Richard Glazar

Richard Glazar, født Richard Goldschmid (født 29. november 1920 i Praha, død 20. desember 1997) var en tsjekkisk-jødisk fange, som overlevde tilintetgjørelsesleiren Treblinka under andre verdenskrig. Han var en i en liten gruppe overlevende etter fangeopprøret i leiren 2. august 1943. Han har utgitt sine erindringer i boken Trap with a Green Fence: Survival in Treblinka (1992).

Richard Glazar
Født		29. nov. 1920 Praha
Død		20. des. 1997 (77 år) Praha
Beskjeftigelse		Skribent, ingeniør
Nasjonalitet		Tsjekkia Tsjekkoslovakia
Utmerkelser		3. klasse av T.G. Masaryks orden (1997)

Bakgrunn

Glazars far, Hugo, var bankmann og hadde vært offiser i Østerrike-Ungarns hær under første verdenskrig, der han ble såret. I 1932 skilte foreldrene seg, og fire år senere giftet moren seg igjen med en velstående lærfabrikant, Quido Bergmann, som Glazar knyttet seg til. Bergmann hadde to sønner, Karel som døde i konsentrasjonsleiren Mauthausen 16. mai 1942, og Adolf som reddet livet takket være en dansk Røde Kors-evakuering av tsjekkisk-jødiske barn yngre enn 14 år. I feriene var Glazar hos sin mors foreldre på landet, der han stortrivdes med landlivet og gårdsarbeid.

Familien bodde i Kilmentska 17 i Praha og snakket både tsjekkisk og tysk. Hugo ble deportert til Nisko og døde av lungebetennelse i Russland i 1940.

Krigen

Richard Glazar immatrikulerte seg i 1939. Han ønsket å studere filosofi, men det var innført uoffisiell begrensning på jødiske studenter, så han fikk i stedet plass ved økonomistudiet. Julen 1938 klarte stefaren å skaffe innreisetillatelse til England for å besøke venner, slik at hele familien kunne reist til England. Men da det kom til stykket, orket ikke stefaren å bryte opp og forlate alt. Blant tsjekkere flest var det lite antisemittisme, ettersom de fleste tsjekkiske jøder var assimilert middelklasse som sendte barna til tyske eller tsjekkiske skoler der de verken ble holdt utenfor eller mobbet, slik det skjedde i Polen og Romania. Men 17. november 1939 ble ni tsjekkiske studentledere henrettet for anti-tyske aktiviteter; 1.200 andre studenter ble sendt til konsentrasjonsleire, og tsjekkiske universiteter stengt. I 1940 ble Glazar sendt ut på landet, for å arbeide i en bondefamilie. Det virket tryggere. Spesielt bondekonen og de to døtrene behandlet ham godt. I 1941 skulle jøder gå med davidsstjerne på klærne, men Glazar registrerte seg ikke som jøde, og ingen plaget ham. Men høsten 1941 ringte hans mor fra Praha og sa at de skulle deporteres til Lodz i Polen. Hun gråt i telefonen, og stefaren som ellers ikke var religiøs, velsignet ham på hebraisk. Siden fikk Glazar vite at hans mor ble sendt på arbeid på et vaskeri i Lodz, der stefaren ble syk og forsvant; moren ble sendt videre til Auschwitz og derfra til en ammunisjonsfabrikk ved Bergen-Belsen. Slik overlevde hun krigen.

Tog med fanger fra Warszawa-ghettoen som var døde ved ankomst til Treblinka, august 1942.

Deportasjon fra ghettoen i Siedlce til Treblinka, 1942.

2. september 1942 fikk Glazar beskjed om å melde seg ved en stor utstillingshall i Praha, enda han ikke var registrert jøde. Praha var da nærmest «jøde-fri». Der oppholdt han seg i flere dager, før det en morgen var avreise til Theresienstadt. Her ble han innkvartert i en stall og funnet av to kusiner av seg, som holdt til på et loft. Glazar ble satt til renovasjonsarbeid, og fant sin farmor som delte ett rom med et dusin andre gamle kvinner; de sov på tepper på gulvet. Han fant også sin morfar som var nesten blind og bodde på et gamlehjem under forferdelige forhold. Han hadde prøvd å skjære over pulsårene. Samme dag som Glazar fikk beskjed om at han skulle sendes østover dagen etter, døde morfaren. Transporten til Treblinka 8. oktober 1942 skjedde i passasjertog. Dette var helt uvanlig for tsjekkiske transporter - det var jøder fra vestlige land som kom i slike tog, østjødene ble fraktet i kvegvogner.

Treblinka

Etter to dagers reise kom han til Treblinka om ettermiddagen 10. oktober. Fra togvinduet så Glazar et grønt gjerde og brakker, og hørte lyden av en traktor. Han ble glad - gårdsarbeid var noe han kjente til. SS-mannen som viste seg å hete Küttner, pratet hyggelig med de nyankomne, ba dem legge fra seg klærne og ta en dusj. Glazar ble forvirret da han og andre unge menn ble bedt om å kle på seg igjen og satt til å sortere hauger av klesplagg, noen så klisne av skitt og svette at de klebet sammen. Formannen viste Glazar hvordan han skulle surre plaggene inn i store duker. Noe traff ham i ryggen som en trestamme. Det var en av de ukrainske vokterne som slo med den enorme pisken sin og ropte: «Løp!» Fangene skulle løpe når de rørte seg. Etter et kvarter eller en halvtime fortalte noen ham stille hva leiren var til for.

Dagen etter ankom Glazars nære venn Karel Unger som han var blitt kjent med i Theresienstadt. Også Unger ble plukket ut til arbeidet med å sortere ofrenes eiendeler, mens hans familie ble utslettet straks ved ankomst. Fra oktober 1942 til mars 1943 arbeidet de to ungdommene i sorteringen. Dermed fikk de rikelig med mat når det kom transporter fra Vesten; da kastet de suppen og brødskiven de ellers fikk til lunsj. Det lå en diger haug med muggent brød omkring. SS og ukrainerne forsynte seg først; ukrainerne tok det meste og solgte det tilbake til fangene for gull, dollars eller smykker. Dette var eneste måten ukrainerne kunne berike seg på - de voktet leirens ytre deler, men arbeidsleiren ble drevet av jøder og voktet av SS. Gruppen som registrerte verdiene, ble kalt «gulljødene». Sudettyskeren Franz Suchomel (1907-79) holdt oppsyn med dem og skredderverkstedet.

Fangeopprøret skulle finne sted 2. august 1943. Lørdagen før samlet Glazar og resten av kamuflasjeenheten enebærgrener. «Vi bestakk ukrainerne med gull slik at de kunne bestikke polakkene så vi fikk lov å betale dem for mat!» Maten ble fordelt av formannen som også tok seg av betalingen. En SS-mann fulgte med, men la ingen hindringer i veien. De ukrainske vokterne fikk førti dollars i gull, og kom med hest og kjerre full av skinke og pølse, salami og brød. 2. august kl 14 gikk det ut ordre fra fluktkommisjonen at fra da av skulle ingen jøde dø; ble noen truet, ville opprøret iverksettes tidligere enn planlagt. Kl 15:55 sa Kuba, en barakk-eldste som var kjent for å tyste til tyskerne, noe til SS-mannen Küttner som begynte å slå løs på en ung gutt. Dette utløste opprøret kl 15:57. Glazar prøvde å orientere seg blant granater og flasker med bensin som eksploderte. Det brøt ut brann, overalt ble det skutt. De var en uvanlig varm dag, og SS-mannen Kurt Franz hevdet senere at to tredjedeler av vokterne var dradd for å bade. Glazar fortalte at av de 25 i kamuflasjegruppen hans som hadde planlagt å flykte i lag, var det bare seks, kanskje åtte, som unnslapp. Bare fire var i live etter krigen. men både Glazar og Unger unnslapp i live;

Etter flukten

Glazar tok seg fra Polen til det krigsherjede Nazi-Tyskland, hvor han overlevde krigen forkledd som fremmedarbeider. I 1972 ble han intervjuet av Gitta Sereny til hennes bok Into that darkness om Treblinkas kommandant Franz Stangl. Glazar var da bosatt i Sveits, der han arbeidet som ingeniør. Glazar ble også intervjuet av Claude Lanzmann under sin medvirkning i Lanzmanns film Shoah.

Han giftet seg med en ikke-jødisk, tsjekkisk kvinne og fikk to barn. Glazars datter utdannet seg til data-programmerer og giftet seg med en østerriker som arbeidet i Bern; paret bosatt seg hos hennes foreldre. Glazars sønn ble utdannet i Tyskland.