulpet av de to fjellene der. Det er det fremdeles den dag idag, men ingen av de 5 etasjes høye husene står. Fra toppen er det fin utsikt og vakker solnedgangen.

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f «Siwa», Encyclopædia Britannica, 2007
  2. ^ Bard, Kathryn A.; Shubert, Steven Blake, red. (1999): Encyclopedia of the Archaeology of Ancient Egypt, Routledge (UK), ISBN 978-0-415-18589-9
  3. ^ Arnold, Dieter; Strudwick, Helen; Strudwick, Nigel, red. (2003): The Encyclopaedia of Ancient Egyptian Architecture, I.B. Tauris, ISBN 978-1-86064-465-8
  4. ^ 2016 CAPAMS census
  5. ^ Planet, Lonely: «Siwa Oasis, Egypt» Arkivert 25. august 2016 hos Wayback Machine., Lonely Planet.
  6. ^ «Elevation data by NASA's SRTM», NASA 17. juni 2009. doi:10.1029/2005RG000183.
  7. ^ Basset, René (1890): Le dialecte de Syouah, Paris: Ernest Leroux, s. 3
  8. ^ Ilahiane, Hsain (2006): «Siwa Oasis», Historical dictionary of the Berbers (Imazighen), Historical dictionaries of peoples and cultures, 5, Lanham, MD: Scarecrow Press, Inc, ISBN 978-0-8108-5452-9, s. 111
  9. ^ Herodotos: Historier Arkivert 9. april 2013 hos Wayback Machine., iv
  10. ^ Fox, Robin Lane (1973): Alexander the Great, Allen Lane / Penguin 1986–2004, s. 200–218
  11. ^ Erman, Adolf; Grapow, Hermann, red. (1926-1961): Wörterbuch der ägyptischen Sprache, bind IV, s. 230; bind VI, s. 141
  12. ^ «Grammatical Contact In The Sahara», Academia.edu
  13. ^ Browne, William George (1806): Travels in Africa, Egypt, and Syria, from the Year 1792 to 1798, T. Cadell and W. Davies, s. 30
  14. ^ Hillsbery, Kief (2017): The Tiger and the Ruby: A Journey to the Other Side of British India, Oneworld Publications
  15. ^ Siwa, sett fra øst, av Hermann Burchardt; Siwa, østlige del; Siwa, vestlige del; Siwa, sett fra sør; Siwa, hovedgaten.
  16. ^ «Siwa Oasis», Byebyenet.com. Arkivert fra originalen den 22. februar 2012.
  17. ^ «Ice Cold in Alex», IMDb
  18. ^ «Shali», Lonely Planet
  19. ^ Vale (2011), s. 71, 79–83.
  20. ^ Vale (2011), s. xiv, 32, 79–81, 87–99, 101–107.
  21. ^ Vale (2011), s. 61-70
  22. ^ Vale (2011): Sand and Silver
  23. ^ Fakhry, Ahmed (1973): Siwa Oasis, Kairo: AUC, s. 64
  24. ^ Malim, Fathi (2001): Oasis Siwa: from the Inside. Traditions, customs, and magic. Al Katan / Dar al Kutub, s. 34
  25. ^ Malim (2001), s. 29
  26. ^ Fakhry (1973), s. 67
  27. ^ Smith, Sylvia (31. august 2011): «Flying the flag for North Africa's 'Berber spring'», BBC News. Marokko.
  28. ^ al-Naghy, Omar (29. september 2015): «Who are Egypt's Amazighs?», Al-Monitor. Kairo. Arkivert fra orignalen Arkivert 4. februar 2017 hos Wayback Machine. den 19. september 2016.
  29. ^ «Sīwa», City Population
  30. ^ Malim, Fathi (2001): Oasis Siwa: from the Inside. Traditions, customs, and magic. Al Katan / Dar al Kutub, s. 38, 54
  31. ^ Malim (2001), s. 54
  32. ^ Cole, Donald Powell; Altorki, Soraya (1998): Bedouin, settlers, and holiday-makers: Egypt's changing northwest coast . Kairo: AUC, s. 143
  33. ^ al-Naghy, Omar (24. september 2015): «Tourists drawn to hot springs, natural beauty of Egypt's remote Siwa Oasis», Al-Monitor. Kairo. Arkivert fra originalen den 4. februar 2017.
  34. ^ Steindorff, George (1904): Durch die Libysche Wuste Zur Amonoase. Leipsig: Velohgen and Klasing, s. 111.
  35. ^ Allah, Abd (1917): «Siwan Customs», Harvard African Studies. 7.
  36. ^ Cline, Walter (1936): Notes on the People of Siwa. Menasha, Wisconsin: George Banta Publishing Co, s. 43.
  37. ^ De Porok, Count Byron (1936): In Quest of Lost Worlds. New York: Dutton, s. 64.
  38. ^ Maugham, Robin (1950): Journey to Siwa. London: Chapman and Hall, s. 80.
  39. ^ Fakhry, Ahmed (1973): Siwa Oasis. Kairo: The American University in Cairo Press, s. 41–43.
  40. ^ Malim, Fathi (2001): Oasis Siwa From the Inside Traditions, Customs & Magic. Siwa: Al Katan.
  41. ^ «Siwan anthropologist sparks controversy», Cultural Survival.
  42. ^ Abd El-Aziz Abd El-Rahman Aldumairy (2005): Siwa Past and Present, Alexandria: Yasso
  43. ^ «Can a Desert Oasis Lead the Way to Sustainable Eco-Tourism in Egypt?» Wharton School of the University of Pennsylvania, 1. mars 2010.
  44. ^ «Egyptian Berbers Defend Themselves against Accusations of Being Jew-Lovers: We Can Smell if a Tourist Is Jewish», MEMRI, Clip No. 2686 (transcript), 5. november 2010
  45. ^ «#2686 – Egyptian Berbers Defend Themselves against Accusations of Being Jew-Lovers: We Can Smell if a Tourist Is Jewish», MEMRI, Clip No. 2686 (video), Al-Jazeera TV (Qatar), 5. november 2010.
  46. ^ «No evidence seen of Alexander's tomb, Greeks say» Arkivert 2. november 2013 hos Wayback Machine., The Baltimore Sun. 6. februar 1995.
  47. ^ «Human footprint may be oldest ever found», Reuters, 20. august 2007.
  48. ^ «Egypt footprint 'could be oldest'», BBC News. 21. august 2007.
  49. ^ «Oldest Human Footprints With Modern Anatomy Found», News.nationalgeographic.com. 28. oktober 2010

Litteratur rediger

  • Bliss, Frank (1998): Siwa – Die Oase des Sonnengottes. Leben in einer ägyptischen Oase vom Mittelalter bis in die Gegenwart. Bonn
  • Cline, Walter (1936): Notes on the People of Siwa. Menasha, Wisconsin: George Banta Publishing Co
  • Fakhry, Ahmed (1973): Siwa Oasis, Kairo: AUC
  • Malim, Fathi (2001): Oasis Siwa: from the Inside. Traditions, customs, and magic. Al Katan / Dar al Kutub
  • Vale, Margaret Mary (2011): Sand and Silver: Jewellery, Costume and Life in the Oasis of Siwa, London.

Eksterne lenker rediger

(en) Siwa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons