Naturmangfoldloven
Naturmangfoldsloven eller Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold er en norsk lov som gir regler om bærekraftig bruk og vern av naturen. Den ble sanksjonert i statsråd 3. april 2009 og gir myndighetene en plikt til å vurdere tiltak, dersom natur er truet. Dens kanskje viktigste oppgave er å stanse tapet av biologisk mangfold (naturmangfoldet). Loven gjelder både på land og på sjøen.
| Naturmangfoldloven | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Fullt navn | Nature Diversity Act (2009) [Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven)] | ||
| Type | Lov | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Vedtatt | 2009 | ||
| Formål | Biologisk mangfold | ||
| Nettside | lovdata.no | ||
| Omhandler | miljøvern | ||
Naturmangfoldloven innførte en ny epoke i norsk naturforvaltning. Naturmangfoldsloven ga nye virkemidler for å kunne ta vare på norsk natur, også den som faller utenfor områder som er vernet.
Naturmangfoldloven skal sikre at de mest verdifulle naturtyper overlever. Flere naturtyper er truet og befinner seg utenfor vernede områder. Et eksempel er det eldste norske kulturlandskapet, kystlyngheiene. Denne naturtypen er truet fordi den er avhengig av skjøtsel i form av beiting eller brenning.
Den eldre lov om naturvern av 1970 ble avløst av Naturmangfoldloven, men bestod fortsatt som selvstendig ressurslov, slik at generelle mål, prinsipper og regler for høsting og annet uttak av naturresurser følger av naturmangfoldloven.
Naturvern rediger
Naturmangfoldloven gir muligheten til å etablere leveområder for enkelt arter. Det var tidligere slik at om en orkidé ble fredet, var den forbudt å plukke, men samtidig hadde leveområdet til orkideen ingen beskyttelse. Loven skal gi klare mål for områdevern, krav om forvaltningsplaner for de store verneområdene og gi økte midler til skjøtsel av nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater. Naturmangfoldloven innfører bedre erstatningsregler for grunneiere og rettighetshavere, noe som vil gi erstatning for økonomisk tap på grunn av vernet.
Prioriterte arter rediger
Et nytt virkemiddel i naturmangfoldloven er prioriterte arter. All uttak, skade eller ødeleggelse av en prioritert art er forbudt. Artsfredning etter den eldre naturvernloven beskytter artene mot jakt, fangst, plukking og innsamling, men verner ikke leveområdet. For prioriterte arter er derimot særlig skadelige og ødeleggende tiltak og handlinger i områder som arten er avhengig av eksplisitt forbudt.
De første åtte prioriterte artene er fuglene dverggås og svarthalespove, insektartene elvesandjeger, eremitt og klippeblåvinge og planteartene dragehode, honningblom og rød skogfrue.
