Sabinemåke

art av måker

Sabinemåke eller sabinemåse (utt. [¹sɛɪbɪn-]; Xema sabini) er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måker og er monotypisk for slekten Xema. Arten er imidlertid i seg selv omdiskutert med hensyn til om den er monotypisk eller ikke.

Sabinemåke
Nomenklatur
Xema sabini
Sabine, 1819
Synonymi
Larus sabini
Populærnavn
sabinemåke[1]
(ternemåke/-måse)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieMåkefugler;
UnderfamilieMåker
SlektXema
Miljøvern
Norsk rødliste:
For fastlandet:
(arten er ikke egnet for vurdering av Artsdatabanken) NA — Ikke egnet
Artsdatabanken (2021)[2]
-----
For Svalbard:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: marint
Utbredelse: sirkumpolar, arktiske og subarktiske strøk

Taksonomi

rediger
 
Sabinemåke i flukt
 
Xema sabini

En studie fra 2000 fant ut, at Xema er søstergruppen til Pagophila, til tross for store forskjeller i fjærdrakten.[3] Som sådan mener noen at arten består som fire taxa, hvorav i så fall X. s. palaearctica av og til opptrer i Norge, mens andre mener at den er monotypisk.[4]

Biologi

rediger

Sabinemåken er en liten måke med som i hekkedrakt har sort hette. Den blir cirka 27–33 cm lang og veier typisk 135–225 g. Vingespennet utgjør cirka 81–87 cm, og vingene er relativt lange i forhold til kroppen.[4]

Fjærdrakten er i hovedsak hvit på undersiden og mønstret lysgrå og mørkgrå oversiden, med en svakt kløftet stjert med hvite halefjær som er sorte ytterst. De ytre primærene er sorte med hvite tupper og danner en karakteristisk hvit triangel når vingene er utslått.[4]

Arten er en utpreget trekkfugl som hekker langs vest- og nordkysten av Alaska, i arktisk Canada og i arktiske områder i Sibir (Russland), i tillegg til på Grønland og Svalbard. Fuglene overvintrer langs nordlige vestkysten av Sør-Amerika og den sørlige vestkysten av Afrika.[4]

Arten hekker på tundraen og foretrekker små øyer der det finnes ferskvann nær sjøen. Den globale hekkebestanden er liten, trolig mindre enn 10 000 par. På Svalbard forekommer arten trolig kun i et svært begrenset antall, kanskje så få som 1–10 par per år. Fuglene livnærer seg trolig i hovedsak på småfisk og virvelløse dyr.

Inndeling

rediger

Inndelingen i første kolonne følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2016).[5][6][7][8][9][10][11][12][13][14][15][16][17][18][19][20][21][22] Inndelingen i andre kolonne følger HBW Alive og er i henhold til Burger, Gochfeld & Bonan (2018).[23] I begge tilfeller følger norske navn på grupper og arter Norsk navnekomité for fugl i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[24][25] Norske arts- og gruppenavn i parentes er imidlertid ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Inndeling etter Taxonomy in Flux Inndeling etter HBW Alive
Treliste
Treliste

