François Mauriac

François Mauriac

Født		11. oktober 1885 Bordeaux
Død		1. september 1970 (84 år) Paris
Gravlagt		Vémars
Barn		Claude Mauriac, Luce Mauriac, Claire Mauriac, Jean Mauriac
Utdannet ved		École des chartes
Beskjeftigelse		Forfatter, dramatiker, poet, litteraturkritiker
Nasjonalitet		Frankrike
Språk		Fransk
Medlem av		Académie française (1933–)
Utmerkelse		Nobelprisen i litteratur (1952), storkors av Æreslegionen, Grand Prix du roman de l'Académie française (1926), Prix Émile Augier
Sjanger		Romaner, poesi
Debut		L'Enfant chargé de chaînes, 1913
Signatur

François Mauriac på Commons

Nobelprisen i litteratur
1952

François Mauriac (født 11. oktober 1885, død 1. september 1970) var en fransk skjønnlitterær forfatter. Hans romaner er mørke pasjon- og familiedramaer hvor han behandler det ondes problem i en katolsk ånd og med psykologisk analyse.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Mauriac ble tidlig farløs og ble etter farens tidlige død preget av sin fromme mor.^{[trenger referanse]} Han gikk på katolske privatskoler. Hans første forfatterforbilde var den katolsk-konservativ-patriotiske romancier Maurice Barrès.^{[trenger referanse]} Som 18-åring ble han konfrontert med samtidens sosiale problemer og utviklet en religiøsitet med distanse til embedskirken.^{[trenger referanse]}

Etter et litteraturstudium i Bordeaux, som han avsluttet med licence, ble han opptatt i 1908 ved den tradisjonsrike École des Chartes i Paris for et påbyggingsstudium til arkivar. Etter en tid avbrøt han dette og viet seg litteraturen og den litterære journalisme.

Litterær karriereRediger

Mauriac debuterte med patetisk-fromme dikt, som i samleutgaven Les mains jointes (1909) ble godt mottatt. I 1911 fulgte lyrikksamlingen Adieu à l'adolescence Så skiftet han om. I år 1912 grunnla han det katolske tidsskriftet Les Cahiers. Han publiserte i 1913 sin første roman, L'Enfant chargé de chaînes og fulgte opp neste år med La Robe prétexte.

I 1913 giftet han seg (og ble i rask rekkefølge trebarnsfar, senere kom et fjerde barn). 1914–17 var han sanitetssoldat under første verdenskrig, inntil han under en innsats på Balkan pådro seg en febersykdom og ble dimittert.

Han fikk Grand Prix du roman de l'Académie française i 1926, og ble innvalgt som medlem av Académie française på stol nr 22 fra 1933.^[1] I 1952 ble han tildelt nobelprisen i litteratur for sitt samlede forfatterskap.^[2] Han ble belønnet med storkorset i den franske Æreslegionen i 1958.

Mauriacs romaner er mørke pasjons- og familiehistorier, i hvilke han behandler det ondes problem i katolsk ånd og med dybdepsykologisk analyse.^{[trenger referanse]}

I Thérèse (1927) behandles ulykker som rammer mennesker uten tro. Senere, blant annet i Ormebolet (1932) vil Mauriac vise at mennesket alltid kan regne med Guds nåde, hvor dypt det enn har syndet.^{[trenger referanse]} Miljøet er hentet fra hans egne hjemtrakter utenfor Bordeaux, et landlig godseiermiljø. Mauriac skildrer den borgerlige familiens indre forfall, ofte med en forkjærlighet for nesten abnormt ondskapsfulle og løgnaktige mennesker.^[3]

Mauriac var ledende innen det katolske venstre^{[trenger referanse]} og deltok i motstandsbevegelsen på 1940-tallet. Mauriac hadde en bitter disputt med Albert Camus umiddelbart etter frigjøringen mot slutten av annen verdenskrig.^{[trenger referanse]} Camus redigerte motstandsavisen Combat som fikk over fra undergrunnsavis til åpen publikasjon, mens Mauriac var spaltist for Le Figaro. Camus sa at det frigjorte Frankrike måtte utrenske alle nazikollaboratører, men Mauriac advarte at slike tiltak måtte settes til side i den nasjonale forsonings interesse.^{[trenger referanse]} Mauriac betvilte dessuten at rettsvesenet ville evne å være upartisk og lidenskapsløst gitt den ledede følelsesmessige atmosfære som kom for dagen ved frigjøringen.^{[trenger referanse]} Til tross for at han var blitt heftig kritisert av Robert Brasillach, drev han kampanje for å hindre hans henrettelse.^{[trenger referanse]}

Mauriac var far til forfatteren Claude Mauriac, som var personlig sekretær for Charles de Gaulle fra 1944 til 1949. Han var bestefar til Anne Wiazemsky, fransk skuespiller og forfatter som arbeidet med og giftet seg med regissøren Jean-Luc Godard.

BibliografiRediger

RomanerRediger

1913 – L'Enfant chargé de chaînes
1914 – La Robe prétexte
1920 – La Chair et le Sang
1921 – Préséances
1922 – Le Baiser au lépreux
1923 – Le Fleuve de feu
1923 – Génitrix
1923 – Le Mal
1925 – Le Désert de l'amour (Grand Prix du roman de l'Académie française, 1926) (norsk tittel: Kjærlighetens ørken)
1927 – Thérèse Desqueyroux
1928 – Destins
1929 – Trois Récits: Coups de couteau, 1926; Un homme de lettres, 1926; Le Démon de la connaissance, 1928
1930 – Ce qui était perdu
1932 – Le Nœud de vipères (norsk tittel: Ormebolet 1952, i ny oversettelse 2012: Slangeknuten)
1933 – Le Mystère Frontenac
1935 – La Fin de la nuit
1936 – Les Anges noirs
1938 – Plongées: Thérèse chez le docteur, 1933; Thérèse à l'hôtel, 1933; Le Rang; Insomnie; Conte de Noël
1939 – Les Chemins de la mer
1941 – La Pharisienne
1951 – Le Sagouin
1952 – Galigaï
1954 – L'Agneau
1969 – Un adolescent d'autrefois
1972 – Maltaverne