Utvalgte naturtyper rediger
Naturmangfoldloven hjemler også særlig vern av «utvalgte naturtyper» (§52). Kriterier som skal legges til grunn, er blant annet om naturtypen er viktig for en eller flere prioriterte arter, om naturtypen har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge, eller om det er internasjonale forpliktelser knyttet til naturtypen. I forskrift til naturmangfoldloven er følgende fem naturtyper gitt slikt vern: kalklindeskog, kalksjøer, slåttemark, slåttemyr og hule eiker.[1] Utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 52 er forekomster av:
1) slåttemark inkludert lauveng klassifisert som «svært viktig» (A-lokalitet) og «viktig» (B-lokalitet) av Miljødirektoratet og for lauveng omfattes også forekomster klassifisert som «lokalt viktig» (C-lokalitet). Med slåttemark menes åpen eller spredt tresatt eng med vegetasjon som er betinget av tradisjonell slått, og som fortsatt bærer preg av dette. Med lauveng menes slåttemark med spredte lauvtrær som er styvet/hamlet. 2) slåttemyr klassifisert som «svært viktig» (A-lokalitet) og «viktig» (B-lokalitet) av Miljødirektoratet. Med slåttemyr menes myr med vegetasjon som er betinget av tradisjonell slått og som fortsatt bærer preg av dette. 3) hule eiker. Med hule eiker menes eiketrær som har en diameter på minst 63 cm, tilsvarende omkrets på 200 cm, samt eiketrær som er synlig hule og med en diameter på minst 30 cm, tilsvarende omkrets på minst 95 cm. Diameter og omkrets måles i brysthøyde (1,3 m) over bakken. Synlig hule defineres til å være eiketrær med et indre hulrom som er større enn åpningen og der åpningen er større enn 5 cm″. Unntatt er hule eiker i produktiv skog. 4) kalklindeskog. Kalklindeskog omfatter kalkskogsmark dominert av lind eller samdominert av lind og hassel/eik. 5) kalksjøer. Med kalksjøer menes innsjøer med kalsiuminnhold større eller lik 20 mg/l, og med forekomst av minst en av de følgende artene; Rødkrans (Chara tomentosa), Smaltaggkrans (C. rudis), Hårpiggkrans (C. polyacantha), Stinkkrans (C. vulgaris), Knippebustkrans (C. curta), Gråkrans (C. contraria), Blanktjønnaks (Potamogeton lucens), Sliretjønnaks (Stuckenia vaginata), Vasskrans (Zannichellia palustris) eller andre truede kalkkrevende plante- eller dyrearter. 6) kystlynghei klassifisert som «svært viktig» (A-lokalitet) eller «viktig» (B-lokalitet) av Miljødirektoratet. Med kystlynghei menes heipregete og i hovedsak trebare områder i et oseanisk klima, dominert av dvergbusker, særlig røsslyng (Calluna vulgaris), formet gjennom rydding av kratt og skog, og betinget av langvarig hevd med beite, og mange steder lyngbrenning og lyngslått. 7) åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone. Åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone er jorddekt åpen naturmark som vokser på svært kalkrike bergarter under skoggrensa, og som forekommer i boreonemoral sone. Med boreonemoral sone menes den bioklimatiske sonen slik den er angitt i NIN-systemet. 8) olivinskog. Olivinskog omfatter fastmarksskogsmark på ultramafisk (ultrabasisk) grunn. Med ultramafisk grunn menes fattig til moderat kalkrik berggrunn med magnesiumsilikat og jernsilikat og innslag av tungmetallholdige mineraler som serpentin. Olivinskog er kjennetegnet ved et spesielt artsmangfold i markvegetasjonen og oftest dominert av furu.
Forskrift til naturmangfoldsloven. Oppdatert 2020
Genetisk materiale rediger
Naturmangfoldsloven skal regulere bruk av genetisk materiale og annet arvemateriale fra en art. Dette kan være fra sopper, planter, muslinger og koraller. Slikt materiale kan brukes til å utvikle blant annet medisiner.
Fremmede arter rediger
Med hjemmel i Naturmangfoldloven ble Forskrift om fremmede organismer vedtatt i 2015. Målet med forskriften er å hindre at fremmede arter innføres, settes ut, spres eller gir uheldige følger for naturen. Brudd på reglene kan medføre bøter eller fengsel. Forskriften har fem vedlegg med lister over ulike organismer som omfattes av bestemmelsene. Vedlegg I inneholder organismer som det er forbudt å innføre, sette ut og omsette. Dette vedlegget oppdateres jevnlig og omfattet i juli 2021 én dyreart (amerikahummer) og 30 plantearter (blant annet kjempespringfrø, parkslirekne og rynkerose). Denne forbudslista er helt uavhengig av og må ikke forveksles med fremmedartslista som utarbeides av Artsdatabanken.[2]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ «Forskrift om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven». Lovdata. Besøkt 5. juli 2021.
- ^ «Forskrift om fremmede organismer». Lovdata. Besøkt 5. juli 2021.