Sabbat (jødisk)

jødisk hviledag
(Omdirigert fra Shabbat)

Sabbat er en betegnelse på en ukentlig hviledag som en høyere makt har pålagt menneskene å overholde. Både jødedommen og noen kristne trossamfunn, som Syvendedagsadventistene og Den norske unitarkirke, bruker begrepet sabbat og holder hviledag på lørdager.

Borddekning på sabbaten.

Sabbaten er jødedommens viktigste rituale, og det eneste ritualet som er nevnt i de ti bud. Det er en hviledag og en dag for spirituell berikelse. Sabbaten strekker seg fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld. Husmoren velsigner og tenner sabbatslysene. Husfaren velsigner vinen og skjærer sabbatsbrødet. Måltidsfellesskapet er hellig for en jødisk familie. Husmoren har avgjørende betydning for å ivareta og videreføre jødiske skikker. Sabbaten begynner derfor ved solnedgang fredag kveld og varer frem til tzeit hakochavim (stjernenes frembrudd) lørdag kveld. Sabbaten avsluttes når tre små stjerner kan ses på himmelen, satt likt med tidspunktet når solen er 8° under horisonten, rundt én time etter solnedgang.[1]

EtymologiRediger

Ordet «sabbat» kommer fra det hebraiske verbet schabbath, som direkte oversatt betyr «å opphøre» eller «å sitte». Selv om ordet «sabbat» nesten universelt oversettes som «hvile» eller «hvileperiode», er en mer korrekt oversettelse «å opphøre», i den forstand at arbeidet opphører. Sabbaten er dagen da arbeidet opphører, og hvilen er dermed implisert, selv om det ikke er en nødvendig følge av selve ordet. For eksempel, det hebraiske ordet for «å streike», shevita, kommer fra roten av det samme ordet som schabbath, og har den samme betydningen, nemlig at arbeiderne opphører å arbeide. I denne forstanden er handlingen aktiv heller enn passiv hvile.

Dette oppklarer også det ofte spurte spørsmålet om hvorfor Gud måtte «hvile» på den syvende dagen, som fortalt i Første Mosebok. Når ordet oversettes som «å opphøre», slik at Gud opphørte å arbeide i stedet for å hvile, er det mer i tråd med tanken på en allmektig Gud som ikke trenger «hvile».

Den eldste bevarte, ikke-bibelske kilden som omtaler sabbaten, er potteskåret fra Mezad Hashavyahu, datert til ca 630 f.Kr. Mezad Hashavyahu er en liten jernalderfestning som var i bruk en kort periode etter 650 f.Kr. I 1960 ble det funnet syv gjenstander med innskrifter ved arkeologiske utgravninger.[2] Potteskåret er en anmodning fra en markarbeider til festningskommandanten om å få tilbake kappen sin, som var blitt beslaglagt fordi markarbeideren angivelig ikke hadde levert sin kvote korn. Han hevder at han faktisk fylte kvoten «før sabbaten», og viser til Bibelens forbud mot å beholde en fattig persons kappe etter solnedgang som pant på en gjeld. (2. Mos 22-25–26) [3]

Det jødiske ritualetRediger

Sabbaten starter fredag kveld ved at kvinnene i huset tenner to lys og hilser sabbaten velkommen, etterfulgt av en gudstjeneste i synagogen. Etter gudstjenesten samles familien til et måltid, innledet med kiddush (helliggjørelse), velsignelsen av vinen og brødet.[4] Man synger også gjerne spesielle sabbatsanger ved måltidet.

Lørdag morgen går man til synagogen igjen, hvor Torarullene tas ut av Tora-skapet, og et avsnitt fra Toraen leses høyt. I mange menigheter holder rabbineren en tale tilknyttet ukens avsnitt.

Når tre stjerner kan ses på himmelen, avsluttes sabbaten med en kort seremoni, havdalah (= adskillelse), som markerer at hverdagen nå kan begynne igjen. Ifølge jødisk tro har man en ekstra sjel under sabbaten. Ved havdalah legges denne sjelen bort, men med håp om at sabbatsfeiringen vil sette fortsatt preg på resten av uken. Det settes frem et beger vin, en eske med krydder og et vakkert snodd havdalah-lys, og dette velsignes.[5]

HistorieRediger

I Femte Mosebok presenteres den deuteronomistiske begrunnelsen for sabbatsbudet (5. Mos 5,14) der dagen sies å ære innstiftet av Gud ut fra humane hensyn til trellene, slik at de fikk en hviledag. Israelittene hadde jo selv vært slaver i Egypt. Sabbatens rolle før eksilet i Babylon vet vi lite om.[6]

I Hoseas 2,11 nevnes den sammen med nymånedagen i lag med andre israelittiske høytider, altså et kultisk anliggende, der Jahve anroper sitt folk: «Jeg gjør ende på...festene, nymånedagene og sabbatsdagene, alle høytidene hennes.»[7] Av Amos' bok 8,5 fremgår at det har vært restriksjoner for handel på sabbaten: «Dere sier: «Når er nymånefesten over, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget? Da gjør vi målet for lite og prisen for høy, og fusker med falske vekter.»[8]

Ifølge 2. Kongebok 4,23 regnes sabbaten som en gunstig dag å få et profetorakel. Kvinnen som profeten Elisja lovet et barn, blir av sin ektemann spurt: «Hvorfor vil du dra til ham i dag? Det er jo verken nymånedag eller sabbat.»[9]

Jeremias bok 17,22-23 tyder på at budet ikke ble håndhevet like strengt før eksilet som senere: «Dere må ikke bære noe ut av husene deres på sabbatsdagen og ikke gjøre noe arbeid. Dere skal holde sabbatsdagen hellig, slik jeg befalte fedrene deres. Men de hørte ikke og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv, de adlød ikke og tok ikke imot formaning.»[10]

ReferanserRediger