Björkötraktaten
Björkötraktaten, også kjent som Koivistotraktaten, var en hemmelig gjensidig forsvarspakt inngått 24. juli 1905 mellom keiser Vilhelm II av Det tyske rike og tsar Nikolaj II av Russland.
Hemmelig møte rediger
Fire dager forut for undertegnelsen av den gjensidige forsvarspakten hadde Wilhelm II arrangert å møte i hemmelighet med tsar Nikolaj II. På søndag kveld 23. juli ankom keiseren fra Viborgbukten til Koivistosundet med sin yacht, Hohenzollern. Han ankret opp nær tsarens yacht, Polyarnaja zvezda (Polarstjernen). Dette hemmelige møte er belagt av deres telegrafiske diskusjoner som er blitt kjent som "The Willy-Nicky Correspondence."[1]
Traktaten rediger
Forsvarspakten som de to monarkene undertegnet bestod av fire artikler. Den ble kontrasignert av Tschirschky, grev av Benckendorff, og marineminister Aleksej Biriljov.[2]
De keiserlige majesteter, keiseren av Hele Russland på den ene side, og den tyske keiser på den annen, har, for å sikre fred i Europa, bragt seg selv i samklang med de følgende punkter i den her foreliggende traktat vedrørende en forsvarsallianse:
- Art. I. Dersom noen europeisk stat skulle angripe et av de to riker, vil den allierte part komme den andre avtalepartner til unnsetning med alle sine militære og marine styrker.
- Art. II. De høye avtalepartnere lover ikke å inngå noen separatfred med noen felles fiende.
- Art. III. Denne traktat vil tre i kraft fra det øyeblikk freden mellom Russland og Japan trer i kraft, og kan oppheves med ett års forvarsel.
- Art. IV. Når traktaten er trådt i kraft vil Russland ta de nødvendige skritt for å informere Frankrike om den og foreslå at landet forholder seg til den som en alliert.
[Signert] Nikolaj. Willhelm.
[Kontrasignert] Von Tschirschky. Grev Benckendorff. Marineminister, Birilev.
Reaksjon rediger
Selv om traktaten var undertegnet av tsaren var den ikke desto mindre et verdiløst stykke papir på grunn av den franko-russiske allianse. De russiske statsmenn Sergej Witte og Vladimir Lambsdorff, som verken var til stede på yachten eller var blitt konsultert på forhånd, insisterte at traktaten aldri skulle tre i kraft med mindre den ble approbert og undertegnet også av Frankrike.
Tsaren gav etter for presset, til stor konsternasjon fra den tyske keiserens side, som ikke unnlot å klandre sin nevø: «Vi tok hverandre i hendene og undertegnet foran Gud, som hørte våre løfter!... Det som er undertegnet, er undertegnet! og Gud er vårt vitne!»[3]
Referanser rediger
- ^ Fay, a. 48. Forfatteren siterer fra A. A. Knopfs verk (red. Herman Bernstein), The Willy-Nicky Correspondence (januar 1918). Nobody has the slightest idea of meeting. The faces of my guests will be worth seeing when they suddenly behold your yacht. A fine lark. Tableaux. Which dress for the meeting? Willy.
- ^ Fay, s. 68-69. Traktaten ble publisert i Izvestija den 29. desember 1917. Den 31. desember 1917 ble den kopiert i Paris Excelsior. Senere er den blitt gjengitt med litt parafrasering i arbeider av Bompard og Nekludov.
- ^ Cecil, s. 102.
Litteratur rediger
- Cecil, Lamar: Wilhelm II. UNC Press, 1996. ISBN 0-8078-2283-3.
- Fay, Sidney B.: The Kaiser's Secret Negotiations with the Tsar, 1904-1905. The American Historical Review: Vol. 24, No. 1, s. 48–72. oktober 1918.