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 25. februar 2022. Besøkt 25. februar 2022. 
  2. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av sabinemåke Xema sabini for Svalbard» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 25. mars 2023. 
  3. ^ Crochet, P.A., Bonhomme, F. & Lebreton, J.D. (2000) Molecular phylogeny and plumage evolution in gulls (Larini). J. Evol. Biol. 13(1): 47–57.
  4. ^ a b c d Burger, J., Gochfeld, M. & Garcia, E.F.J. (2018). Sabine's Gull (Xema sabini). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/54008 on 14 July 2018).
  5. ^ John H. Boyd III (6. mars 2016). «Taxonomy in Flux. Version 3.03». Arkivert fra originalen 4. desember 2016. Besøkt 8. juni 2016. 
  6. ^ Baker, A.J., S.L. Pereira, and T.A. Paton (2007), Phylogenetic relationships and divergence times of Charadriiformes genera: multigene evidence for the Cretaceous origin of at least 14 clades of shorebirds, Biol. Lett. 3, 205-209.
  7. ^ Baker, A.J., Y. Yatsenko, and E.S. Tavares (2012), Eight Independent Nuclear Genes Support Monophyly of the Plovers: the Role of Mutational Variance in Gene Trees, Mol. Phylogenet. Evol. 65, 631-641.
  8. ^ Barth, J.M.I., M. Matschiner, and B.C. Robertson (2013), Phylogenetic Position and Subspecies Divergence of the Endangered New Zealand Dotterel (Charadrius obscurus), PLoS ONE 8, e78068.
  9. ^ Bridge, E.S., A.W. Jones, and A.J. Baker (2005), A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution, Mol. Phylogenet. Evol. 35, 459-469.
  10. ^ Cibois, A., R.W.R.J. Dekker, E. Pasquet, and J.-C. Thibault (2012), New insights into the systematics of the enigmatic Polynesian sandpipers Aechmorhynchus parvirostris and Prosobonia leucoptera, Ibis 154, 756-767.
  11. ^ Crochet, P.-A., F. Bonhomme, and J.-D. LeBreton (2002), Systematics of large white-headed gulls: Patterns of mitochondrial DNA variation in western European taxa, Auk 119, 603-620.
  12. ^ Dos Remedios, N., C. Küpper, P.L.M. Lee, T. Burke, and T. Székely (2015), North or South? Phylogenetic and biogeographic origins of a globally distributed avian clade, Mol. Phylogenet. Evol. 89, 151-159.
  13. ^ Ericson, P.G.P., I. Envall, M. Irestadt, and J.A. Norman (2003a), Inter-familial relationships of the shorebirds (Aves: Charadriiformes) based on nuclear DNA sequence data, BMC Evol. Biol. 3:16.
  14. ^ Fain, M.G., and P. Houde (2007), Multilocus perspectives on the monophyly and phylogeny of the order Charadriiformes, BMC Evol. Biol. 7:35.
  15. ^ Gibson, R. (2010), “Phylogenetic Relationships among the Scolopaci (Aves: Charadriiformes): Implications for the Study of Behavioural Evolution”, M.Sc. thesis, University of Toronto.
  16. ^ Jackson, D.G., S.D. Emslie, and M. van Tuinen (2012), Genome skimming identifies polymorphism in tern populations and species, BMC Research Notes 5:94.
  17. ^ Livezey, B.C. (2010), Phylogenetics of modern shorebirds (Charadriiformes) based on phenotypic evidence: analysis and discussion, Zool. J. Linn. Soc. 160, 567-618.
  18. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2008), DNA evidence for a Paleocene origin of the Alcidae (Aves: Charadriiformes) in the Pacific and multiple dispersals across northern oceans, Mol. Phylogenet. Evol. 46, 430-445.
  19. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2010), The enigmatic monotypic crab plover Dromas ardeola is closely related to pratincoles and coursers (Aves, Charadriiformes, Glareolidae), Genet. Mol. Biol. 33, 583-586.
  20. ^ Pons, J.-M., A. Hassanin, and P.-A. Crochet (2005), Phylogenetic relationships within the Laridae (Charadriiformes: Aves) inferred from mitochondrial markers, Mol. Phylogenet. Evol. 37, 686-699.
  21. ^ Sternkopf, V. (2011), “Molekulargenetische Untersuchung in der Gruppe der Möwen (Laridae) zur Erforschung der Verwandtschaftsbeziehungen und phylogeographischer Differenzierung”, Ph.D. Dissertation, Ernst Moritz Arndt University of Greifswald.
  22. ^ Whittingham, L., T.M. Frederick, F.H. Sheldon, and S.T. Emlen (2000), Molecular phylogeny of Jacanas and its implications for morphologic and biogeographic evolution, Auk 117, 22-32.
  23. ^ Burger, J., Gochfeld, M. & Bonan, A. (2018). Gulls, Terns, Skimmers (Laridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52249 on 18 February 2018).
  24. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  25. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker

rediger