Shandong

provins i Kina
(Omdirigert fra «Shandong-provinsen»)
For halvøya Shandong, se Shandonghalvøya.

Shandong (kinesisk: 山东; pinyin: Shāndōng, Wade-Giles: Shan-tung) er en provins i Folkerepublikken Kina. Den ligger øst og ut mot kysten i det området av landet som tradisjonelt er blitt oppfattet som den kinesiske nasjons vugge (sammen med de nåværende provinsene Shanxi, Shaanxi, Hubei og Hunan).

Shandong
山东省

Kart over Shandong
Kart over Kina. Shandong er merket i rødt.

LandFolkerepublikken Kinas flagg Folkerepublikken Kina
StatusProvins
HovedstadJinan
TidssoneUTC+8
Areal153 300 km²
Befolkning95 792 719 (2010[1])
Bef.tetthet624,87 innb./km²
Etniske grupperHan (99,3 %)
Hui (0,6 %)
Nettsidewww.sd.gov.cn
Posisjonskart
Kart
Shandong
36°24′N 118°24′Ø

Fra Tai Shan, et av Kinas hellige fjell, som ligger i Shandong.

Provinsen har et areal på 153 300 km² og totalt 91 250 000 innbyggere (2003).

Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 鲁 for Lu, etter oldtidsstaten Lu som lå i deler av det sørlige Shandong.

Provinshovedstad er Jinan.

Navnet betyr øst for fjellene ( 山/shan = fjell - 东/dong = øst). Provinsen var tidligere noe større og rakk helt bort til Taihangfjellene; vest for disse fjellene ligger provinsen Shanxi, som betyr vest for fjellene.

Provinsen betegnes nå som en av Kinas rikeste, men tidligere har den vært sterkt preget av fattigdom og nød. Et av de historiske problemer har vært Den gule flods stadige kursforandringer og oversvømmelser. Elven har alternativt hatt utløp som fører elveløpet gjennom det nordvestlige Shandong (som nå) eller det sørlige Shandong, og elven har skiftet løp i større eller mindre grad i alle fall 26 ganger i historisk tid.

I 1899 ble flere års tørke og uår fungt av en storflom i elven. På toppen av det hele var dette en periode med økt sosial ustabilitet etter at store mengder av demobiliserte soldater var vendt hjem etter det kinesiske nederlaget i den første sino-japanske krig i 1895. Samtidig var sentralregjeringen i Beijing verken i stand til eller særlig opptatt av å yte bistand, og befolkningens forakt for Qingstyrets svakhet økte. Sinnet vendte seg også mot vestlige interesser som hadde sikret seg flere havnebyer. (Tyskland fikk kontrollen med den viktigste havnen, Qingdao, i 1898) og bygde og drev jernbaner i provinsen. De kristne misjonærer bodde relativt spredt og ubeskyttet, og skulle bli viktige mål for det opprøret som brygget i provinsen. I 1900 var bokseropprøret i full gang, og spredte seg fra Shandong til det meste av Kina.

Kontrollen med Den gule flod ble et viktig prosjekt etter at opprøret var slått ned. Industrien ble utviklet, og fikk tyngdepunkter i Qingdao, Jinan og senere rundt gruvebyen Zibo. Shenglifeltet, et av Kinas viktigste oljefelter, ble utviklet i det nordlige Shandong fra 1964.

Historie rediger

Den kinesiske antikken rediger

På grunn av sin beliggenhet på den nordkinesiske slette kom Shandong-området svært tidlig i berøring med den kinesiske sivilisasjon, hvis vugge stod noe vestenfor. Begge de tidligste navngitte kinesiske dynastier, Shang-dynastiet og Zhou-dynastiet, kontrollerte vest- og midt-Shandong. Selve Shandonghalvøya lå rett nok lenge utenfor dette innflytelsesområdet. Der bodde folkegrupper som kineserne gav navnet laiyi og som de betraktet som barbariske. Men det tok ikke mange hundreårene før også de ble sinifisert.

I vår- og høstannalenes tid og de stridende rikers tid fantes det to statsdannelser i Shandong: Staten Qi rundt dagens Linzi, og staten Lu rundt dagens Qufu. Konfucius kom fra Lu. Lu var en ganske liten stat som etterhvert ble erobret fra sør og oppslukt av staten Chu. Staten Qi var imidlertid sterkere og holdt seg gjennom nesten hele nevnte periode.

Med Qin-dynastiet oppstod den første virkelig sentraliserte kinesiske staten. Den ble raskt avløst av Han-dynastiet, og da hadde Shandong to provinser: Qingzhou og Yanzhou.

I de tre rikers tid var Shandong del av kongedømmet Wei.

Etter den påfølgende korte enhetsperioden ble Shandong og resten av det nordlige Kina erobret av nomadefolk som trengte inn nordfra. Deretter fulgte et hundreår med raskt skiftende lokale herskere.

Middelalderen rediger

Etter at Song-dynastiet atter hadde gjenforent Kina, ble det i 1142 nødt til å avgi hele det nordlige Kina, med Shandong, til jursjenernes Jin-dynasti. Det var i Jin-dynastiets tid at navnet Shandong ble benyttet for første gang.

