Richard von Kühlmann
Richard von Kühlmann (født 3. mai 1873 i Konstantinopel i Det osmanske rike, død 16. februar 1948 i Ohlstadt i Oberbayern) var en tysk diplomat og industrimann. I perioden fra 6. august 1917 til 9. juli 1918 var han statssekretær og dermed leder av utenriksdepartementet.
| Richard von Kühlmann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. mai 1873[1][2] Konstantinopel | ||
| Død | 16. feb. 1948[3] (74 år) Ohlstadt | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, forfatter, industrieier | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leipzig Humboldt-Universität zu Berlin Ludwig-Maximilians-Universität München Deutsche Schule Istanbul | ||
| Far | Otto von Kühlmann | ||
| Mor | Anna von Redwitz | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Berlin | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Kühlmann stammet fra en westfalsk industrifamilie. Hans far Otto von Kühlmann (1834–1915) var advokat, generaldirektør for den anatolske jernbane og politiker. Otto von Kühlmann ble 15. juni 1892 ble opphøyd til den arvelige adelsstand.[4] Moren var Anna Freiin von Redwitz-Schmölz (1852–1924), datter av dikteren Oskar von Redwitz.
Han tilbragte de tidlige barndomsårene i Istanbul. Der fikk han på en tysk skole. I sine erindringer bedømte han farens strenghet positivt.[trenger referanse] Den innebar blant annet at han tidlig i livet fikk lære seg engelsk og fransk. Under sine tidlige reiser til Tyskland ble han influert av bestefarens historiske utlegninger.[trenger referanse]
Kühlmann studerte rettsvitenskap ved universitetene i Leipzig, Berlin og i München.
Diplomat rediger
Kühlmann var i perioden 1908 til 1914 diplomat på Det tyske keiserrikes ambassade i London, der han aktivt studerte de moderne politiske og sosiale forhold i Storbritannia og i Irland.
Ved utbruddet av første verdenskrig ble han kortvarig stasjonert på ambassadene i Sverige og Nederland før han i september 1916 tiltrådte som keiserrikets ambassadør i Konstantinopel, hovedstaden i det med Tyskland allierte osmanske rike. I Konstantinopel grunnla han et nyhetsbyrå som ble mediet for Tysklands propaganda blant vanlig folk i Det osmanske rike. I den forbindelse var Kühlmann aktiv i å oppildne islamsk jihad, blant annet ved å forsøke å overbevise om Tysklands sympati for islam og ved å dele ut postkort som viste ruiner av kirker nedbrent av den tyske hær i Belgia.[5]
Under folkemordet på armenerne i 1915 var Kühlmann fra begynnelsen av motstander av å utsette den armenske sivilbefolkning for massakrer.[6] Kühlmann støttet imidlertid den tyrkiske nasjonalisme og omtalte massakrene som «de påståtte ..». Richard von Kühlmann la vekt på alliansen mellom Tyskland og osmanene/tyrkerne og betegnet den osmansk/tyrkiske fremferd overfor det kristne armenske mindretall som «interne politiske forhold».[6] Senere tilkjennegav Kühlmann imidlertid at «ødeleggelsen av det armenske folk fant sted i stort omfang. Denne utryddelsespolitikk vil i en lang periode være en skamplett på Tyrkias navn.»[6]
I august 1917 ble Kühlmann utnevnt til utenriksminister og reiste så fra Konstantinopel til Berlin.
