Roger Peyrefitte

fransk skribent og diplomat

Roger Peyrefitte (født 17. august 1907, død 5. november 2000) var en fransk diplomat og forfatter av litterære biografier og romaner som fremmet homoseksuelle emner og saker. I sine romaner behandlet han jevnlig hva som ble oppfattet som kontroversielle emner og hans forfatterskap førte ham på kant med den katolske kirke i Frankrike. Forfatteren synes, i henhold til nekrologen i New York Times, å finne behag i sjokkere de franske litterære og samfunnsmessige sirkler ved detaljert å skrive om sine homoseksuelle opplevelser og avsløre framstående figurer i det franske offentlige liv i sine romaner.[7] Han var en av de mest kjente homofile i Frankrike i siste halvdel av 1900-tallet og formet den offentlige oppfatningen av homofile i Frankrike i tiden før homsefrigjøringen.[8]

Roger Peyrefitte
Født17. aug. 1907[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Castres, Tarn
Død5. nov. 2000[2][5][6]Rediger på Wikidata (93 år)
Paris
BeskjeftigelseForfatter
Utdannet vedSciences Po
NasjonalitetFrankrike
MorsmålFransk
SpråkFransk
UtmerkelserPrix Renaudot
DebutLes Amitiés particulières, 1944
Debuterte1943
Aktive år1943
Notable verkLes Amitiés particulières
Signatur
Roger Peyrefittes signatur

Liv og virke rediger

Peyrefitte ble født i byen Castres i departementet Tarn som sønn av en rik og velstående familie. Han gikk på jesuittiske og lasaristiske kostskoler. Den mest varige verdien av hans religiøse grunnutdannelse var et livslangt fiendskap til den katolske kirke.[8] Han studerte deretter språk og litteratur på Universitetet i Toulouse. Etter å ha blitt uteksaminert fra Institut d'études politiques de Paris (nå kjent som Sciences Po Paris) i 1930, arbeidet han som ambassadesekretær Athen mellom 1933 og 1938. Tilbake i Paris måtte å si opp i 1940 av personlige grunner før han ble gjeninnsatt i 1943, og holdt ulike posisjoner i regjeringen inntil han i 1945 ble avskjediget etter at hans første roman ble kjent og omtalt.[7][8]

Peyrefittes første roman, Les Amities Particulieres («Særskilte vennskap», 1944),[9] og er kanskje hans mest kjente. Det er en fortelling om homofile kjærlighetsforhold på en fransk kostskole som åpenbart bygget på forfatterens eget liv. Romanen vant den ettertraktede litterære prisen Prix Renaudot i 1944. Romanen ble filmatisert under samme tittel i 1964. Under filmatiseringen møtte Peyrefitte den da 12 år gamle Alain-Philippe Malagnac. Peyrefitte fortalte selv om deres forhold i Notre amour («Vår kjærlighet», 1967) og L'Enfant de cœur («Hjertebarn», 1978).[10] Seksten år gammel ble Malagnac ansatt som sekretær av Peyrefitte, siden som forretningspartner og ble forfatterens store kjærlighet.[8]

Han fikk også en del anerkjennelse for en romanbiografi om Aleksander den store, utgitt i tre bind i 1977, 1979, og 1981.[11] Han skrev også en fiktiv biografi om Voltaire, Voltaire, sa jeunesse et son temps (1985), og Voltaire et Frédéric II (1992). I sistnevnte hevdet han at Fredrik den store hadde forført den unge Voltaire som hadde blitt keiserens passive elsker. Påstanden ble latterliggjort av franske historikere, men Peyrefitte «ble på nytt fokus for polemikker».[7]

Som en kultivator for skandaler, angrep Peyrefitte både Vatikanet og pave Pius XII i boken Les Clés de saint Pierre (1953). Utgivelsen førte til en bitter krangel med François Mauriac, medlem av Académie française (fra 1933) og tildelt Nobelprisen i litteratur i 1958. Mauriac truet med å slutte i L'Express om avisen fortsatte å reklamere for boken. Krangelen økte ved utgivelsen av filmatiseringen av Les amitiés particulières som Mauriac karakteriserte som «umoralsk»[8] og «avskyelig»,[7] og kulminerte i et åpent brev fra Peyrefitte hvor han anklaget Mauriac for å ha homofile tendenser og kalte ham en «tartuffe», en bedrager eller hykler, i henhold til et kjent skuespill av Molière, Tartuffe (1664).[8] I april 1976, etter at pave Paul VI hadde fordømt homoseksualitet i en preken, anklaget Peyrefitte paven for å være en skaphomse.[12]

Han skaffet seg ytterligere raseri fra religiøst hold ved to bøker om det indre livet i Vatikanet, Les Clefs de Saint-Pierre («Sankt Peters nøkler», 1955)[13] og Les Chevaliers de Malte («Ridderne på Malta», 1957), og fulgte dem opp med offentlige fordømmelser av pave Paul VI for hans bekjempelse av homoseksualitet.[7] I den satiriske romanen Les Ambassades (1951) avslørte han det indre liv i diplomatiet, fulgt opp med La Fin des Ambassades (1953). Peyrefitte skrev også en bok preget av sladder om den homofile forfatteren Jacques d'Adelswärd-Fersens selvpålagte eksil på Capri i L'Exilé de Capri, (1959) og oversatte fritt antikkens gresk pederastisk kjærlighetspoesi i La Muse garçonnière («Den guttaktige muse», 1973).[8]

