Åpne hovedmenyen
Paul von Hintze
Paul von Hintze 1915.jpg
Født13. februar 1864
Schwedt
Død19. august 1941 (77 år)
Meran
Beskjeftigelse Diplomat, politiker
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelse 3. klasse av Den røde ørns orden

Paul von Hintze (født 13. februar 1864 i Schwedt/Oder, død 19. august 1941 i Meran) var en tysk marineoffiser, diplomat og politiker. Han var statssekretær og sjef for utenriksdepartementet, en kort periode av 1918. Fra 1917 til 1918 var han Tysklands sendemann i Norge og medvirket til at Norge ble holdt utenfor første verdenskrig.

Innhold

Liv og virkeRediger

MarinekarrièreRediger

Hintze fullførte Joachimsthalsche Gymnasium i Berlin, og gikk deretter i 1882 inn i marinen.[1] Han tjenestegjorde blant annet på krysserfregatten Prinz Adalbert. I perioden 1894-96 gikk han på marineakademiet, og ble i 1896 kommandert til marinens overkommando. Hintze tjenestegjorde i Østasia og på linjeskipet Kaiser Wilhelm.

Han var i 1898 flaggløytnant for den tyske Østasia-krysserskvadron. Den 10. juli 1898 lyktes det ham å unngå en direkte konfrontasjon med den amerikanske admiral Dewey i den såkalte Manila-episoden.

MarineattachéRediger

Fra 1903 var Hintze i admiralstaben, og ble samme år utnevnt som marineattaché i St. Petersburg, med Norden som arbeidsområde.[1] Han vant tillit hos tsar Nikolas II, og dessuten oppmerksomhet hos sin egen oppdragsgiver keiser Wilhelm II. Det siste skjedde gjennom historier som ikke alltid hadde rot i virkeligheten. Under revolusjonen i 1905 rådet han tsaren til harde inngrep overfor de revolusjonære. Det samme året klarte han også å få de to monarkene til å møtes på Björkö, hvor de inngikk den såkalte Björkötraktaten.

I 1908 ble han adlet og kunne føye et von til sitt navn. Han ble i 1911 forfremmet kontreadmiral.

Sendemann i Mexico, Kina og NorgeRediger

Han var sendemann (Gesandter) i Mexico 1911-14, i Kina 1914-17 og i Norge 1917-18.[1]

Norge var nøytralt under første verdenskrig, men måtte likevel tåle tap av menneskeliv som følge av krigshandlinger.[2] Blant annet ble norske handelsskip angrepet av tyske ubåter. Da Hintze ankom Kristiania, hadde han klare fullmakter til å erklære sitt vertsland krig, dersom det ikke fulgte Tysklands krav. Norske myndigheter hadde brutt tyske diplomatforsendelser og funnet bomber i koffertene. Forholdet de to landene i mellom var til dels spent. Hintzes innsats som sendemann bidro imidlertid til fortsatt å holde Norge utenfor krigen. Han hadde allerede i Berlin gitt uttrykk for at han som keiserens sendemann i Norge, ikke ville føre en aggressiv politikk. Etter å ha overgitt kong Haakon sine akkreditiver, skrev han tilbake til rikskansleren og foreslo nye retningslinjer for Tysklands politikk i Norge, basert på storsinn og forsonlighet.[2] Trusselen om krig, dersom Norge gikk for langt i retning av ententemaktene, var likevel underforstått.

Leder av utenriksdepartementet, keiserens abdikasjonRediger

Hintze etterfulgte 8. juli 1918 Richard von Kühlmann som statssekretær og leder i Auswärtiges Amt. Hintzes navn ble trukket frem av keiseren selv.[3]

Hintzes periode som leder av utenriksdepartementet ble kortvarig. Max von Badens regjering som tiltrådte 3. oktober 1918, besto av blant annet to sosialdemokrater. For å skape et fullstendig systemskifte, måtte også Hintze ut av regjeringen, noe han selv også innså.[4]

Kort tid etter overtok han som rikskanslerens stedfortreder i det militære hovedkvarteret i den belgiske byen Spa. Keiseren ankom selv hovedkvarteret 29. oktober 1918. Dette skapte bekymring hos flere, da det kunne minne om flukt. Den 9. november 1918 meddelte Hintze til regjeringen i Berlin, keiserens betingelser for sin avgang. Svaret fra Berlin var at det var for sent, da keiserens abdikasjon allerede var kunngjort.[4]

LitteraturRediger

  • Tor Bomann-Larsen: Makten, Haakon & Maud IV, Cappelen Damm 2008, 2010. ISBN 978-82-02-27356-9.
  • Dermot Bradley (Hrsg.), Hans H. Hildebrand, Ernest Henriot: Deutschlands Admirale 1849–1945. Die militärischen Werdegänge der See-, Ingenieur-, Sanitäts-, Waffen- und Verwaltungsoffiziere im Admiralsrang. Band 2: H–O. Biblio Verlag. Osnabrück 1989. ISBN 3-7648-1499-3. S. 99–101.
  • Hans Wolfram von Hentig: «Hintze, Paul von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 196 f. (digitalisering).
  • Johannes Hürter (Hrsg.): Paul von Hintze: Marineoffizier, Diplomat, Staatssekretär. Dokumente einer Karriere zwischen Militär und Politik. 1903–1918. Boldt im Oldenbourg-Verlag. München 1998. ISBN 3-486-56278-9.
  • Gustav Graf von Lambsdorff: Die Militärbevollmächtigten Kaiser Wilhelms II. am Zarenhofe. Schlieffen-Verlag. Berlin 1937. dnb

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Hentig, Hans Wolfram von (1972). «Hintze, Paul von [preußischer Adel 1908]». Neue Deutsche Biographie. 
  2. ^ a b Bomann-Larsen, Tor (2008). «Paul von Hintze». Makten. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-27356-9. 
  3. ^ Bomann-Larsen, Tor. «Et lands verdighet». Makten. Cappelen Damm. s. 182. 
  4. ^ a b Bomann-Larsen, Tor. «Keiserens flukt». Makten. Cappelen Damm. 


Forgjenger:
 Richard von Kühlmann 
Tysklands utenriksminister
Etterfølger:
 Wilhelm Solf