Utenriksminister rediger
Kühlmann ble utnevnt til utenriksminister i august 1917 som etterfølger av Arthur Zimmermann, og forsøkte som sådan forgjeves å få i stand en fullt ut utvetydig tysk regjeringsuttalelse mot alle slags annekteringer, direkte eller indirekte.[trenger referanse] Han ledet den delegasjon som forhandlet Brest-Litovsk-freden, som brakte første verdenskrig til avslutning for det russiske keiserrike. Han forhandlet også freden i București i 1918 med Romania. Under forhandlingene om traktatene opplevde Kühlmann motstand fra den tyske generalstab, og særlig fra Erich Ludendorff, som ønsket territoriale innrømmelser ved Tysklands østgrense, et tysk protektorat i Baltikum og større sikkerhet mot spredning av bolsjevismen.[trenger referanse]
Kühlmann holdt i juli 1918 en tale i den tyske Riksdagen om den generelle tilstanden. I talen nevnte han at krigen ikke kunne avgjøres ved våpen alene, underforstått at det også krevde diplomati å oppnå en fredsslutning.[trenger referanse] Talen ble i flere kretser i Tyskland oppfattet som manglende tro på keiserrikets hær.[trenger referanse] Talen skapte oppstandelse, og generalstaben ble trukket inn. I en etterfølgende tale tok kansler Georg von Hertling avstand fra Kühlmann, og Kühlmann innleverte deretter sin avskjedssøknad til keiser Wilhelm II i juli 1918.
Etter første verdenskrig rediger
Etter første verdenskrig ble Kühlmann igjen aktiv som diplomat. Han skrev bøker og administrerte en rekke eiendommer. Han satt i en rekke styrer i den tyske stålindustri. I 1928 ble Kühlmann formann for Deutschen Kulturbund (Det Tyske Kulturforbund).[7]
Kühlmann skrev manuskript til sine erindringer, men hans private arkiv brant opp under et bombeangrep på Berlin i november 1943. Kühlmann gjorde ferdig manuskriptet i september 1944. Etter attentatet på Hitler i 1944 ble von Kühlmann som mange andre tyske embedsmenn anholdt i oktober 1944 av Gestapo, som konfiskerte von Kühlmanns dokumenter.
Først i sommeren 1947 kunne han avlevere manuskriptet. Han døde før han kunne lese korrektur på de første trykk.
Skrifter (utvalg) rediger
- Anonym (gemeinsam mit dem Journalisten Hans Plehn): Deutsche Weltpolitik und kein Krieg! Puttkammer & Mühlbrecht, Berlin 1913.
- Gedanken über Deutschland. Paul List, Leipzig 1931.
- Die Diplomaten. Reimar Hobbing, Berlin 1939.
- Erinnerungen. Lambert Schneider, Heidelberg 1948.
Referanser rediger
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001026, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Richard Kühlmann, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kuhlmann-richard[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Richard von Kuhlmann, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Richard-von-Kuhlmann, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gothaisches Genealogisches Taschenbuch der Adeligen Häuser. Teil B, 1933, Verlag Justus Perthes, Gotha 1933.
- ^ McMahon, Henry (1915). The War: German attempts to fan Islamic feeling. London: British Library. Arkivert fra originalen 29. april 2014. Besøkt 3. mars 2016.
- ^ a b c W. Charney, Israel (1994). The Widening Circle of Genocide. Transaction Publishers. s. 101. ISBN 1412839653.
- ^ Guido Müller: Europäische Gesellschaftsbeziehungen nach dem Ersten Weltkrieg. Das Deutsch-Französische Studienkomitee und der Europäische Kulturbund. Oldenbourg, München 2005, ISBN 978-3-486-57736-5, p. 451.
Litteratur rediger
- (de) Ralf Berg: «Kühlmann, Richard v..» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 13, Duncker & Humblot, Berlin 1982, ISBN 3-428-00194-X, s. 189 f. (digitalisering).
- Maria Keipert (Red.): Biographisches Handbuch des deutschen Auswärtigen Dienstes 1871–1945. Herausgegeben vom Auswärtigen Amt, Historischer Dienst. Band 2, Gerhard Keiper, Martin Kröger: G–K. Schöningh, Paderborn u. a. 2005, ISBN 3-506-71841-X.
Eksterne lenker rediger
- (en) Richard von Kühlmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Oppslag i Encyclopædia Britannica (1922) fra Wikisource
| Forgjenger: Arthur Zimmermann |
Tysklands utenriksminister |
Etterfølger: Paul von Hintze |