For mannsnavnet, se Jihad (navn).

Jihad (ǧihād جهاد) er et arabisk ord som kommer fra ordet jahada, som betyr «utvise det ytterste forsøk» eller «å streve». Ordet oversettes vanligvis med «hellig krig». En som engasjerer seg i jihad kalles en mujahid, flertall mujahedin.

Jihād i KoranenRediger

I Koranen forekommer ordet jihād i 15 forskjellige språklige former, og tilsammen utgjør de 30 vers[1].

Tolkning av jihādRediger

Averroës (ibn Rushd)Rediger

For Averroës handler ikke jihād om «spirituell kamp», men konkret krigføring[2]. Averroës skriver eksplisitt, som en jurist, om hellig krig i sin manual for rettsvitenskap[3]. Hans forståelse av hellig krig som en meget konkret affære er den samme som islams på hans tid, og videre den islam til alle tider har hatt[4]. Det eneste unntaket er sufi-muslimer, som var de som sirkulerte de nå så kjente hadithene om stor og liten jihād (åndelig jihād kalt Den store). Disse hadithene befinner seg ikke i noen av de fem kanoniske samlingene av hadither[5]. I dette kapittelet av Averroës’ juridiske manual taler han i alle fall om – som enhver avhandling om militære anliggende (fiqh) måtte ha gjort – om hva som skulle være skjebnen for dem som blir tatt til fange, hvordan krigsbytte skal fordeles og så videre.

Averroës bifaller hellig krig som en muslim bevisst hans plikt og som et respektert medlem av samfunnet (jurist). Hans biograf Al-Ansārī al-Marrākushī, som støtter seg på vitenemålet til en disippel i direkte etterfølgelse, Abū l-Qāsim b. at-Taylisān (1179-1244), forteller at Averroës i en preken prediket ved Den store moskéen i Cordoba og kalte på hellig krig mot de kristne kongedømmene i nord[6]. Dette er kanskje ikke så sjokkerende. Det var krigstid.

Averroës skriver forøvrig at loven (shari’a) inneholder befalingen om å utrydde ens fiende fullstendig ( shehōleq ‘imman; qui diversi sunt ab eis)[7].

En lang passus i Averroës’ kommentar på Platons Staten diskuterer dyden å være modig. Her skriver han «Allikevel, hva angår andre nasjoner, som ikke er gode og har et umenneskelig styresett finnes det ingen annen måte å undervise [disse] på enn den metoden, nemlig å pålegge dem tvang gjennom krig, for å binde dem til dyden[8].» Videre hevder Averroës at krig er en veg mot Allah. Han bruker språket fra Koranen som nevner «Allahs veg», som kan bli tolket som noe militært: Mummheds tilhengere kjemper og setter deres liv og goder i fare, og blir drept «på Allahs veg» (fī sabīli ‘Laah)[9].

Men det fører ifølge Averroës også til mennesket. Averroës snakker om «lover som følger de menneskelige lovene» . Med «menneskelige lover» mener han det som svarer til menneskenaturen, og dermed er identisk med Det gode, slik han filosofisk har undersøket det annetsteds. Det menneskelige er dermed målestokken for alle lover[10]. Islamsk lov som blir ansett som guddommelig skal bli ansett som menneskelig, fordi den følger filosofiens krav. Loven som krever krig er menneskelig i det at krigen hjelper mennesket i å få frem det som er menneskets virkelige essens. Likesom hos Farabi er krigens mål i siste instans visdom, ikke islam[11].

Idet han vurderer krigene blant grekerne, anser han dem i tråd med Platon som borgerkriger, og foreskriver forskjellige regler for hva som ikke er lov i slike kriger – som å sette fiendens hus i brann og å ødelegge dens marker. Averroës sammenlikner slike kriger med uenigheter innad i en familie[12]. Den siste regelen står imidlertid i direkte opposisjon til hva Profeten gjør i Banū Nadīr, der Muhammed ødelegger den jødiske fiendens palmetrær, hvilket Averroës nevner annetsteds[13]. Tidligere hadde han ansett denne forbrytelsen som meget alvorlig[14]. Om slike forskjeller velger Averroës å forbli stum.

Forskjellige synRediger

Doktrinen om hellig krig har vært omdiskutert innen islam; enkelte rettslærde aksepterer bare forsvarskrig.[15] Blant muslimske ekstremister etter 1970 blir jihad sett på som en individuell plikt på linje med faste og bønn.[15] Orientalisten Bernhard Lewis mener at den vanlige forståelsen av jihad innebærer krigføring.[16] I boken Fiqh made easy argumenterer Saalikh bin Gahneem As-Sadlan for fire nivåer av jihad: kamp med sjelen, kamp mot satan, kamp mot de vantro og kamp mot ugjerningsmenn. Han mener at kamp mot de vantro kan utføres «with the heart, tongue, wealth and hand», og at makt må brukes mot ugjerningsmenn.[17]