Under Ming-dynastiet omfattet provinsen grovt sett samme område som i dag i tillegg til noen områder av dagens Liaoning. Liaoning ligger sør i Mandsjuria. Mandsjuene tilkjempet seg imidlertid full kontroll og uavhengighet, og ikke lenge etter at de hadde oppnådd det, trengte de sørover og erobret hele Kina, innbefattet Shandong. Under Qing-dynastiet ble Shandongs grenser gradvis mer og mer lik dagens.

Shandong var en av de kinesiske regioner med flest opprør rettet mot Qing-herskerne. Av opprør som hadde sine røtter i Shandong kan nevnes flere av hvite lotus-opprørene, de åtte trigrammers opprør (1774), Nianopprøret (1853–1868) og Bokseropprøret (1899–1900).

Fra det 19. til det 21. århundre rediger

I løpet av 1800-tallet kom Kina stadig mer under utenlandsk dominans. Kystprovinsene, ikke minst Shandong, ble særlig omfattet av dette. Både engelske, tyske og japanske interessenter gjorde seg gjeldende der. Den moderne skipsfarten og utviklingen av jernbanen – som utkonkurrerte Keiserkanalen – var sammen med oversvømmelser og tørke og elven Huang Hes kursendringer med på å utarme det vestlige Shandong.

Da området Kiautschou i Shandong ble overført til japanerne ved Fredskonferansen i Versailles i 1919, utløste det fjerde mai-bevegelsen, som skulle bety meget for Republikken Kinas påfølgende utvikling og det kinesiske kommunistpartis fremvekst.

Rundt årtusenskiftet var Shandongs økonomi, ikke minst i de østlige områder av provinsen, sterkt modernisert og raskt voksende. Shandong var blitt til en av Fastlands-Kinas rikeste provinser.

Guleelven rediger

Guleelven setter sitt preg på vestre Shandong. Mye av denne delen av provinsen ligger i dets område, der den flyter ut i Gulehavet og gjennom århundrer har avleiret brede, flate jordbruksområder. Men også i sørvest er Shandong preget av elven, for i hundrevis av år rant elven ut i Østkinahavet sønnenfor Shandonghalvøya. Dette har innebåret opparbeidelse av store jordbruksområder, men også vært årsak til periodiske oversvømmelseskatastrofer og påfølgende hungersnød.

Elvens oversvømmelser har også i lange tider hatt som bivirkning at Keiserkanalen har mistet eller fått redusert farbarhet.

Økonomi rediger

 
Haiers hovedkontor i Qingdao

Shandong er på førsteplass blant provinsene innen produksjonen av en rekke produkter, som bomull og hvete så vel som edelprodukter som gull og diamanter. Provinsen har dessuten en av verdens største safirreserver.[2] På jordbrukssiden dyrkes det mye sorgum og mais. Shandong har også rike petroleumsreserver, særlig rundt Dongying ved Gulelvens nedre løp. Der er Shenglifeltet, et av Kinas større oljefelter. Shandong produserer også brom fra underjordiske brønner og salt fra havvann.

Shandong er en av Kinas rikere provinser, med mye industri. Shandong har blitt begunstiget med store investeringer fra de relativt nærliggende landene Sør-Korea og Japan. Provinsens rikeste del er Shandonghalvøya, der byen Qingdao er hjemstavn for tre av Kinas mest kjente varemerker: Tsingtao (øl), Haier og Hisense.

Provinsens produksjon av vin er betydelig.

I 2008 var Shandongs nominelle GDP på 3,11 trillioner yuan (446 milliarder amerikanske dollar), med det på annenplass blant provinsene (etter Guangdong og foran Jiangsu). Per capita ble det 33 083 yuan (4 749 US $) – syvendeplass blant landets provinser.

Administrative enheter rediger

Shandong er inndelt i én subprovinsiell by og 16 byprefekturer:

  • Jinan (济南市, Jǐnán Shì – subprovinsiell by)
  • Liaocheng (聊城市, Liáochéng Shì)
  • Dezhou (德州市, Dézhōu Shì)
  • Dongying (东营市, Dōngyíng Shì)
  • Zibo (淄博市, Zībó Shì)
  • Weifang (潍坊市, Wéifāng Shì)
  • Yantai (烟台市, Yāntái Shì)
  • Weihai (威海市, Wēihǎi Shì)
  • Qingdao (青岛市, Qīngdǎo Shì)
  • Rizhao (日照市, Rìzhào Shì)
  • Linyi (临沂市, Línyí Shì)
  • Zaozhuang (枣庄市, Zǎozhuāng Shì)
  • Jining (济宁市, Jìníng Shì)
  • Tai’an (泰安市, Tài’ān Shì)
  • Laiwu (莱芜市|t=萊蕪市, Láiwú Shì)
  • Binzhou (滨洲市|t=濱洲市, Bīnzhōu Shì)
  • Heze (荷泽市, Hézé Shì)

Referanser rediger

  1. ^ China: Provinces and Major Cities Citypopulation.de
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. juli 2007. Besøkt 5. januar 2009. 

Eksterne lenker rediger