Åpne hovedmenyen
Paul von Hintze
Paul von Hintze 1915.jpg
Født13. februar 1864[1]
Schwedt
Død19. august 1941[1] (77 år)
Meran
Beskjeftigelse Diplomat, politiker
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser 3. klasse av Den røde ørns orden

Paul von Hintze (født 13. februar 1864 i Schwedt/Oder, død 19. august 1941 i Meran) var en tysk marineoffiser, diplomat og politiker. Han var statssekretær og sjef for utenriksdepartementet, en kort periode av 1918. Fra 1917 til 1918 var han Tysklands sendemann i Norge og medvirket til at Norge ble holdt utenfor første verdenskrig.

Liv og virkeRediger

MarinekarrièreRediger

Hintze fullførte Joachimsthalsche Gymnasium i Berlin, og gikk deretter i 1882 inn i marinen.[2] Han tjenestegjorde blant annet på krysserfregatten Prinz Adalbert. I perioden 1894-96 gikk han på marineakademiet, og ble i 1896 kommandert til marinens overkommando. Hintze tjenestegjorde i Østasia og på linjeskipet Kaiser Wilhelm.

Han var i 1898 flaggløytnant for den tyske Østasia-krysserskvadron. Den 10. juli 1898 lyktes det ham å unngå en direkte konfrontasjon med den amerikanske admiral Dewey i den såkalte Manila-episoden.

MarineattachéRediger

Fra 1903 var Hintze i admiralstaben, og ble samme år utnevnt som marineattaché i St. Petersburg, med Norden som arbeidsområde.[2] Han vant tillit hos tsar Nikolas II, og dessuten oppmerksomhet hos sin egen oppdragsgiver keiser Wilhelm II. Det siste skjedde gjennom historier som ikke alltid hadde rot i virkeligheten. Under revolusjonen i 1905 rådet han tsaren til harde inngrep overfor de revolusjonære. Det samme året klarte han også å få de to monarkene til å møtes på Björkö, hvor de inngikk den såkalte Björkötraktaten.

I 1908 ble han adlet og kunne føye et von til sitt navn. Han ble i 1911 forfremmet kontreadmiral.

Sendemann i Mexico, Kina og NorgeRediger

Han var sendemann (Gesandter) i Mexico 1911-14, i Kina 1914-17 og i Norge 1917-18.[2]

Norge var nøytralt under første verdenskrig, men måtte likevel tåle tap av menneskeliv som følge av krigshandlinger.[3] Blant annet ble norske handelsskip angrepet av tyske ubåter. Da Hintze ankom Kristiania, hadde han klare fullmakter til å erklære sitt vertsland krig, dersom det ikke fulgte Tysklands krav. Norske myndigheter hadde brutt tyske diplomatforsendelser og funnet bomber i koffertene. Forholdet de to landene i mellom var til dels spent. Hintzes innsats som sendemann bidro imidlertid til fortsatt å holde Norge utenfor krigen. Han hadde allerede i Berlin gitt uttrykk for at han som keiserens sendemann i Norge, ikke ville føre en aggressiv politikk. Etter å ha overgitt kong Haakon sine akkreditiver, skrev han tilbake til rikskansleren og foreslo nye retningslinjer for Tysklands politikk i Norge, basert på storsinn og forsonlighet.[3] Trusselen om krig, dersom Norge gikk for langt i retning av ententemaktene, var likevel underforstått.

Leder av utenriksdepartementet, keiserens abdikasjonRediger

Hintze etterfulgte 8. juli 1918 Richard von Kühlmann som statssekretær og leder i Auswärtiges Amt. Hintzes navn ble trukket frem av keiseren selv.[4]

Hintzes periode som leder av utenriksdepartementet ble kortvarig. Max von Badens regjering som tiltrådte 3. oktober 1918, besto av blant annet to sosialdemokrater. For å skape et fullstendig systemskifte, måtte også Hintze ut av regjeringen, noe han selv også innså.[5]

Kort tid etter overtok han som rikskanslerens stedfortreder i det militære hovedkvarteret i den belgiske byen Spa. Keiseren ankom selv hovedkvarteret 29. oktober 1918. Dette skapte bekymring hos flere, da det kunne minne om flukt. Den 9. november 1918 meddelte Hintze til regjeringen i Berlin, keiserens betingelser for sin avgang. Svaret fra Berlin var at det var for sent, da keiserens abdikasjon allerede var kunngjort.[5]

LitteraturRediger

  • Tor Bomann-Larsen: Makten, Haakon & Maud IV, Cappelen Damm 2008, 2010. ISBN 978-82-02-27356-9.
  • Dermot Bradley (Hrsg.), Hans H. Hildebrand, Ernest Henriot: Deutschlands Admirale 1849–1945. Die militärischen Werdegänge der See-, Ingenieur-, Sanitäts-, Waffen- und Verwaltungsoffiziere im Admiralsrang. Band 2: H–O. Biblio Verlag. Osnabrück 1989. ISBN 3-7648-1499-3. S. 99–101.
  • Hans Wolfram von Hentig: «Hintze, Paul von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 196 f. (digitalisering).
  • Johannes Hürter (Hrsg.): Paul von Hintze: Marineoffizier, Diplomat, Staatssekretär. Dokumente einer Karriere zwischen Militär und Politik. 1903–1918. Boldt im Oldenbourg-Verlag. München 1998. ISBN 3-486-56278-9.
  • Gustav Graf von Lambsdorff: Die Militärbevollmächtigten Kaiser Wilhelms II. am Zarenhofe. Schlieffen-Verlag. Berlin 1937. dnb

ReferanserRediger

  1. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb14405868f
  2. ^ a b c Hentig, Hans Wolfram von (1972). «Hintze, Paul von [preußischer Adel 1908]». Neue Deutsche Biographie. 
  3. ^ a b Bomann-Larsen, Tor (2008). «Paul von Hintze». Makten. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-27356-9. 
  4. ^ Bomann-Larsen, Tor. «Et lands verdighet». Makten. Cappelen Damm. s. 182. 
  5. ^ a b Bomann-Larsen, Tor. «Keiserens flukt». Makten. Cappelen Damm. 


Forgjenger:
 Richard von Kühlmann 
Tysklands utenriksminister
Etterfølger:
 Wilhelm Solf