Siterte verkerRediger

PrimærlitteraturRediger

  • Averroës, Bidāyat al-Mujtahid wa Nihāyat al-Muqtasid, oversatt av Imran Ahsan Khan Nyazee, oversettelse vasket av Muhammad Abdul Rauf (Reading, UK: Garnet, 1994),
  • Averroës, Averroes’ Commentary on Plato’s Republic, Cambridge University Press
  • Averroës, The Distinguished Jurist’s Primer, Garnet Publishing, 2000

SekundærlitteraturRediger

  • Shlomo Pines, «Om de politiske teoriene til Averroës», på hebraisk i Ben mahashevet Yishrael le-mahashevet h’amim: Mekharim be-toldot ha-filosofya ha-yehudit, Studier av historien til jødisk filosofi: Videreføringen av tekster og idéer, Jerusalem: Mosad Bialik, 1977.
    • Se også Shlomo Pines, Summary of Arabic Philosophy, Cambridge History of Islam, 1970.
  • Jihād in Medieval and Modern Islam: The Chapter on Jihād from Averroes’ Legal Handbook Bidāayat al-Mujtahid wa Nihāyat al-Muqtasid, redigert av Rudolph Peter (Leiden: Brill: 1977).
  • Maxime Rodinson, Mahomet (1961; gjenut., Paris: Seuil, 1994), på engelsk: Mohammed (New York: Penguin, 1983).

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «The Qur'anic Verses That Contain the Term Jihad | Qur’anic Studies». www.quranicstudies.com (engelsk). Besøkt 24. juli 2017. 
  2. ^ Averroës, Averroes’ Commentary on Plato’s Republic, Cambridge University Press II, i, 7, s. 62, 17-18 og Pinès (1977), s. 86
  3. ^ Averroës, The Distinguished Jurist’s Primer, bind I,
  4. ^ Bidāyat al-Mujtahid wa Nihāyat al-Muqtasid, oversatt av Imran Ahsan Khan Nyazee, oversettelse vasket av Muhammad Abdul Rauf (Reading, UK: Garnet, 1994), kapittel 10, «The Book of Jihād», s. 454-87. Se også Jihād in Medieval and Modern Islam: The Chapter on Jihād from Averroes’ Legal Handbook Bidāayat al-Mujtahid wa Nihāyat al-Muqtasid, redigert av Rudolph Peter (Leiden: Brill: 1977), s. 9-25
  5. ^ Jfr.: Morabia, Le Gihād dans l’islam, s. 297.
  6. ^ Jfr.: Josep Puig, «Material on Averroes’ Circle», Journal of Near Eastern Studies,1972 s. 51
  7. ^ Averroës, On Plato’s Republic, redigert og oversatt av Ralph Lerner (Ithaca, NY: Cornell Unicersity Press, 1974) s. 118
  8. ^ Averroës, On Plato’s Republic, redigert og oversatt av Ralph Lerner (Ithaca, NY: Cornell Unicersity Press, 1974). 1.7.11, .s 26, 14-18 «Yet for other nations which are not good and whose [system of government] is not human[e], there is no other way of teaching except by this method, namely coercing them through war to be bound to virtue» 
  9. ^ Koranen 2:154; 3:146; 167, 169
  10. ^ Jfr.: Averroës, Commentary on Plato’s «Republic», 1.7.9, oversatt av Rosenthal, s. 26, 9; 2.3.1, s. 63, I. Jamfør om samme emne Shlomo Pines, «Om de politiske teoriene til Averroës», på hebraisk i Ben mahashevet Yishrael le-mahashevet ha’amim: Mehkarim be-toldot ha-filosofya ha-yehudit, Studier av historien til jødisk filosofi: Videreføringen av tekster og idéer, Jerusalem: moasd Bialik, 1977, s. 91-92
  11. ^ Averroës, Commentary on Plato’s «Republic», 1.7.10, oversatt av Rosenthal, s. 26, 14-15.
  12. ^  Averroës, Commentary on Plato’s «Republic», 1.7.10, oversatt av Rosenthal, 1.28.3, s. 60 / 173-75.
  13. ^ Jfr.: Morabia, Le Gihād dans l’islam, s. 18-19.
  14. ^ Jfr.: Maxime Rodinson, Mahomet (1961; gjenut., Paris: Seuil, 1994), s. 226, oversatt til engelsk av Anne Carter som Mohammed (New York: Penguin, 1983).
  15. ^ a b www.snl.no/jihad
  16. ^ Bernard Lewis, The Political Language of Islam (Chicago: University of Chicago Press, 1988), p. 72.
  17. ^ Fiqh Made Easy: A Basic Text of Islamic Law; Saalikh bin Gahneem As-Sadlan Arkivert 4. februar 2011 hos Wayback Machine. pg. 117-18
Du kan lese mer om dette emnet i en lengre artikkel om emnet på Nynorsk Wikipedia kalt «Jihad». Du kan eventuelt også utvide denne artikkelen ved å oversette derifra.