1960-tallet skrev han tre omdiskuterte romaner, Les Juifs («Jøder», 1965), Les Américains («Amerikanere», 1968) og Des Français («Franskmenn», 1970), som alle var preget av mye sladder om prominente personer i de grupper de beskrev. Den førstnevnte ble anklaget for antisemittisme av framstående franske jøder. Den andre førte til at han tapte en injuriesak fremmet av Marlene Dietrich.[8] Den tredje provoserte raseri i intellektuelle sirkler for usympatiske portretter av mange ledende franske forfattere.[7] Romanforfatteren Philippe Sollers beskrev Peyrefitte som en «gris som ruller seg i sin egen møkk», men Peyrefitte forsvarte seg med at «Jeg angriper kun bedragere, hyklere, verdiløse litterære eller politiske berømtheter og som ødelegger vårt samfunn.»[8]

I sine memoarer Propos Secrets (to bind, 1977 og 1980) skrev han omgående om sin ungdom, sitt seksuelle liv, hovedsakelig homofili og noen få affærer med kvinner, hans år som diplomat, hans reiser til Hellas og Italia, og hans vanskeligheter med politiet for sin seksuelle jakt på unge gutter. Han hadde åpenbar glede av å avsløre hemmeligheter, særlig seksuelle, om et antall kjente personer. Blant de han framstilte i et negativt lys var Alain Delon, André Gide, og Marcel Proust.[8]

Hans interesse i proklamere sin homoseksualitet var knapt mer åpenbart enn hans brevveksling med Henri de Montherlant, en annen homofil forfatter. Utgitt i 1983 etter Montherlant var død, forteller brevene omfattende om hans seksuelle aktiviteter og lengsler etter unge menn.[7]

Til tross for sitt liberalistiske syn på seksualitet, politisk var Peyrefitte en konservativ bourgeois (spissborger) og i sine senere år støttet han den høyreekstreme politikeren Jean-Marie Le Pen. Han døde i Paris etter lang tids kamp mot Parkinsons sykdom, 93 år gammel.[8]

Ettermæle rediger

I et intervju i 1979 hevdet Peyrefitte at «Jeg er den mest kjente forsvarer av homoseksuelle rettigheter i Frankrike. Det er sikkert. Ofte kaller de meg for 'homoseksualitetens pave'.»[14] I alt han skrev eller sa insisterte Peyrefitte at han støtte homsesaken, og slett ikke en som «elsker smussig sladder, men forsvarer en sak.»[8] Han finansierte en nattklubb for homser, Le Colony, og Paris' første sexbar for homser, Le Bronx, som begge ble åpnet i Rue Sainte-Anne i 1973. Peyrefitte var dog ingen radikal homseforkjemper, og ble etter hvert et emne for latterliggjøring fra både homofober og homsebevegelsen selv. Særlig fra 1970-tallet av opplevde «de fleste homser og lesbiske ham som noe av en forlegenhet.»[8]

Hervé Chevaux skrev etter Peyrefittes død at hans tragedie var at istedenfor å utfordre det samfunn som foraktet ham, spilte Peyrefitte rollen som den overfladisk homofile og således prostituerte sitt litterære talent.[8] James Kirkups nekrolog hevdet at Peyrefitte var en «dyktig manipulator av media. Han var karismatisk til det absurde med sine dramatiske fakter og skandaløse oppførsel, slik at til sist var det ingen som brydde seg om hans ofte latterlige fabrikasjoner, skjønt de var alltid avlevert med stor stil og overbevisning, og med en frekkhet som ofte var underholdende ondskapsfull.»[15]

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007245, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id peyrefitte-roger[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 9194[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0678981, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g Riding, Alan (8. november 2000): «Roger Peyrefitte, French Writer, Dies at 93», New York Times
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n Sibalis, Michael D.: «Peyrefitte, Roger (1907-2000)» (PDF), Glbtqarchive
  9. ^ Ikke en norsk tittel, men en oversettelse av den franske. Den franske tittelen viser til en betegnelse som benyttes i religiøse skoler i Frankrike om vennskap som er for nære og avvikende.
  10. ^ Peyrefitte, Roger (1977): Propos secrets, s. 285-289; Peyrefitte, Roger (1978): L'Enfant de cœur, s. 9, 29.
  11. ^ Godbout, Louis: «Alexander the Great (356-323 B.C.E.)» (PDF), Glbtqarchive
  12. ^ Horvat, Marian T. (1. februar 2006): Paul VI's Homosexuality: Rumor or Reality?, Traditioninaction
  13. ^ «Les clés de Saint Pierre, de Roger Peyrefitte», Altersexualite
  14. ^ Gay Sunshine Journal, 1979
  15. ^ Kirkup, James (7. november 2000): Obituary, The Independent: The Tuesday Review, s. 6

Eksterne lenker rediger